Stølsvidda i Valdres

Nå, i disse dager, har jeg av og til tenkt på ferieturen til Valdres i fjor, og på rømmegrøten på Langestølen. Det var ekte saker. Jeg har tenkt på det unike landskapet på Stølsvidda, som det het der oppe.
Vi dro dit for å sykle. Hadde jo hørt om Mjølkevegen, å sykle den har vært en av disse ideene som har stått på lista. Over alt en bør se og oppleve i Norge. Lista er lang, det er også Mjølkevegen.
Selve syklingen gikk så som så, dels grunnet et iskaldt sommervær som gjorde forskjellene i gruppa enda større. Men rømmegrøten på Langestølen, og seterlandskapet, med alle dyrene, de enkle hyttene spredt utover, markblomstene i veikantene, ja, alt sammen der oppe, ga meg en følelse av å oppleve et unikt stykke Norge, et gammelt Norge, et sted som hadde stått stille, som ikke hadde brydd seg om å gjøre seg lekker for turister.
Hit skal jeg igjen, tenkte jeg. Men la meg fortelle om turen

Vi kom fra en festival, med lite søvn og rusten form, og vi var på vei, ikke mot varme strender i Grekenland, men det vi hadde solgt inn som «sykling på fjellet». I Valdres.
- Valdres?! Hvor er det? var reaksjonen hos familiens yngste.

Vi hadde fått anbefalt å starte på Nøsen. I hjertet av Stølsvidda, i Vestre Slidre. Vi hadde telt, men slitne og i få plussgrader tok vi inn på Nøsen fjellhotell, som viste seg å være et yoga-retreat, med frø og chia-pudding og helsebringende supper på menyen. Gjestene sto opp med sola for å gjøre øvelser og smøg siden rundt i sokkelesten, drakk urte-te og leste ved de store vinduene ut mot Flyvatn. Det føltes beroligende, riktigere enn tyske turister og gedigne hotellbufeeter. Og det var bare hyggelig at en «vanlig familie» ville overnatte, som de sa.

Vi kom oss avgårde på syklene, bortover grusen på Panoramaveien, innover mot Svenskefjorden, og det var straks som å sykle i et postkort. Her var alt på en gang. Blomsterenger. Snøstriper i fjellsidene. Blinkende vann. Daler med endeløse blåner innover. Flere kuer enn folk. Værslitte hus og hytter og skigarder. En frisk lukt av pors i lufta. Myrull som vaiet i vinden.
Vi syklet gjennom lav bjørkeskog, mot steder med rare navn, Grunke og Bukono. Det var ingenting der, annet enn flere kuer og nye syn, sauer og gamle støler og spredte hytter. Vi syklet i en time og møtte én bil på grusveiene. Og der veien stoppet, lå den forjettede Smådalen foran oss, «den inderlig vakre Smådalen» som Birgit Haugen beskriver den i sin bok om sykling på Mjølkevegen og dens avstikkere. Etter en liten trilletur på sti, sykler du der i 1200 meters høyde og kan gjøre en rundtur rundt vannet Helin, sykle mot Vang eller tilbake til Stølsvidda, men for oss ville det bli altfor langt. Vi måtte tilbake, til trampolinene ved Nøsen.
Litt flaue ba vi om et par vafler etter kveldsmaten.

Vi var oppstemt av å oppleve noe nytt. Det kan være i Burundi eller Bukono. Vel, nesten. Sansene våkner. Hva er dette for et sted, følg med, våkn opp!
Jaslangen, sa vår informant. Det må dere se.
Hva er Jaslangen? En skråning, en liten klynge av hus, en vei som slynger seg ned mot Movatn, som går over til en sti langs vannet mot Strø. Mer er det ikke. Men så vakkert. Og veien går videre bratt opp til Grønsenn, som kanskje er enda finere, med den rikeste blomstringen i kombinasjon med utsikt. Og der la vi inn en to timers topptur opp til Grønsennknippa på 1430 meter, så Jotunheimen og Skogshorn i tåkeslør.

Vi skulle overnatte i en koie, som var åpen for alle. Den lå som en prikk på kartet under Storlifjellet, ved et navn med det lovende navnet Matkista. Vi fulgte en sti gjennom tett, lysegrønn fjellbjørkeskog. Usikkerhet oppsto, vi var tungt lastet med sekker på ryggen, men så, midt i villmarka: En bålplass og en koie, med et lite vann på hver side. En nordmanns paradis. Koia har ovn og ved, sovebenker og et gass-apparat til å koke på. Til og med en liten robåt til fri benyttelse. Noen ganger overrasker menneskeheten. På utedoen, under kroken der saga henger, sto denne innskriften:
«Masseturisme er intet å hige etter».
Til gjengjeld er myggen intens. Vi fyrer bål, men den følger oss inn, gjennom natta i koia, som er lang og lys med summing og kløing. Fisk får vi heller ikke. I hytteboka har en gjest skrevet:
«Fin plass og båt. Etter 8 timer med intens fisking, var det null fisk. Hilsen skuffet bergenser».
Matkista, liksom. Men likevel: terningkast 6.
(saken fortsetter)

Det litt rastløse opplegge vårt var å sove annen hver natt ute og inne. En veksling mellom eventyr og comfort, som gir morsom variasjon, og et fjellhotell som for en voksen kanskje ikke er helt på det estetiske merket, kan for unger bli møtt sånn: Wow, et isbjørn-skinn på veggen! Wow, tv over senga!
Etter en natt på fjellstua Gomobu, med fjellørret og hjemmelaget karamellpudding, følte vi oss klare for et nytt forsøk på sykling. Men været ga ekstra motstand. Dette var altså i overgangen juni og juli, og temperaturen nektet å overstige 5 grader! Selv med innkjøpt stillongs og hansker, var det kaldt å sykle nedover fra Brattåsen mot Langestølen. Og slettene ble lange, selv om en flokk hvite kuer sperret veien ved stølsgrenda Tyrisholt, og det eneste som kunne redde dagen var rømmegrøten på Langestølen.

En liten kolonial, med tilstøtende cafe, der innehaveren har holdt til i over 50 år. Med elghoder på veggen og respatex-bord og en raus porsjon rømmegrøt servert med hjemmelaget rød saft i en southern comfort- eller whisky-flaske.
Her hadde instagrammere gått amok.

Jeg innser, over grauten, at de fleste sykkelturene jeg har risset opp er for lange. 25 km på varierte grusveier høres greit ut, men barnesykler renner ikke så fort og barn bryr seg ikke om landskap sånn som voksne gjør, eller at Stølsvidda er Nord-Europas mest aktive seterlandskap. I Valdres er det om lag 250 støler i drift, og 100 av disse ligger på Stølsvidda i Vestre-Slidre og Nord-Aurdal. Stølsdyra beiter fritt, før de rusler hjem til mjølking.

Det var vel dette preget av noe opprinnelig jeg satte pris på. Mangelen på nybygde hyttepalasser. De gamle husene, der ikke alt er velstelt og nymalt, men temmelig nedpå. Løer med skifertak og grånende gjerder. Ved Vaset finner du butikker og busser med franske turister, og det er hesteridning og tilbud. Men ellers er det milevis med grusveier og markblomster og fjellvann og kjever som tygger drøv.
En dag skal jeg sannelig sykle Mjølkevegen.