Er det noe galt med skolevegrerne?

- Jeg vil ikke på skolen mer, sier gutten min på snart 9 år. Det er mandag morgen etter vinterferien. Skiskoene i hallen er fortsatt fuktige etter mange fine turer sammen på høyfjellet.

- Ja vel, svarer jeg, det trenger du ikke hvis du ikke har lyst. Kanskje er du rett og slett ferdig med å gå på sånn «vanlig skole»? Kanskje du trenger en permisjon? Eller hva med en annen type hverdag? Kanskje har du lyst på en todagers skole eller en uteskole? Eller hva med å begynne på et learning center, med coacher istedenfor lærere? En plass hvor det er lov å komme når en har lyst, når en er gira på å lære nye ting eller jobbe med prosjektet sitt, ta et spennende kurs eller bare henge med vennene sine. Det går fint, sier jeg. Landet vi bor i har mange muligheter for barn og unge. Mange muligheter for å velge en hverdag som inspirerer til kreativitet, som skaper lyst til å stå opp av senga, som gir glede og mestringsfølelse.

En utopi, tenker du. En gal mor? Ok. Sannheten er at jeg, mandagen etter vinterferie, ikke hadde noe «ja vel»-svar å dra opp av lomma. Det svaret jeg ga sønnen min hørtes nok mer ut som et standardisert forsøk på trøst. Noe i stil med «Det blir nok bra skal du se». «Siste dag på skolen før ferien var jo fin, med turdag og popcorn og alt».

Men, det er ikke med noe stødig stemme jeg gir trøst. Det er med sterkt ubehag og med et hode som tenker på alle familier som danser en lignende dans som vi gjorde denne mandags morgenen. Som kanskje gjør det hver mandag, eller verre: hver morgen. Som kanskje bruker mye strengere verktøy enn trøst og gode minner for å få barna ut av døren. Sønnen min har det fint på skolen, sånn generelt, jeg vet at han er passe trygg og har gode venner. Men gjennom hans lille protest kjenner jeg på, nok en gang, hvor feil det er å tvinge barn til institusjoner, og jeg minnes på hvor mange barn som våkner hver morgen med en klump i magen. Jeg minnes min egen klump fra barndommen, og jeg tenker på alle de mulighetene som burde vært på plass for barna våre i «verdens rikeste land». (Artikkelen fortsetter)

Skolevegrerne som kasteballer

Ordet skolevegrere har vært i vinden i vinter, og NRK Nordland har illustrert temaet godt gjennom en artikkelserie om familier som har måttet kjempe for barnas utdanning og hverdag. Vi har hørt om barn som «vegrer», som «nekter» og som «ikke klarer å gå på skolen». Familier som gjennom sine møter med systemet, tydeliggjør institusjonenes tomme verktøykasser og manglende forståelse. Møter hvor familiene heller enn å få hjelp, blir kasteballer mellom barnevern, p.p.t, BUP og skolen, og hvor depresjon, utenforskap og tapte skoleår ender med å ødelegge det som skulle vært en trygg og god barndom. I siste nummer av «Vi foreldre» deles det ut tips om hvordan hjelpe barn som ikke vil i barnehage eller skole. Rett før neste artikkel som omhandler barn og angstdiagnoser.

Gjennomgående i artiklene og samtalen rundt skolevegrerne er ekspertenes utsagn om hvordan ansvaret må ligge hos skolen, om behovet for handlingsplaner, ressursteam, p.p.t, bedre støtte til familiene osv. Visst høres det bra ut med handlingsplaner, tilrettelegging og støtte. Men, hva om vi rett og slett er inne på helt feil spor? Hva om alt pratet om handlingsplaner er det samme som å ikke evne å løfte blikket et hakk opp, for å se det store bildet? Hva om all praten omkring handlingsplaner egentlig betyr at vi ikke evner å se roten til problematikken og der igjen de riktige svarene?

Norske barn mangler friheter og rettigheter

Sett fra et internasjonalt perspektiv tør jeg påstå at norske skolebarn mangler, ikke kun alternativer, friheter og rettigheter, men at de faktisk tvinges inn i en arbeidshverdag de færreste voksne ville akseptert. At de presses inn i en hverdag hvor det å vegre seg burde bli sett på som et sunnhetstegn. Ja, for hvilke voksne kunne egentlig akseptere dag etter dag å skulle stå på rekke og rad, og helst være blide og fornøyde på en arbeidsplass hvor de måtte spørre om lov for å gå på do? Hvor de måtte forholde seg til en klokke som ringte dem inn til neste skift? Hvor de ikke selv kunne velge eller påvirke hva de skulle jobbe med, verken når eller hvor lenge? Hvor deres prestasjoner stadig vekk ble sammenlignet med kollegene, hvor de ble gitt karakterer og evalueringer etter hver innsats? Hvor det ikke fantes noe som het permisjon eller sykemelding? Hvor de kanskje måtte tåle både fysisk og psykisk vold i perioder, og hvor den som ikke lengre holdt ut på arbeidsplassen ble stemplet som arbeidsvegrer med behov for enda mer evaluering og utredning?!

Den norske fellesskolen er en viktig kampsak rent ideologisk, men fellesskolens organisering trenger ikke å gå på bekostning av barns mentale helse eller frihet. Å si at alt vi trenger er flere handlingsplaner blir som å si at skolen slik den ser ut i dag er grei nok, at den kun trenger noen små justeringer, noen litt bedre sikkerhetsnett for de barna som faller igjennom. Det er det samme som å lene seg tilbake i en konformitetskultur hvor en ikke evner å se lenger enn sin egen bakgård.

Norge har for så vidt en tradisjon for å se mot Finland, og bra er det. Men om vi skal finne en vei ut av ensomhet og stigma for de norske «skolevegrerne», om vi på ekte har lyst til å inspirere barn til læring, om vi skal ta barns behov for trygghet seriøst, da mener jeg vi må se enda lenger. Vi må, for eksempel, se helt til landet som, i henhold til OECDs årlige evaluering, trumfer som topp tre på verdens beste utdanningssystem. Vi må se helt til landet uten skolevegrere.

Distributed Learning – full frihet om metode

Da jeg spør min canadiske venn og biblioteksjef Kelly om hun kjenner til konseptet skolevegrere skjønner hun ikke hva jeg mener. Hvorfor? Fordi i Canada er fellesskolen organisert slik at det alltid finnes ett læringsopplegg hvor barn finner inspirasjon og lærelyst.

Kelly er trebarnsmor og biblioteksjef, mannen hennes Aron er hjemmeværende pappa og sammen bor de i den sørvestlige provinsen British Columbia i Canada. Kelly og hennes familie benytter seg, slik som 34 216 andre familier i provinsen, av det statsstøttede systemet kalt «Distributed Learning». Et velorganisert system tilpasset alle skolebarn, uansett familiens sosioøkonomiske bakgrunn.

Kort forklart betyr Distributed Learning at en anerkjenner at læring kan skje på mange arenaer og på mange ulike måter og at den «ordinære skolen» ikke er svaret på alle barns behov. I et Distributed Learning-opplegg følger barna, slik som i vanlig skole, de regionale læremålene, men med total metodefrihet. Systemet tar utgangspunkt i barnas indre motivasjon, og familien knyttes tett opp til en lærerutdannet «coach» med videreutdanning i selvstyrt læring. Læring sees på som en integrert del av livet og hverdagen til hele familien, og sammen med coachen utarbeider familien en individuell læreplan for barnet. En læreplan som er skapt for å være i stadig utvikling og utforming, og som inkluderer sosiale aktiviteter og undervisningsopplegg, online eller irl – som barnet selv i stor grad har valgt. I henhold til familiens behov kan et slik opplegg innebære alt fra at barna, slik som foreldrene er i «full jobb» med aktiviteter hver dag, til familier hvor barna «jobber» redusert, og har stor grad av fri tid og fleksibilitet.

Rent praktisk er disse familiene knyttet opp mot en skole eller et Learning Center som familien selv velger. Da jeg poster et spørsmål i en Facebook-gruppe for DL og hjemmeskolefamilier i British Columbia får jeg i løpet av kort tid over 50 svar med like mange beskrivelser av ulike, i henhold til familiene «fantastiske» program som disse barna benytter seg av. Fagmessig og sosialt scorer DL- og hjemmeskolebarn i Canada høyere enn barn i ordinær skole. Ifølge Canadas nasjonale institutt for hjemmeundervisning viser forskning på barn som styrer sin egen læring at de lærer raskere og har en mer intakt indre motivasjon, og er mer fornøyde med sitt sosiale liv. De trives bedre med vennene sine og de forteller i høyere grad om følelser av lykke, kreativitet og tilfredshet med livet.

At Kelly ikke forstår spørsmålet mitt om skolevegring fordi fenomenet i seg selv er uhørt, illustrerer at roten til problemet i Norge er selve organiseringen av den norske fellesskolen. Eller vår avleggse forståelse av hvor læring skal skje og hvordan den skal se ut. At det å «tidlig fange opp elevers behov» neppe vil føre til en revolusjon i barns generelle opplevelse av læringslyst, frihet eller trygghet i barndommen.