En vulkansk helaften

På toppen av den 1.400 meter høye toppen «Hestur» på nord-Island har et svart helikopter gått inn for landing. Fire personer kryper ut med krummet rygg, laster av skiutstyret sitt og setter seg på kne med ansiktet ned. Snøen virvles opp rundt dem i det motoren får opp farten igjen. Et par meter oppe i luften vipper helikopteret opp halen og stuper ned fjellsiden med snuten først. De fire passasjerene reiser seg og tar på skiene. Rundt dem går fjellet ned på alle sider. Det er stille igjen på toppen av Island, nå gjelder det bare å finne veien ned.

Men først må vi tilbake et par timer, til en Arctic Trucks-modifisert Nissan Patrol retning nord. Etter at vi forlot byen Akureyri har veien gått fra liten til mindre, husene fra spredte til få. Snart åler vi oss innover en snødekt vei i to dype dekkspor. De har ikke behov for å brøyte så ofte så langt borte fra storbyene. De som kommer hit vet hva de har i vente og er utstyrt deretter. Landskapet rundt oss reiser seg steilt opp fra trange små dalsøkk som går i alle mulige retninger. Fjellene minner om gammeldagse vaskebrett med vertikale fordypninger distribuert i vannrette linjer langsetter fjellsidene. Dette er vulkanske fjell, ikke ulikt det vi selv har på Svalbard.

Dagen før hadde vi fått transport fra Keflavik av en sjåfør fra området vi nå passerer. Broren hans hadde slått seg opp på ørretfiskende turister og etablert 14 lokale «kontorer» rundt om på Island. Nå ønsket sjåføren å flytte tilbake for å bli med på brorens eventyr.
- Hvordan er været i Akureyri? Hadde vi spurt.
- Utrolig bra. Dere skal til det området på Island med flest soldager. I Akureyri er det alltid fint vær, svarte han entusiastisk. «Spør hvem som helst fra området om været og de vil svare at solen skinner. Selv når det er storm.»
Det snødde tett i Reykjavik den dagen. I Akureyri meldte de om over 30 sekundmeters vind. Alle veiene over fjellet var stengt. Jeg studerer været fra vår gigantiske Nissan Patrol. Det er knapt en sky på himmelen. Temperaturmåleren i bilen viser tre grader minus.

Målet for dagens utflukt er en gammel sauegård kalt Klængshóll. Gården har vært bebodd siden vikingtiden og ligger innerst i dalen Skíðadalur (skidalen). I sør, vest og nord strekker tusenmeterstoppene seg helt ned til gårdsplassen, i øst åpner dalen seg mot Atlanterhavet. Gårdens hovedbygning er malt etter Islandsk bondetradisjon med hvit mur og rødt tak. Inne er det et stort kjøkken der gjestene samles for å spise og sosialisere. Langs ytterkanten av tunet står en serie småhytter, hver med to sengeplasser, bad og stue med peis. Det er små snekkerprosjekter på gang både inne og ute. Sauene er borte. Familien gjette dem i over 1.000 år, nå skal kunnskapen brukes til å passe på skigale turister.

Området tatt i betraktning, det er ikke vanskelig å forstå at det satses hardt på Klængshóll. I tillegg er det noe amerikansk over menneskene vi treffer på denne turen. Island er en del av Europa, men også en del av Amerika. Ikke bare er det om å gjøre å ha størst bil med størst hjul, mentaliteten handler om å satse. Om å drive for seg selv. Feiler man reiser man seg og prøver på nytt. Og så er det ikke bare Islendingenes feil at ting går i dass. Det er her Norge kommer på banen. Faktisk er det vi som er ansvarlig for den største regionale nedturen hittil.

Som nordmann blir en tatt godt imot på Island, men det har ikke alltid vært slik. I 1913 kom norske sildefiskere til Siglufjörður som ligger et par islandske håndballkast unna. Silda var på vei bort fra kyst-Norge og mange fulgte fisken over til Island. Nordmennene som slo seg ned her hadde med seg moderne utstyr og fangstmetoder til å industrialisere sildefisket. På det meste bodde det over 12.000 mennesker på stedet som raskt vokste til bystatus. Fra mandag til lørdag var mennene ute i båt, mens kvinnene sto på land og behandlet fangsten. På søndager gikk folk opp og ned hovedgaten, flørtet og drakk seg fulle. 50 år senere ble det fisket 470.000 tonn sild i året. Optimismen stod i taket og en tunell ble åpnet for å knytte stedet nærmere resten av Island. I 1968 var det tomt og siden har silda vært borte. Nordmenn ble pent bedt om å pakke sekken og komme seg hjem. Forståelig nok når man har utradert et helt område for sild og silda aldri kom tilbake. Vi er tilgitt nå, men sjansen for at nordmenn får gjøre noe annet enn å besøke landet som turist er forsvinnende liten.
- Det er ingen her som er langsint, smiler museumsguiden Steininn.
Hun flyttet tilbake fra Reykjavik etter finanskrisen i 2008. Nå administrerer hun det lokale sildemuseet i Siglufjörður. Både faren og bestefaren jobbet med silda. Nå er det ikke mange fiskere igjen.
- Det er så mye spennende som skjer her nå. Unge folk flytter hjem og satser på kultur og lokal mat. De tar med seg det de har sett ute i verden og blander det med den unike historien, naturen og kulturen de selv kommer fra. For et par år siden stengte den gamle tunellen og en ny ble åpnet. Antall besøkende i året økte fra 8.000 til 20.000 over natten, men vi mener det er potensiale for mye mer. Det blir gjort på vår måte nå, og det er slik vi vil ha det, sier hun.

Inne på det nyetablerte yogarommet på Klængshóll er eieren av stedet, fjellguiden Jökull Bergmann ferdig med å vise oss sine fremtidsplaner. En gruppe investorer fra The City i London har kommet ned fra sin helikoptertur og en av dem beskriver muntert servicen på gården.
- Jökull har kalt meg en «fucker» under hele oppholdet. Det er en litt annen servicetilnærming enn det jeg er vant til fra andre steder.
- Jeg mener det jo positivt, svarer Jökull. Jeg mener «fucker» som i «my little fucker».
- Jeg klager ikke, ler investoren. Du har vært fantastisk og gitt oss alt det vi har ønsket og mer til.

Området rundt gården er som skapt for toppturkjøring av to grunner. For det første har det vulkanske landskapet fjellsider som går i alle retninger. For det andre ligger området så langt nord at solen beveger seg i sirkel over himmelen i løpet av en lang dag. Starter man tidlig er det derfor mulig å følge solens bane og kjøre de bakkene som varmes opp av sola etter som tiden går. Vår første tur starter midt på dagen i en sørlig renne, ned fra toppen Kerling. Fjellene rundt er kledd i hvitt fra topp til tå og de eneste sporene en kan se er de vi la igjen da vi forlot helikopteret 50 meter unna. Toppen ligger på ca. 1200 moh. med lukten av frisk sjø fra Atlanterhavet snikende inn fra nord. Det er sagt at sjelen ikke klarer å bevege seg fortere enn i bilens hastighet og at all raskere transport vil gjøre at sjelen blir hengende etter. Frem til sjelen når deg igjen vil du ha en følelse av uvirkelighet, at du ikke egentlig er på det stedet du er. Slik føles det på toppen av Kerling. Som om man har hoppet i tid eller er kastet inn i en drøm. Vi setter utfor. Jökull nonchalant og ledig ned fjellsiden, vi andre utforskende bak.
– Følg etter meg, sa han. Kjør aldri forbi eller for langt til siden.

Mannen foran oss er en hengslete kar som har kjørt fjellene her siden moren puttet ski på ham i femårs-alderen. Jökull har kroppen til en gårdbruker, det er først når han kommer i kontakt med naturen du ser styrken hans komme til syne. Han forteller at Klængshóll var et perfekt sted for ham å vokse opp. Stillheten og ensomheten er noe han ikke får nok av. Dessuten kunne han herje rundt som han selv ville uten at andre brydde seg.
- Kan ikke helikopterkjøringen ødelegge dette? Spør jeg.
- Jo, jeg har vært guide i alpene og sett hva heliskiing gjør der nede, svarer han litt brydd.
Men han forteller videre om hvordan Islendingene her har et annet forhold til motorisert ferdsel i eget land. Faktisk er naboene hans så glade i helikopteret at de ber ham om å sveipe over husene deres når turister fraktes opp fjellene.
I bilen på vei bort til gården så vi med jevne mellomrom bilspor som tok av fra veien ut på slettene. Så lenge man holder seg borte fra naturparkene er det meste lov. Er det en vei et sted, kan den kjøres. Har man snøscooter eller liknende er alt lov.
- Det er dessuten kritisk for oss med helikopter. Uten det hadde vi ikke hatt noe næring, fortsetter Jökull. Og når jeg er den første her med helikopter kan jeg også styre hvordan bruken utvikles.

Litt lenger unna, på en vegg inne på skistua i alpinanlegget Hlíðarfjall rett ved Akureyri, henger en illustrasjon fra 2007. Plantegningen viser hvordan alpinanlegget skulle utvides med egen gondolbane og brede preparerte renner fra toppen av fjellet og ned. Etter finanskrisen året etter ble planene skrinlagt. Ingen ville lenger låne penger til slik satsning. Island var presset ned i knestående. Så kom turistene for å loppe dem for luksusvarer de ikke lenger hadde råd til. Men i iveren etter å utnytte en valutakurs i fritt fall oppdaget turistene også noe annet. De oppdaget den Islandske naturen og hvor flinke Islendingene var til å vise den frem. Gondolbanen i Hlíðarfjall ble forkastet i 2008 men det spørs hvor lang tid det tar før planene tas ned fra veggen og blir realisert.

Vi fortsetter, det er bredt nok her til at alle kjører i egne spor i en vifteform bak Jökull. Vi passerer en tidligere lava-fontene som har sluknet. Nå står den stivnet igjen som en kjempemessig klubbeformet klippe. I løpet av den neste timen kjører vi sikksakk tilbake ned mot Skíðadalur med Atlanterhavet i bakgrunnen og hvitkledde topper så langt øyet kan se. Det eneste som ikke er optimalt er snøen. På grunn av vindene fra gårsdagens storm er underlaget som akkurat løst nok til at du går igjennom og akkurat hardt nok til at skia styres av det øverste islaget. Som nybegynner byr dette på store utfordringer, bakenden av skiene svinger ikke slik de pleier og gang etter gang havner jeg på innerski og tryner. Ikke at det gjør noe, utsikten og været visker ut feilene fra hukommelsen. Halvveis nede i dalen venter helikopteret for å frakte oss videre. Ivrige setter vi oss inn, 5 minutter senere er vi klar for neste utforkjøring.

Og her står vi altså. På toppen av Hestur (hesten) er det 1332 meter ned til der vi kom fra. Målet er å kjøre nakken på hesten før vi svinger over i en solfylt bolle og ned til gården. Fra toppen heller fjellsiden 45 grader. Overgangen fra nakken til bollen er enda brattere. Dette er så langt fra vanlig som jeg kan få det. Vulkanlandskap, helikopter, polarsirkel og enormt bratte bakker. På toppen av alt, snø som gjør meg ustø og usikker. Det er fristende å ta helikopteret ned igjen men bråket fra motoren gjør en eventuell samtale om å slippe umulig.
- Du kommer til å være stolt av deg selv etter dette, smiler Jökull når helikopteret er borte. Bare ta den tiden du trenger og følg etter meg!
Jeg skrenser forsiktig nedover siden, det er fristende å ta av skiene, men jeg vet at det ikke er mulig i disse skråningene. Snart er jeg så langt på ute mot kanten at jeg ikke har noe annet alternativ enn å snu 180 grader. Et øyeblikk peker skiene rett ned og jeg skyter fart før jeg er trygt tilbake i ny tverrstilling. Jeg drømmer om å kjøre rett ned, men det er ikke mulig. All fornuft tilsier at jeg ikke burde vært her.
Ved overgangen til bollen ser jeg en mulighet til å kjøre ned en ikke fullt så bratt rute.
- Kan jeg ta til høyre ned her, så sees vi nede på gården? Spør jeg.
- Det er nok ikke så lurt. Da blir du tatt av snøskred, svarer Jökull.

Man argumenterer ikke mot snøskredfare og jeg følger motvillig etter. I bollen skifter snøen fra kartong til pudder. Frykten forsvinner og kjøringen går i kjappe svinger nedover fjellsiden. Lårene mine er i ferd med å brenne opp men det betyr ingen ting lenger. Jeg stopper opp og studerer landskapet mens jeg tar en pust i bakken. De fleste andre forsvinner ned fjellsiden, mens et par andre føler seg forpliktet til å vente. Vel nede har de raskeste allerede åpnet sin første øl. Jeg får en i hånda selv, skåler og klapper folk litt tilfeldig på skuldra.

På vei hjem stopper vi på en vulkansvart sandstrand i fullt alpinutstyr. Ute i havgapet ser vi konturene av tre hvaler på vei ut mot Atlanterhavet. Området rundt Akureyri byr på noen av de mest spektakulære naturopplevelsene verden har å tilby. I løpet av kvelden treffer vi flere som Jökull Bergmann og museumsguiden Steininn. Inspirasjon hentes utenfra og tilpasses det lokale. Fellesnevneren er det samme: Islandsk natur er noe man er stolt av og noe man ønsker at flest mulig skal få oppleve. Og selv om det er ambisiøse prosjekter som nå settes i gang, er det også prosjekter som ser ut til å kunne vare. Det er ingen tvil om at området har noe helt unikt å tilby. Kanskje er det i oppdagelsen av dette at Island endelig har funnet seg selv?