Er løkka borte? Var alt bedre før?

Hvis jeg var barn i dag, ville jeg vært bekymret. Ikke bare for jordas fremtid. Jeg ville vært bekymret for meg selv. Hva er det min generasjon mangler? ville jeg tenkt. Hva var det foreldrene våre hadde som var så verdifullt? Hvilke idealer vil de at vi skal leve opp til? Hvorfor snakker de så ofte om forfall, om økt skjermbruk, kjemisk dop, stillesitting og nettmobbing? Er det vi driver med galt? Hvem er det de sammenligner oss med? Sammenligner de oss med seg selv?

Vår barndoms paradis

Vi har alle en tilbøyelighet til å idyllisere vår egen fortid. Hvis vi har vært så heldige å ha en god barndom, blir den, for de fleste av oss, på et tidspunkt alle tings målestokk. Nye generasjoners oppvekst sammenlignes med vår egen, tiden vi levde i og menneskene som omga oss, og vi kommer som regel seirende ut av det.

Vår barndoms paradis var en ubesudlet verden full av eventyr. Vi var masse ute, nå er barna mest inne. Vi klarte oss med lite, nå drukner barna i dyre leker og betalt underholdning. Da vi vokste opp fant vi på ting på egenhånd, i dag er barna avhengige av tilrettelegging fra de voksne.

Når man sammenligner fortiden med nåtiden, er konklusjonen nesten alltid den samme. Det meste var bedre før. Men er det virkelig sånn? Og hva er i så fall tapt?

(artikkelen fortsetter)