Hør på meg nå! Dommedagsprofeten.

Tidlig en morgen i kanten av skogen. Fra avstand ser vi forfatter Erlend Loe bøyd over en stor søplekasse. Han fisker ut noe, trolig aviser. Da vi kommer nærmere, ser vi ham lese D2 og Aftenposten. Han hilser vennlig, alt er normalt. Men han var altså i søplekassa for noen sekunder siden. Slik er Erlend Loes verden. Det unormale er normalt, det normale er unormalt.

Gratulerer med flotte kritikker for boka Slutten på verden slik vi kjenner den!
Takk!
Var du spent på mottagelsen?
Det er jeg alltid. Men denne gangen var det annerledes. Jeg koste meg veldig under skrivingen, men regnet altså med å bli tatt. Jeg tenkte at det var for barokt, for rart, for absurd og fjernt.
Men du har fått jubel?
Ja, og de anmeldelsene suger jeg på som karameller. Sier de ting som er dumt og feil, glemmer jeg det fort.
Vi oppdaga deg med Naiv. Super (1996), en gedigen suksess. Med årene har noen falt av. Men så leser vi denne boka og føler at alt er som før. Loe er tilbake, liksom!
Så herlig! Jeg håper du er representativ.
Det er jeg sjelden.
Jeg er meg, og tingene jeg skriver varierer. Men jeg skal innrømme at Doppler ligger meg nært. Nå er vi i strøket der jeg påstår at han bodde i telt i første boka, og her har jeg selv bodd i 15 år. Jeg kjenner alle stiene, jeg kan området ut og inn.
Hvor eksakt?
Rett bak Rikshospitalet, ved kanten av skogen. Herfra kan man gå over Vettakollen og inn i Nordmarka eller til Frognerseteren.
Stiene her er abnormt store. Har knapt sett dem større?
I helgene går man i kø her. Det er intens utferdsel her, vet du.
Og mye galskap?
Hehe. Sist jeg var her kom det en vekter i bil. Han skulle ut å finne romfolket. Det var det han gjorde. Hver dag. Han begynte her og rusla innover. Det var en stille og bedagelig jobb, og han gleda seg, skjønte jeg, til å være ute. Men når han fant romfolket, ble det litt kjedelig, for da måtte han be dem rydde og flytte leiren. Men å gå rundt, det syntes han var trivelig.

Vi går oppover blåmerka stier mot Bånntjern på Oslos absolutte vestkant. Her går unge menn i nikkers, også far og mor og fuglehund og au pair har nikkers her.
Gratulerer også med valget! Du står på Miljøpartiet de Grønnes liste (MDG)?
Takk. Jeg gikk fra 65. plass på lista til 11. plass - og ble vara. Nå hagler det inn bystyremailer. Jeg er livredd. Jeg har ingenting i et politisk parti å gjøre, ville blitt knust av FrP i debatt. Men jeg er jo interessert i dette.
Du skriver i siste bok om Doppler: ”I de tre tusen årene før den industrielle revolusjon, var veksten på 0,01 prosent i året. Men fra midten av 1700 har levestandarden doblet seg hvert femtiende år. En slik dobling tok 6000 år i førindustriell tid. Det vi er vant til å ha er med andre ord helt sprøtt at vi er vant til å ha.”
Men det er jo sprøtt. De faktaene du leser opp er ekstremt fortellende. Vi vil ha godene, men det handler om proporsjoner for meg. Og for Doppler.
Folk var rabiate på MDG før valget? Mye latterliggjøring på sosiale medier. Hvordan reagerte du?
Å, da koste jeg meg veldig, det likte jeg godt. Det gikk opp for folk at Miljøpartiet var en maktfaktor. Høyrefolk tenkte: Er det mulig? Er det sant? Skal vi ikke få gjøre hva vi vil med hus, biler, konsumpsjon? Dette er undergang! Det er kommunisme! Og det er så morsomt.
Morsomt?
Ja, da koser jeg meg. Enten må man tørre å snakke om hva fellesskapet må forandre på for å redde noe vi er glade i. Eller så må det bare skure og gå. Jeg vil at det skal snakkes om. Jeg står på den lista fordi jeg tror at det som skjer med vårt forbruk har en link til det som skjer i naturen. Å tvile på at økende temperaturer er menneskeskapt? La gå. Men at det skjer ting? Habitat forsvinner hver dag. Regnskog forsvinner på grunn av vårt behov for flere ting. Det er alle enig i. Og det går så fort. Da må man jo tørre å snakke om det.
Vi er vant til å ha det bra. Men det er altså koko?
Fullstendig koko. Men å si dette provoserer mange. Menneskenes fartsblindhet er nesten total. Sånn må det være, tenker noen, vi kan kjøpe hva vi vil, gjøre hva vi vil og dra til Syden når vi vil. Alt annet er forferdelig for dem. Da tenker jeg: Fuck dem – og velger det mest radikale partiet. For noe må skje. Og vi må begynne nå.
Ja?
Så det gleder meg stort at de fikk over åtte prosent og kan bli maktfaktor. Og det gleder meg stort at mange ikke skjønner det og blir sinte.
Hvorfor det?
Fordi det er en wakeupcall. AP og Høyre er vant til at det til slutt blir som de vil. Hvis det ikke skjer nå, kan norsk politikk blir radikalt forandret. Det synes jeg er heftig.
Apropos det du seier om å være vant til noe som er koko. Har du lest om Shifting Baseline Theory? For hver nye generasjon skapes en ny normalitet. Fikk oldefar 100 fisk daglig, var det normalen. Om vi i dag kun får 1 fisk, blir det normalen. Det har gått fra 100 til 1, men på grunn av glemsel blir 1 fisk normalt.
Det er der vi er nå! Jeg hører en podcast, Dan Carlin’s Hardcore History. Jeg hørte syv timer mongolsk historie. Djengis Khan kom fra ingenting og var vant til ingenting, ref dritfattige Norge på 1920-tallet. Men Djengis er et strategisk geni, ikke sant, han samler mongolene. De tar deler av Kina, Midtøsten, Russland. Plutselig har han et imperium! Sønnene fødes mens dette vokser. Men barnebarna? De er født inn i et dynasti og er blant verdens rikeste, og da rakner det! Djengis var ikke interessert i gullskattene, men i spillet, i kampene. Han klarte seg med ingenting. Men med en gang folk blir for godt vant, og mister kontakten med livet på steppene, så forsvinner det. Det er der vi er i Norge på bortskjemtskalaen. Slitet som er lagt ned før oss har vi null respekt for, vi tar det for gitt. Men hør på dommedagspraten min! Herlig! (Intervjuet fortsetter under bildet.)

Når man hører dårlig nytt om klima, forandrer man litt stilling i sofaen, bytter kanal og setter på kaffen?
Det er jo sånn. Det er såpass overveldende.
Noe av det som binder oss til livsstilen er gjeld. Jeg har mye gjeld og driver gratismagasin. Radikale brudd er vanskelig med gjeld?
Vi har alle hverdagen. Nesten alt vi gjør, gjør vi fordi vi har gjeld eller må tjene penger. Vi setter oss i disse situasjonene. Jeg også. Men jeg husker diskusjoner fra jeg var 15-16 år. Allerede da konkluderte vennene og jeg: ”Vi må ikke ha store lån!” Jeg var tidlig ute med å bekymre meg for det. Har du millioner i lån, er det irriterende å få høre: ”Du burde ikke bo der. Selg bilen. Lev rimeligere.” Folk blir sure. Og det skjønner jeg. Men det forandrer jo likevel ikke på problemet. Med den logikken forandres aldri noe.
Man forsøker heller å sortere søpla og spise mer økologisk?
Ja, man kompenserer. Og man sykler. Men altfor mye av miljøpraten går på enkeltindividers liv. Mens det er systemet vi må snakke om. Kjøtt bidrar sterkt til Norges utslipp. Det hører vi kun om når aktivister roper det ut. Samtidig kjører staten kampanjer for mer kjøtt.
Gravide må spise mer rødt kjøtt, sier en av kampanjene.
Og da aner du sirkelen: Vi vil ha folk i distriktene. De produserer kjøtt. Kjøttet må spises. Det hadde vært bedre om de satt på gården og spilte yatzy. Vi kunne betalt dem for å spille yatzy. Og kommet bedre ut som nasjon. Eller enda bedre: dyrket linser.
Doppler labbet altså opp her?
Ja. Der jeg skriver at han teltet, satte jeg selv opp en lavvo. Den sto ett år før den raste sammen, under vekten av snø.
Lavvo? For å researche?
For å se for meg stedet. Jeg ville bare sitte der litt. Jeg hadde fått barn på den tiden, det var ikke lett å stikke av gårde. Men jeg tok med familien dit. Vi grilla og var på Dopplers sted i helgene. Det var rett ved stien, men ingen andre mennesker enn oss.
Du har svensk kone og er mye i Sverige. Forstår svenske kolleger at du har lavvo i skogen der det ikke er folk, og at dere koser dere?
Vi har nok en mer omfattende turkultur i Norge. Som brer seg blant yngre folk. Min utvikling var slik: Jeg var med på søndagstur som barn. Så kom et tiår da det var uaktuelt fordi det er en foreldredrevet aktivitet. Slikt blir man jo ikke frivillig med på. Men fra jeg var 18 år, var turkulturen overtatt og assimilert. Jeg gikk med kompiser og kjærester. Men venner i andre land? Fra Nederland, for eksempel? De skjønner det ikke. Hvorfor ut? Hvorfor gå?
Samtidig lurer man på om det er så unikt for norsk identitet. Jeg leste at folk i Qatar drar ut i ørkenen for å telte i helger og ferier. Er dette natursuget kun en påstand om oss?
Jeg har sett bilder fra Qatar, og da ser jeg ungdommer som kjører på motorveien, de vipper opp bilen og kjører på to hjul i flere mil. Da jeg var i Oman i ørkenen, våknet vi av at et arabisk reisefølge skjøt utenfor teltet og kjørte på firhjulinger. De har en mer motorbasert naturfryd, tror jeg.
Det minner mer om Hallingdal, Notodden og Kautokeino.
Jeg så nettopp på TV en fyr som skulle kjøre 12 mil på snøskuteren sin på en elv. Det gikk bra lenge. Men nå ligger skuteren i bunnen av elva og må berges.
Hvorfor drar Doppler ut i skogen?
Jeg har med vilje ikke psykologisert det så voldsomt. Få av oss gjør det når vi går ut. For meg er det slik: Jeg får av uforklarlige årsaker et løft av å være ute. Jeg kjenner meg gladere enn jeg burde være. Etter å ha syklet, sprunget, vært på topptur med broren min i Jostedalen, kan jeg tenke: ”Det blir ikke finere enn dette”. Setter man ord på det, blir det fort grelt og klamt.
Men Doppler...?
Doppler, dels er han i ubalanse. Han har mista en far. Som jo er en viktig ting. Og han oppdager at valgene han tar styres av andres forventninger til ham. Doppler har basert hele livet på det. Udannelse. Partner. Jobb. Alt er styrt av flinkhet. På et punkt får han panikk, slik mange sikkert får: Hvem er jeg med andre valg? Hvor kunne jeg vært? Hvorfor er jeg her? Slike tanker slår ned i oss alle. Men Doppler overveldes av disse tankene. Og plutselig ligger du… eller Doppler, da… oppi her et sted og har dritvondt. Det har jeg opplevd.
Du har falt her?
Jeg tråkket over og trynet så jævlig. Man blir så ynkelig, så ynkelig når man tryner og har vondt. Ikke hadde jeg telefon, og jeg falt på et sted hvor det ikke var folk. Klarte ikke å reise meg. Jeg krøyp og brakk til greiner som kunne brukes som krykke. Omsider så jeg en mann, og jeg ropte. Han støtta meg noen kilometer.
Var det ubehagelig?
Veldig. Den følelsen…å ligge der noen timer alene, uten å se folk, den sårbarheten…den var så ukjent for meg. Det er jo alltid så trygt. Jeg var ikke forberedt. Og den emosjonelle styrken i de tankebølgene er utgangspunktet for at Doppler setter alt i spill og sier: ”Her vil jeg være. Her trenger jeg å være.”
Er det sant at åpningen i boka, den med ”Far er død”, var noe du fant på helt på slutten?
Ja, jeg mangla dybde og tyngde. Så jeg førte det inn: ”Min far er død og i dag tok jeg en elg av dage.” Det var: ”I går tok jeg en elg av dage.” Sånn er det å skrive. Det må tilpasses og files på. Da kunne jeg legge inn at faren hans har tatt bilder av alle toalett han har brukt. Og at han vil begraves med et rytmeegg i lomma.
Rytmeegg? Hvorfor ville du ha med det?
Det er noe irrasjonelt. Som er nyttig for en forfatter.
For å si at Dopplers familie er jommen underlig?
Nja, se alle familier i sømmene, noe har dem alle sammen. Er det ikke alkoholisme, så er det misbruk, mørke hemmeligheter eller et barn som plutselig dukker opp.
Boka åpner nydelig, forresten, veldig hamsunsk?
Jeg er hamsunelsker. Hamsun var en viktig grunn til at jeg begynte å skrive på ordentlig. Hans måter å bruke språket på ligger i meg. Men jeg mangler jo helt hans psykologiske forståelse og teft. Jeg holder mer på med ideer, mer på et overflatisk plan, men hvor det finnes noe. Det er det jeg kan. Men ja, jeg leker med flere Hamsun-sitater i boka.
Isak ”gikk som en pram gjennom skogene”?
Ja, den. Og hele slutten er jo starten på Markens grøde, tilpasset situasjonen i min bok.
La oss snakke mer om Hamsun. Snurrighetene hans. Som å pælme skoen til den han elsker ut på vannet. Er det slike irrasjonelle elementer du fascineres av?
Pan, Sult, Victoria og Mysterier leste jeg ivrig. Først oppdaga jeg det lyriske i tekstene, setningene og musikken, og det vakre i Nordland. Men i Mysterier ble jeg ekstremt fascinert av irrasjonaliteten. Og den kontrære holdningen liker jeg kjempegodt. Den er tatt ut i Doppler på en konkret måte.
Hvorfor er det irrasjonelle gøy og fruktbart? Man snakker jo helst om fornuft og det rasjonelle?
Jeg tenker jo at vi…jeg…du…er mye mer irrasjonelle enn vi tror. Vi tror vi har så grep om ting, i forholdene, på jobben, i familien, med søsken, men i virkeligheten styres vi av hormoner og emosjoner. Vi er glad vi er ferdig med tenåringsperioden. Men vi er jo der fortsatt. Selv om vi ikke ser det. Jeg prøver å forstå meg selv, men har som regel ikke snøring. Når noen sier: ”Du Erlend, du er sånn eller sånn”, så reagerer jeg med forferdelse! Det kan jeg umulig være! Men de har sikkert rett. Og det er det som er så fascinerende: Vi lager bilder av oss selv, som kan være fjernt fra hva andre ser i oss. Og dem igjen skjønner kanskje ikke seg selv heller. Det ligger en irrasjonalitet her som det snakkes lite om, men som jeg synes er herlig.
Ja?
I går ble jeg podcast-intervjua av Nils Brenna og Harald Eia. Jeg måtte ta en personlighetstest.
Hva ble resultatet?
Jeg er intuitiv og scorer utrolig høyt på fantasi, men skjønner følelser kjempedårlig.
Du forstår ikke følelser?
Neinei. Emosjoner har jeg aldri forstått meg på. Det en romanforfatter aller mest burde ha grep om, har jeg ikke snøring på. Jeg sa det til kona. Hun bare lo.
Er hun enig, da?
Kjempeenig.

Vi er kommet til Bånntjern, har hittil møtt to mennesker (med hund). Vi tar snarveien mot Vettakollen.

Flaks at du er god på ideer, da?
Ja, jeg kunne aldri skrevet den tykke slektskrøniken. Er ikke i stand til det. På samme måte som jeg ikke skjønner sjakk. Eldstesønnen er god i sjakk. Når vi spiller, blir han lei seg, for han tror jeg ikke tar spillet på alvor. Sannheten er at jeg bare ikke forstår sjakk. Jeg tenker ingen trekk fremover.
Man ville kalt spillestilen din ”romantisk”, ah, jeg setter hesten min…DER! Nei, HER!
Når det er såpass vanskelig å forstå seg selv, må det være umulig å forstå andre. Det er jo utrolig mye gjetting. Jeg gjetter og gjetter. Og når du svarer, gjetter jeg mye inn i ditt svar, og så må du tolke mitt svar. Så har vi gjettinga gående.
Du må gjette riktig ganske ofte, siden bøkene dine treffer?
Boka med mest kommunikasjonsbrist i seg, Stille dager i mixing park, den ler folk mye av. Da tenker jeg: Det er ikke bare jeg som gjetter på andres følelser.
Du er opptatt av ideer. Tomas Espedal er motsatsen, han forakter ideer! Mener ideer hører hjemme i reklamebransjen?
Her parodierer jeg Espedals intense tale, hvorpå Loe overtar parodien og avslutter på Espedalsk vis: Jajaja. Jajaja.
Er det sånn at dere to ikke kan snakke sammen?
Jojo! Han er herlig å snakke med. En raring, og det er et hedersord i mitt vokabular. Men han er en helt annen type enn meg. Han er besatt av å forlate ideene og skrive om seg selv, alt ligger i en selv. Mens jeg er glad i ideer og er glad i forfattere med ideer. Dessuten er jeg ikke spennende nok. Jeg har ikke opplevd nok, er ikke sint nok, ikke ydmyka nok, er ikke forlatt, har ikke tapt nok, har ikke nok indre motsetninger, jeg mangler totalt de punktene som må krysses av for å skrive som Knausgård og Espedal. Men jeg ønsker ikke å skrive sånn heller. Jeg er glad i ideer. Det er forskjell på ideer som selger mineralvann, og ideer som blir romaner.
Du scoret høyt på fantasi i personlighetstesten?
Ja, der er jeg ganske god. Jeg tar vare på innfall. Gjennom hele dagen samler jeg på ting. Gjør du eller fotografen noe rart, får jeg det med meg. Det kan jeg love deg. Det kan bli lite. Eller stort. Men jeg lagrer det. Det er slik jeg er tilstede i situasjoner, jeg samler fra film, radio, tv, aviser, samtaler, broren min, ungene, venner, ukjente. Situasjoner og replikker som er bedre enn jeg klarer å finne på, tar jeg. Og alene ute, som nå, når tankene går, så kommer innfall plutselig: Ja! liksom, det kan jeg kombinere med den andre innskytelsen! I løpet av noen uker reiser byggverket (romanideen) seg, med gulv, vegger og tak.
Doppler, da? Hvordan kom han?
Jeg gikk jo her i skogen. Verken kona eller jeg er fra Oslo, og ante ikke hva vi gikk til da vi flytta til Sogn/Tåsen. Før så jeg utkjørte folk i skogen her. Folk som laget seg leir og sånt. De ser jeg ikke mer. Men høyrefolka med hund og nikkers er her. Jeg så dem her på stiene. Et bilde begynte å tegne seg om stedet. Jeg la merke til dyktigheten i området, bydelen i landet med høyest utdanning. En vanvittig pliktoppfyllende gjeng. Flinke. Sympatiske. Med riktige holdninger. Alt dette vi henger ut i TV-serien Kampen for tilværelsen. De gjør alt riktig i livet. Brått innså jeg: Jeg bor midt i det! Idebanken er rett utenfor vinduet! Og den vokser for hver dag. Og da jeg skjønte at mine år med Sølvpilen-dyrking, snekring, pil og bue, kunne brukes, kom ideen: En som lever som indianer, i skogen innenfor grensen av Oslo kommune. Det var setningen som fikk Doppler til å løsne.

Vi skrår ut av stien og kommer til en lysning. Oslo ligger under oss, stien 20 meter unna. Det er helt stille, man hører kun et svakt sus av by. (Intervjuet fortsetter under bildet.)

Her er restene av lavvoen. Her bodde han.
Hvor ble det av raringene som bodde i Nordmarka? Er de døde?
Psykiatrien er vel blitt mer finmasket. For de finnes jo fortsatt. Om de bor i skogen, ville vi visst det. Da ville noen laget dokumentar om dem. Du slipper ikke unna dokumentarene.
Doppler returnerer etter to-tre år i skauen, og folk på fest spør hvordan det var der ute. Han svarer kun: "Det skjedde ikke så mye. Jeg slappet av.”
Det er fint at han ikke har gjort noe som kan fortelles på en spennende måte. Alt vi gjør må ikke kunne fortelles spennende om. Vi tror det er heftig å være langt borte fra det kjente livet. Men nei. Doppler har hatt det fint, men ikke spektakulært.
Derfor lyver han på seg grandiose machoeventyr der ute?
Ja.
Og løgner er bra, skriver du?
Løgn er veldig nyttig. Så lenge folk kjøper en løgn, er det jo perfekt. Der ute på pynten sto forresten teltet. Man kunne se ned på universitetet. Trærne sto lavere da. Nå vokser de vilt. Her er det ingen som holder noe ved like. Her gir dem jamnt faen.
Du? I boka bruker du ofte uttrykk som ”noterer seg bak øret”, ”skal hilse og si”. Hva er greia? Liker du klisjeer?
Det blir morsomt i den sammenhengen fordi det han skal notere seg bak øret er triste, fæle ting som skal brukes destruktivt overfor andre mennesker. Jeg liker Stompa-språket. Du store kineser, himmel og hav! Det brukes for lite.
Når du skriver ”Ta vare på Bongo for meg. Som betaling får du disse utsøkte pelsene fra bevere jeg systematisk over tid har tatt av dage.”
Absolutt. Jeg leser det høyt for meg selv, for å lytte etter flyt og rytme. De fleste setningene skal ha noe jeg er fornøyd med.
Denne boka er en tragedie. Hva tenker du om at jeg ler så mye?
Det er kjernen i tragedien. Fra Chaplin og lenge før det. Fordi det er så hjelpeløst, ynkelig og ydmykende blir det morsomt. Det er morsommere å utsette Doppler for mye motstand, enn en superfyr. Det blir morsomt fordi det er så kleint og sjabert. Og så liker jeg at Doppler tar for gitt at han i 2015 kan betale for noe med beverskinn.
Det er sjelden jeg ler av bøker. Mer indre latter. Hvilke bøker ler du av?
Richard Brautigan får meg til å le. Han er så uforutsigbar og gjør så rare ting. Jeg skjønte gjennom ham at slipper du unna med det, kan du gjøre hva som helst. Det er mitt beste råd om jeg skulle ha skriveskole. Av Douglas Adams’ Hitchhiker’s Guide To The Galaxy forsto jeg at også bøker kunne være morsomme. Ragnar Hovland er kongen av de underfundige. Arild Nyquist og Torgny Lindgren er morsomme. Carl Johan Vallgrens För herr Bachmanns broschyr er veldig morsom.
Doppler sier om datteren sin: ”Hun var i ferd med å bli ei tøyte. Som sin mor.”
(Latter).
Skjønte du tidlig at Dopplers ferd i skogen var en snedig måte å skrive kulturkritisk?
Det var noe av gleden. La Doppler målbære misantropiske holdninger og skepsis til sivilisasjonen. I ham fant jeg en kanal for disse tankene i meg selv.
Du kritiserer TV, forbruk, blogger. Du virker ikke bekymra for at dette er gjort før?
Å slå inn åpne dører har aldri bekymret meg. Det spiller ingen rolle om andre har skrevet om det samme før. Ingen kan skrive dine artikler eller mine bøker. Å oppdage bloggeren Fotballfrue var en stor glede for meg.
Er det en glede for deg?
Jajaja! At hun finnes. Er det mulig! Det kunne jeg aldri kommet på selv. De detaljene? Språket? Nei. Jeg blir ordentlig glad av å oppdage Fotballfrue. Men selvfølgelig er det et endetidstegn. Og dette er første gang i livet mitt at jeg tenker om et kulturuttrykk: ”Dette kan jeg ikke forstå.” Nesten alt kan jeg på en måte forstå. Men her gir jeg opp. Så gammel er jeg blitt. Hun tjener 500 000 i måneden på selvopptatt søl. Som er ødeleggende. Og ydmykende. Og degraderende for alle involverte. Nei, det skjønner jeg ikke. Men jeg ble glad av det. Om noen år blir hun troende og tenker: ”Jeg har vært så overflatisk”. Det kan også blogges om.

Vi har gått oss bort. I jakten på en snarvei til utkikkspunktet Vettakollen. Loe: Nå har vi rota oss bort i fascinerende plasser. Her har det gått elg. Er det en sti? Nå er vi inne på noe herlig her. Skal vi finne utkjørte folk som sover i løvhauger, er vi på rett sted.
Eller lik.
De gjemmer ikke lik her. Mordere virker så late. De gjemmer likene så dårlig. Alltid rett ved sykkelstien. ”Dette hadde jeg klart bedre”, tenker jeg ofte. Men se! Blåbær! Se på de, da. Svære bær. Kan man spise dem når det har vært frost? Nydelig bær!

Vi snur og går ned mot byen igjen.

Når du går på kontoret nå, hva jobber du med nå?
Filmmanus til den første Doppler-boka. Etter Tatt av kvinnen-filmen tenkte jeg etterpå: Jeg skulle ha vært med på det manuset. Når de spurte om jeg ville godkjenne manus, løy jeg og sa det var fint, selv om jeg ikke hadde lest det. Nå vil jeg forsøke selv.
Det ender så galt med Doppler. Han blir pornostjerne i filmer regissert av en molokansk pornokunstner?
Hehe, jeg måtte ha med en molokaner, et folkeslag som på grunn av kosthold og tro brøt med den russiskortodokse kirka. De tolererte ikke påbudene om faste. Glem det! sa molokanerne, vi skal ha kjøtt og melk! Hamsun skriver om dem. Det var så bra at jeg måtte bruke det. Og Dopplers pornospiral? Porno er en viktig ingrediens i mange mannlige sammenbrudd, så det måtte med. I første boka ga jeg ham et svært kjønnsorgan. Hvorfor? Spurte folk, det brukes jo ikke til noe? Kuken har ligget i bakhodet i ti år. Faen heller, nå skal kuken brukes.

Likte du denne saken? Nå kan du vippse over en valgfri pengesum til Harvest på kontonummer 6039.08.22084 og gi oss muligheten til å lage flere saker.