Det geologiske arkivet

”Nedslitning av landflaten ved naturlige prosesser. Erosjon omfatter alle geologiske prosesser hvorved materiale på jordoverflaten løsner, oppløses og forflyttes fra et sted til et annet.» (Store norske leksikon)

1. Forvitring:
Forvitring er å stå på brua tidlig en morgen, mye tidligere enn vanlig. Plankelaget på 30 centimeter er alt som skiller meg fra vannmassene som skummer og freser under føttene mine, nedover, og jeg tenker på deg; kajakken med buken i været, en makrell med sølvsiden opp, og de forsøkte å gjenopplive deg mange ganger gjennom de seks timene.

Regnværet kom fra sørøst. Skyene og vinden sirkulerte mot venstre rundt lavtrykket, som en klokke som går motsatt vei, som om tiden ble skrudd tilbake, og skyene slapp sin tunge bør over landskapet. Gradvis ble elva villere, den nådde sitt klimaks i går, rev med seg det den kunne gripe tak i på elvebunnen, langs breddene, over jordene, jordsmonn, på vei mot dit jeg står nå, på Norges første støpejernsbru (1829). Vannmassene er tjukke av sedimenter; av sand og leire, steiner som dras langs elvebunnen, slås mot hverandre. Hadde jeg latt et glass fylles av vannet fra elva, ville leirmineralene reflektert lyset, på samme måte som musklene dine hadde reflektert lyset den ettermiddagen, i takt med årene som brøt hydrogenbindingene på vannflaten. Som svetteperlene i nakken din. Og kanskje er det nettopp derfor jeg liker å stå her, at suppa av vann og sedimenter er en påminnelse om at vi er natur og at ingenting egentlig forsvinner.

Jeg husker en tur over Hardangervidda, en kort rastepause da vi tok med oss de doble brødskivene og lette etter vannskillet. Myrulla stod som sverdblad fra bakken, med bomullsdotter trukket ut i vindretningen som en kontrast til alt det nakne og kalde. Myr, naturlandskap, og en smal elv som helt forsvant mellom grønnsverdene. Det finnes alltid en grense mellom to tilsigsfelt. Nedbøren som faller på hver sin side av denne grensen, vannskillet, ender opp i ulike elver, ulike hav.

Du døde. Det kunne gått bra også. (Artikkelen fortsetter...)

Forvitring (mekanisk) er regnvann som pipler ned i hårtynne sprekker, sniker seg inn i det eldgamle fjellet, regnvann som fryser til is om vinteren, utvidelse, nye sprekker. Røtter snor seg som en ål på tynt snøre, vikler seg inn i sena som må kuttes, vikler seg inn i berget. Steinen utvider seg i den intense varmen fra skogbrannen, for så å krympe igjen når flammene er slukket, oppsprukket, fragmentert. Store blokker blir brutt i mindre og mindre stykker. Til slutt mikroskopiske.

Forvitring (kjemisk) er surt vann som løser opp mineralene i bergarten, frigjør næringsstoffer i berggrunnen og jorda slik at planter kan vokse, mennesker kan vokse. Jord over kista di i lerketre, jord er det endelige sluttproduktet av forvitringen.

Jeg lener meg over rekkverket på brua, strekker fingrene mot skummet og sedimentene. Blokk for blokk, atom for atom reduseres topografien til et vidstrakt peneplan, en flate som tilslutt vil blitt slukt av havet, dekket av nye sedimenter. Det har skjedd flere ganger før, det skal skje igjen og igjen.

Transport (her vann): Først etter jeg mistet deg forstod jeg at jeg er dødelig, døende, og begynte å telle somre jeg har igjen; 53 sankthansfeiringer, 11 skuddår frem til gjennomsnittlig levealder. Kanskje får jeg barnebarn. Det rakk ikke du.

Elva pumper nedover landskapet, nesten sort når sola forsvinner, lyden av den er som dødskampen i sivet, det rasler og spruter, kraftige fingre som forsøker å få opp en knute, vått tau, trekket til kajakken som er knytt for hardt rundt livet. Det stoppet å regne i går, lavtrykket beveget seg langsomt nordover. Fremdeles fosser vannet ned fra fjellene, bærer frem leirmineralene, de er så avhengig av strømningshastigheten; flyter nesten like fort som vannmolekylene som løfter dem opp og frem, en dans uten rytme, en kaotisk dans, ned.

Når elva flommer som nå, drar den med alt den klarer å sette i bevegelse, men snart vil elva på nytt trekke pusten, strømningshastigheten reduseres, og da vil ikke vannmassene ha nok kraft til transportere alt materialet. Stein og grus legges igjen. I grunne elver kan dette resultere i at elveløpet deles opp, som et hjerte i sorg, et liv som skifter retning.

Transport er da jeg reiste fra deg natten mens du døde, jeg tok tog; et gammelt togsett med interiør i teak og laminat på veggene. Den lave summingen holdt rundt meg, kjærtegnet meg, den myke vuggingen fra toget, lukten av kaffe; og jeg tenkte at maskaraen min burde rent i strie strømmer, forgreninger flettet utover ansiktet, som en anastomoserende elv. Men jeg gråt ikke, sov ikke. Og det er dette jeg husker best: Den enorme følelsen av lettelse da toget pustet tungt og begynte å pipe og skjære, før alt ble rolig, enheten; skinnene og natten. Det var over. Jeg sank ned i setet og kikket ut av vinduet, byen var borte og det var bare mørket og oss.

2. Avsetning
Når partiklene omsider når stillestående vann, avsettes de. Grov sand og grus innerst mot land, så silten, mens den fine leira kan fraktes flere hundre kilometer ut på havet, drysser ned på havbunnen, lager en grunn flate inn mot kysten. Sedimentene kan bli liggende akkurat der de ble avsatt, stadig dypere, ettersom hver sesong danner nye lag som legger seg over de eldre, dypet med høyere trykk og temperatur. Myke leirfiller blir til skifer, sand til sandstein, grus, stein og sand til konglomerater. Hver sesong, hvert år, århundre, million. Du ser dem i veiskjæringer og fjellsider, som tynne striper, tykke striper, folder, et arkiv over alt som har vært, små hint om hva som kommer. Det geologiske arkivet.

Hadde du fått synke, glidd ubemerket ned i mudderet på bunnen, uten oksygen, uten liv, uten bølger, ville du kanskje blitt bevart. De markerte smilerynkene fra neseroten til munnviken frosset for fremtiden. Selv skjøre fjær fra små dinosaurer er bevart til minste detalj. Den tynne panneluggen din, kort i nakken. Men de løftet deg ut av arkivet, stelte deg og begravet deg. Nå ligger du et par meter under den nyklipte gressmatten, en grav fri for grunnvann, det står i loven. Jeg lurer på om jeg ville kjent deg igjen i trekista om jeg fikk åpne den.

Jeg lener meg på rekkverket, bygningsmassen skinner som sola over horisonten, og elva forsvinner i bølger av motorer, veimaskiner, tog som kommer og går. Når jeg kommer hjem vil jeg passere sjasminen, der den velter over gjerdet ved innkjørselen, vrenger sin skjønnhet og brer den tykke eimen av parfyme utover gata, denne ene uka på forsommeren, for så å måtte gi slipp på alle de tusen blomstene. Fire spisse kronblader som i løpet av få dager transformeres til slim på postkassa, slim som tørkes bort av en underarm, en genser som må vaskes, vann som går gjennom plastikkrør og kloakksystemet, til havet.

En millimeter i jordas geologiske arkiv. Livet vil tilsvare omtrent en millimeter. En millimeter tykke bokstaver og tall i gull på en stein:

Øyvind Hovland

06.02.1960 – 26.09.2007

6400 får hver fredag ukens nyhetsbrev med våre beste saker. Du får det her.