Er vi økonomiske monstre?

Jeg kunne begynt med en historie om en tur i skogen sammen med datteren vår. Med en beskrivelse av hvor fint det er å løpe innover i Estenstadmarka med Lillemor sovende i vogna jeg dytter foran meg. Og jeg kunne skrevet noe om hvor godt det er når hun våkner og smiler, og vi kan drikke litt vann, dele ei pære og smake på barnåler. For sånne turer er noe av det fineste jeg vet om. Jeg vil likevel – siden Lillemor nå skal begynne i barnehagen og jeg snart må løpe alene innover i marka – begynne et annet sted.

Jeg vil begynne i språket. Med spørsmålet om hvilket språk vi bruker, og slik signaliserer hvilket språk vi har tillit til, når vi snakker om barn i barnehagen.

Jeg kom til å tenke på dette etter å ha lest en kritikk av det språket som for tiden brukes i kunstfeltet. Den var skrevet av kunstneren Lotte Konow Lund og handlet om den måten ord binder oss til verden på, og om hvordan denne forbindelsen også har en etisk side. Denne erkjennelsen fikk henne til å reflektere over hvilket språk hun selv bruker om sitt eget virke. Hun skriver: «Jeg kom frem til at jeg må bruke et språk om kunst som jeg tror på og føler er relevant. Fordi kunst er viktig og jeg må behandle det som om det er viktig».

La oss bytte ut ordet kunst med barn i barnehagen. Slik at jeg skal finne frem til «et språk om barn i barnehagen som jeg tror på og føler er relevant. Fordi barn i barnehagen er viktige og jeg må behandle dem som om de er viktige».
Å finne et slikt språk er ikke så enkelt som det kan høres ut.

Problemet Konow Lund peker på handler om at det dominerende språket – det språket som har overtaket i den offentlige samtalen – er et språk man ikke tror på og som ikke føles relevant for å snakke om noe man synes er viktig. Hvilket språk er dette når vi snakker om barnehagen?
Det er for eksempel det språket administrerende direktør i NHO, Kristin Skogen Lund bruker, når hun snakker om at barnehagen er en viktig del av den langsiktige kompetansepolitikken som næringslivet er avhengig av.
Og det er det språket økonomiprofessor Mari Rege bruker når hun snakker om at på grunn av rentes rente-effekt er tidlig investering i små barns læring det mest effektive virkemidlet vi har for å gi norske barn likere muligheter for å lykkes i utdanning og arbeidsliv. Og videre kobler dette til at flere barn i barnehagen fører til at færre mottar velferdsytelser.
For meg er dette en måte å snakke om barn i barnehagen på som ikke føles relevant og som jeg ikke tror på. Ikke i den forstand at jeg ikke tror at det de sier er sant, men på den måten at jeg ikke tror det vil komme noe godt ut av det (i hvert fall ikke for barna).

Å snakke om det stedet der Lillemor og hennes venner skal være store deler av dagen i fem år på denne måten er helt fremmed for meg. Det er ikke noe jeg føler meg vel med eller kjenner meg igjen i. For meg høres det språket Skogen Lund og Rege bruker ut som språket til det den amerikanske filosofen og pedagogen John Dewey i 1920 beskrev som en rase av økonomiske monstre. Hva mener Dewey med denne karakteristikken?
Han bruker den først og fremst i advarende forstand. Han advarer mot en menneskehet som ustanselig driver harde forhandlinger med hverandre og med naturen, og mot mennesker som kjeder seg med litt fri tid og som ikke er i stand til å ta denne i bruk uten gjennom en prangende selvfremvisning. For Dewey er dette et spørsmål om verdier og levemåter. For meg er det også en inngang til et språk om barn i barnehagen som jeg kan tro på og som føles relevant. Et språk der det er naturen og ikke økonomien som har prioritet. La meg fortsette på den veien for å skissere et alternativ til det språket jeg ikke tror på.

Flere forskere har pekt på at den eneste grunnen til å prioritere økonomiske verdier over andre verdier må, når alt kommer til alt, bygge på en antatt spesiell forbindelse mellom økonomisk vekst og menneskelig lykke. Denne antatte spesielle forbindelsen er det imidlertid forbausende vanskelig å finne støtte for. Forskningen blir tydeligere og tydeligere på at rikdom ikke er en særlig god indikator på lykke, verken for enkeltpersoner eller nasjoner. Filosofer har lenge understreket at det å behandle rikdom og økonomisk vekst som erstatning for lykke er et feilgrep. Dewey fremholdt verdien av levemåter der også det kontemplative, estetiske og religiøse hadde sin sentrale plass.

En annen av de store liberale intellektuelle, engelskmannen John Stuart Mill, skriver i Principles of Political Economy fra 1848 at det egentlig ikke bør være nødvendig å nevne at økonomisk vekst slett ikke er en betingelse for menneskelig vekst og forbedring. Tvert imot, skriver han: mulighetene for vekst i alle former for intellektuell kultur, for moralske og sosiale fremskritt, ja selv muligheten for å bli bedre i kunsten å leve, vil øke når den menneskelige bevissthet ikke lenger er oppslukt av tanken om hele tiden å komme seg videre. Mill vil unngå en verden der vi ikke lenger ser verdien i å være alene med våre egne tanker «omringet av naturens skjønnhet og storhet» - for det er der våre tanker og aspirasjoner kommer til liv.

Er det språket jeg finner hos Dewey og Mill – og som for meg føles relevant for å snakke om barn i barnehagen – et språk helt utenfor den språkøkonomien barnehagen hører til? Det vil si, er det helt uten koblingspunkter til andre måter å snakke om barn i barnehagen på som ikke oppleves som fremmede? Jeg tror ikke det. Jeg tror faktisk det kan bidra til å gi liv og innhold til helt sentrale formuleringer både i barnehagens formålsparagraf og dens Rammeplan for innhold og oppgaver.

La meg gi to eksempler. I formålsparagrafens andre setning står det at «Barnehagen skal bygge på grunnleggende verdier i kristen og humanistisk arv og tradisjon, slik som respekt for menneskeverdet og naturen». I Rammeplanen er det en målsetning at barna skal få forståelse for hva «kjærlighet til naturen» kan være.
Det vil si at i begge de to sentrale utdanningspolitiske dokumentene vi har å forholde oss til når det gjelder barnehagen, har naturen en sentral posisjon: Respekt for naturen formuleres som en grunnleggende verdi og kjærlighet til naturen er et mål hele tiden å ha i sikte. Jeg tror ikke disse verdiene kan behandles på en skikkelig måte i et språk som først og fremst handler om hva som er de mest effektive virkemidler når det investeres i barn med utgangspunkt i en langsiktig kompetansepolitikk næringslivet er avhengig av, for å parafrasere Skogen Lund og Rege.
For meg fremstår det språket vi kan finne hos Dewey og Mill – deres advarsler mot å utvikle oss til økonomiske monstre som alltid vil komme seg videre og som ustanselig driver harde forhandlinger med naturen, og deres verdsettelse av naturens skjønnhet og storhet som det stedet der våre hensikter og motiv kan komme til seg selv – som atskillig mer troverdig og relevant når vi skal gjøre de etiske og politiske overveielsene som formålsparagraf og rammeplan krever.