Er 23. konsesjonsrunde forenlig med Grunnloven?

Vi vet at mesteparten av kjente olje- og gassreserver må forbli urørt i bakken, dersom vi fremdeles skal ha et håp om å holde oss innenfor togradersgrensen som ble vedtatt i Cancun i 2010 og videre stadfestet og forsterket i Paris- avtalen. Storstilt olje- og gassutvinning
 i Arktis er uforenlig med dette målet.
 Det er også økonomisk irrasjonelt. Ved å åpne opp
 et nytt område i Barentshavet, tar Norge
 del i – og fremmer – petroleumskappløpet i Arktis, fremfor å støtte opp under og bidra til et internasjonalt skift til fornybar energi og bærekraftig utvikling.

Norske argumenter mot dette utgangspunktet er tredelt:
For det første har norsk olje- og gassutvinning høyere sikkerhet og strengere miljøkrav sammenlignet med de fleste andre, om ikke alle, olje- og gassprodusenter. Utvinningen i Norge er derfor mer miljøvennlig. Å stoppe norsk olje- og gassutvinning vil dermed åpne opp for annen, mer forurensende olje- og gassutvinning 
i andre deler av verden.
For det andre har verden et behov for mer energi, særlig norsk gass, for å erstatte kull i et tograderscenario.
For det tredje, som en siste forsvarslinje, vises det til at Norge gjennomfører andre tiltak for å stoppe klimaendringene, slik som deltakelse i FNs REDD-program og andre klimakvoteprogram. Det ligger innenfor statens skjønn å bestemme hvordan den vil overholde sine plikter etter Grunnloven § 112.

1.
Når det gjelder Norges miljøvennlige olje- og gassutvinning, stemmer det for så vidt at Norge har relativt høye standarder for sikkerhet og miljø. Men dersom storstilt olje- og gassutvinning i Arktis strider mot togradersgrensen, vil også en miljøvennlig utvinning være uforenlig med å begrense klimaendringer og opprettholde et levelig klima for menneskeheten.
Norges relativt strenge krav kan medføre at miljøfarene er mindre sammenlignet med andre lands krav. Likevel er det fremdeles en betydelig trussel mot det lokale miljøet og en forverring av globale klimaendringer gjennom lokal sot-forurensning. Full beskyttelse
 av det sårbare miljøet mot irreversible miljøskader er kun mulig ved ikke å utvinne olje- og gass på en større skala i området.

2.
Argumentet om at Norges avståelse fra utvinning i området kun vil føre til mer olje- og gassutvinning i andre deler av verden kan stemme i et statisk verdensbilde. Men dersom alle tenkte på denne måten, ville en omstilling fra fossilt brensel aldri skje. Dersom Norge erklærte at landet ikke ville tildele nye utvinningskonsesjoner i området, ville dette sendt et viktig signal til verdenssamfunnet. Kombinert med investeringer i fornybar energi, som Norge har den økonomiske kapasiteten til å gjøre i en større skala, kunne man i vesentlig grad bidratt til omstillingen
 til et nullutslippssamfunn, på veien mot en bærekraftig utvikling. Vi ser allerede de første tendensene i denne retning. Uavhengig av om Norge støtter dette eller ei, fører utviklingen sakte, men sikkert til at olje- og gassreserver vil bli «stranded assets»: verdiløse aktiva.
Det er også et poeng at leteboring og utvinning tar tid: eventuell olje og gass fra feltene utlyst i 23. konsesjonsrunde vil først bli utvunnet om mange år. Med et vanlig levetidsperspektiv på petroleumsfelt på flere tiår, er vi da langt inn i den fasen hvor vi, dersom vi tar FNs klimapanel og Paris-avtalen alvorlig, skal ha redusert utslippene dramatisk og være på vei mot nullutslippssamfunnet. Dette understreker ytterligere at 23. konsesjonsrunde ikke hører hjemme i et scenario hvor vi greier å holde oss innenfor internasjonalt vedtatte grenser for å unngå farlige klimaendringer.

Videre, i samsvar med prinsippet om «felles, men differensiert ansvar og respektive kapasitet», er det meningen at Norge på 
lik linje med andre industriland skal ta føringen for å stoppe klimaendringene. Dette gjelder særlig reduksjonen av klimagassutslipp i et raskere tempo enn utviklingslandene for å bidra til å holde seg innenfor togradersgrensen.
Hvis Norge skal overholde plikten etter Grunnloven ved å gjøre alt som er mulig for å sikre borgerne, inkludert fremtidige generasjoner, et levelig klima og miljø, må slike internasjonale mål oppfylles. Tolkning av Grunnloven i 
lys av folkerettslige forpliktelser, som vi ovenfor har sett er utilstrekkelige per dags dato, gjør det mulig å kreve et minimum av overholdelse på et nasjonalt nivå. Likevel ser vi at Norge ignorerer forskningen som viser at klimaendringer øker temperaturen dobbelt så raskt i Arktis sammenlignet med planeten for øvrig. Fremfor å handle for å begrense klimaendringene ved å avstå fra storstilt olje- og gassutvinning i Arktis, synes det som om Norge foretrekker å risikere å bidra til problemet med lokal sotforurensning i tillegg.

Argumentet om at verden trenger energi,
 og at dette innebærer at verden trenger fossilt brensel, baserer seg også på et statisk verdensbilde. Omstillingen til fornybar energi har allerede begynt. Avståelse fra 
olje- og gassutvinning i det sårbare Arktis,
 og fra utvinning gjennom ukonvensjonelle metoder, som begge anbefales av McGlade og Ekins, betyr ikke at Norge vil slutte å være en stor eksportør av olje og gass i nærmeste fremtid.
Dette betyr snarere at Norge ville begrense olje- og gassvirksomheten
 som del av omstillingen fra en olje- og gassbasert økonomi, til å bli et bærekraftig nullutslippssamfunn. Hvor mye av verdens fremtidige energibehov som vil dekkes av fornybar energi, avhenger også av rikere 
lands (slik som Norges) investeringer og politiske prioriteringer. Det finnes en lang rekke interessante eksempler som illustrerer skiftet til fornybar energi på en større skala. Mens det kan stemme at norsk gass er mer klimavennlig enn f.eks. kinesisk kull, er det ingenting som tyder på at norsk gassutvinning har en direkte årsakssammenheng med reduksjonen av kulldrift. Dette argumentet holder dermed ikke. Investering
 i infrastruktur til gass for å erstatte kull i Europa, kan også være et unødvendig sidespor på veien til fornybar energi.

3.
Det tredje argumentet er riktig, i den forstand at det, i alle fall som et utgangspunkt, ligger innenfor statens skjønn å bestemme hvordan den vil overholde sin plikt til å sikre borgerne (nåværende og fremtidige generasjoner) et levelig miljø og klima. På detaljnivå kan det diskuteres hva staten i denne sammenheng må gjøre eller avstå fra å gjøre. Men det nåværende «tut og kjør»-sporet er så langt fra en bærekraftig, sikker vei for klima at en fundamental omstilling er nødvendig på flere områder. Mest sannsynlig kan ingen sektor utelukkes fra denne omstillingen, dersom vi skal sikre retten til et levelig miljø og klima. Olje- og gassektoren, den største bidragsyteren til klimaendringer, kan i alle fall ikke utelukkes. Når vi har konkludert med at storstilt olje- og gassutvinning i
 Arktis vil stride mot togradersgrensen,
vil andre initiativ fra staten, som strenge miljøkrav, klimakrav og -kvoter, være klart utilstrekkelige for å veie opp for dette og gjøre det som er nødvendig for å oppnå et levelig klima og miljø.

Storstilt olje- og gassutvinning motarbeider ikke bare målet om å holde oss innenfor togradersgrensen, men det setter også det sårbare lokalmiljøet i fare, og truer dermed eksistensgrunnlaget for den arktiske urbefolkningen. Det vil være et klart brudd på Grunnloven § 112, med sitt doble grunnlag for ivaretakelse av Norges folkerettslige miljø- og menneskerettighetsforpliktelser, dersom slik virksomhet igangsettes. Tildeling av nye utvinningstillatelser, som norske myndigheter tar sikte på å gjøre i 2016, vil være brudd på Grunnloven § 112 første og tredje ledd: Dette vil være i strid med statens handlingsplikt (eller avståelsesplikt) til å beskytte retten til et levelig og bærekraftig klima og miljø. Disse konklusjonene fører også til at
 Norge er rettslig forpliktet til å forhindre 
at Statoil, hvor staten er majoritetseier, søker om eller benytter seg av lisenser i andre arktiske områder utenfor den norske kontinentalsokkelen.

(KONKLUSJON følger under bildet)

KONKLUSJON:
Den arktiske regionen er særlig sårbar og viktig å beskytte, av hensyn til det lokale miljøet, for å beskytte urbefolkningens menneskerettigheter, og for å begrense klimaendringene. Vi argumenterer i denne artikkelen for at ny eller storstilt olje- og gassutvinning i Arktis ikke er i samsvar med de relevante folkerettslige traktaters hensikt og formål, og at det går imot EUs og folkerettens mål om en global bærekraftig utvikling. I vurderingen av Norge som case, er det vanskelilg å erklære 23. konsesjonsrunde klart og direkte rettsstrid på grunnlag av internasjonale og europeiske forpliktelser. Når vi derimot analyserer dette tilfellet i lys av den reviderte Grunnloven § 112, som er en gjennomføring av Norges folkerettslige og europeiske miljø-, klima- og menneskerettsforplikter, finner vi grunnlag for en klarere konklusjon. Dersom den norske staten, som varslet, tildeler utvinningslisenser for olje og gass i nye områder av Barentshavet ved den 23. konsesjonsrunden, vil dette være grunnlovsstridig. Den norske stat overholder ikke sin plikt etter internasjonal, europeisk og nasjonal rett om gjennomføring av en tilfredsstillende konsekvensutredning, hvor effekten på det lokale miljøet og betydningen for klima skal vurderes i lys av føre-var- prinsippet og prinsippet om solidaritet med fremtidige generasjoner. Dette er et brudd på Grunnloven § 112 annet ledd.

Drøftet i lys av den nyeste naturvitenskapelige forskningen, vil utvinningen av olje og gass i disse sårbare nordområdene være direkte i strid med den internasjonalt vedtatte togradersgrensen (forsterket gjennom Paris-avtalens uttalte mål om å holde oss innenfor 1,5 grad). Togradersgrensen må være det absolutte minstekrav i det globale klimaspørsmålet. Ved å åpne et nytt område i Barentshavet bidrar Norge til å fremme et petroleumskappløp i Arktis, fremfor å bidra til en internasjonal omstilling til fornybar energi og bærekraftig utvikling. En slik åpenbar mangel på respekt for nødvendigheten av å gjøre alt som er mulig for å begrense klimaendringene, er i realiteten et brudd på statens plikt etter § 112 tredje ledd, og borgernes rettigheter etter første ledd. Det gjenstår å se om de prosessuelle, finansielle og psykologiske barrierene for en seier i Høyesterett er overkommelige.

Som vi har sett i flere stater, er et vesentlig virkemiddel ved den sosiale mobiliseringen for en bærekraftig fremtid å anvende nasjonale domstoler som voktere av retten til et levelig miljø. Enten gjennom domstoler eller i folkeopinionen, vil dommen være brutal mot politikerne som ikke benytter seg av muligheten vi fortsatt har til omstilling fra bruk av fossilt brensel, og til et bærekraftig nullutslippssamfunn. Scenarier om klimaendringer utenfor vår kontroll er dystre. Det vi oppnår dersom vi greier å begrense klimaendringene og oppnå en bærekraftig økonomisk og sosial utvikling innenfor planetens tålegrense, er en bedre verden for alle. Valget bør være opplagt.