Et forlis ved verdens ende

Sommerstid lokker de smaragdgrønne fuglefjellene med liv, farge og lys. Slik var det ikke en forblåst januardag for nesten 600 år siden.
Den første skriftlige kilden om livet på Røst stammer fra denne kjente historien om den venetianske kjøpmannen og adelsmannen Pietro Querini og hans mannskap som strandet i fuglefjellene i januar 1432. Querini skrev selv sin versjon og mannskapet dikterte sin til en skriver i Venezia. Beretningene finnes den dag i dag i Vatikanets bibliotek i Roma og er oversatt til flere språk, deriblant norsk. Dette er blant de tidligste kilder til hvordan livet var i det norske fiskerbondesamfunnet.

Historien om italienernes forlis er en fortelling som skapt for dramatisering:
Røst den 5. januar 1432. En gruppe utmattede sjøfolk driver i land vest i fjella på Røst. Bak seg har de en strabasiøs tur. Det venetianske skipet dro ut fra Kreta med et mannskap på 68 den 25. april året før. Endehavn skulle være Flandern, men skipet kom ut for et kraftig uvær og begynte å drive nordover. Den 17. desember gikk mannskapet i to livbåter. Det skulle bli en lang og gruvekkende seilas, små båter i ukjente, kalde og truende farvann. Kun den ene av livbåtene skulle nå land. Men strabasene var store. Av 48 mann som var i samme livbåt som Querini, overlevde kun 11. Omsider, etter måneder til havs, skimter mannskapet de forrevne og trolske fuglefjellene på Røst.

Querini forteller om da de endelig så fjell stige opp av hav:
Vi nærmet oss stadig den frelsende klippeøy, men det var ikke på noen av sidene en strand der vi kunne lande, da hele dens omkrets var steil. Som ved et under førte vår frelser oss til den eneste lille strand som fantes, som svake fugler, som når jorden etter endt flukt.

På vinterstid er det en øde verden, forlatt av fugl, og av mennesker. Tradisjonelt har det blitt sagt at de strandet på Sandøya. Mest sannsynligvis kom de i land på den betydelig større fjelløya Storfjellet, i sandbukta som også heter Sand. De er på øya i elleve døgn før de omsider finner ly i en forfallen bygning. Det er tegn på at husdyr har brukt bygningen, og de får nytt håp. I det minste er det folk som bruker øya til beite for husdyr. Men det er fremdeles midtvinter og ikke tegn til folk.
Omsider blir de gjenlevende reddet av folk fra Røstlandet som var i fjellene for å se etter sau.

Eventyrlige Røst.
Lettelsen må ha vært overveldende for de skipbrudne. Adelsmannen Querini forteller om første gang han kommer i hus på Røst:
Da vi kom inn i huset, kom fiskerens kone mot oss med sin tjenestepike. På den måte som noen greske slavinner bruker, når de møter sin herskerinne, kastet jeg meg til jorden og ville kysse hennes føtter, men hun ville ikke det. Medlidende førte hun meg til ilden og gav meg en skål god melk. ..Jeg skammet meg sannelig ikke over at jeg i de tre og en halv måneder vi var der, hjalp dem med arbeidet når de trengte det, som å vugge hennes lille datter eller feie golvet.

Querini forteller om oppholdet blant befolkningen på Røst, en øy med 120 sjeler, ting som for dem virket fascinerende og eksotisk: Byggeskikk, tam ærfugl og troskyldige mennesker som vandrer nakne til felles badstue. Tørrfisk og tørrfiskhandel beskrives som viktig for Røstsamfunnet.

Querini:
I årets løp fanger de en uhyre mengder fisk, men kun to arter. Den ene, som finnes i store, ja umåtelige masser, kalles stokkfisk. Den andre art, kveite, er mindre tallrik, men av en forbausende størrelse, nemlig opp til 200 pund hver. Stokkfisken tørker de for sol og vind uten salt, og fordi det er fisk med lite fet væske, blir den hard som ved. Når de vil spise den, banker de den med baksiden av en øks, som gjør den trådaktig lik sener, deretter tilføres smør og krydder for å gi den smak. Stokkfisken er en stor og verdifull handelsartikkel i de nordlige hav.

Selvsagt går jo også historien om at Røstsamfunnet også skulle ha fått en mer konkret arv fra italienerne. Det er jo så mange på Røst som har så mørke øyne og mørkt hår..

Querini selv forteller om et ærbart og fromt folk ute i havet:
Innbyggerne på disse øyene er meget renlivede mennesker og ser godt ut, og således er det også med kvinnene der. Deres skikker er så enkle, at de ikke bryr seg med å låse for sine ting, og de har heller ingen mistanke til sine kvinner. Dette merket vi tydelig, da vi sov i samme rom som mennene og konene og deres døtre sov i, og i vårt påsyn kledde de seg nakne, når de skulle til sengs. De pleide å ta bastuebad hver torsdag og da kledde de av seg hjemme og gikk et pileskudd nakne til badstuen og var sammen med mennene.

Det er også et hardført folk, i følge Querini:
Når de små barn er født og er blitt fire dager gamle, legger de dem nakne under lysgluggen, som de har åpnet, for at snøen skal falle på dem…De barn, som kommer utav barnealderen, er så herdede og vante til kulden, at de som voksne bryr seg lite eller intet om den.

Husene de bodde i var nok mest sannsynlig stavbygde hus i tre, med åre i taket og kledd med stein og torv. Selv i dag ser man de gamle gårdshaugene som reiser seg opp over et særdeles flatt landskap, akkurat slik Querini beskriver:
Det er lavt over vannet og flatt med unntak av noen steder, hvor de har bygget sine hus. Nær denne øy var det noen andre øyer, og noen av dem var bebodde mens andre var ubebodde.

Det er gjort noen fascinerende arkeologiske funn her ute i havgapet: På Sand i Storfjellet, akkurat der Querini og hans menn kan ha oppholdt seg, er det rester etter et intakt gårdsanlegg fra tidlig middelalder. Husene har vært bygget i tre, med vegger av stein og torv og svært lik den gamle bebyggelsen på Island og Grønland. Denne og andre bosetninger ute i fjella hadde vært forlatt en god stund før italienerne havnet der. Å tenke seg at det faktisk har bodd folk ute i de bratte fuglefjella, er nesten like eventyrlig som Querinis fortelling. Men havet rundt var rikt og i fuglefjellene var det gode beiter, og eventyrlige mengder fugl i den lyse årstid.

Tørrfiskens øy.
Allerede i 1432 var det en lang tradisjon for handel med tørrfisk fra Røst, slik som ellers i Lofoten. Handelen ga folket på Røst tilgang til nødvendige og også mer eksklusive varer i Bergen. I gårdshaugene er det da også gjort funn av en rekke dyrebare handelsvarer: en sjakkbrikke av hvalrosstann, en løvefigur av ekte elfenbein og en flott tvunnet gullring.

Folket på Røst hadde mindre jekter som fraktet den verdifulle varen til Bergen. Det var med en slik jekt at Querini og hans mannskap fikk transport sørover da våren kom.

Querini forteller:
De reiser i mai måned av sted på en nokså stor båt på 50 tønner, ladet med fisk. De drar til et sted i Norge, som heter Bergen, mere enn 1000 mil borte.

Røstfolket hadde altså selv en ganske stor fraktebåt som de førte til Bergen. I dag er det ikke jekter som frakter tørrfisken sørover, men det er fremdeles folk på Røst som eier og driver brorparten av tørrfiskhandelen på øya.

Mye har forandret seg siden Querinis tid på Røst. Men fremdeles er noe uforandret. Havet rundt Røst er fremdeles særdeles rikt på fisk. En ressurs som forhåpentligvis fortsatt vil gi gode forutsetninger for bosetning og en gammel, men også fremtidsrettet, tørrfisknæring.