En vårdrøm

Det skulle ikke vært noen deadlines eller eksamener eller konferanser eller konfirmasjoner.

Om våren.

Om det absolutt måtte være morgenmøter, så skulle de vært holdt under et blomstrende kirsebærtre.

Om noen skulle bestemt over arbeidstidene om våren, så kunne det ha vært værmelder Kristian Gislefoss, sønnen til Kristen.
Han kunne varslet om hvor det ble gråvær og regn, som var arbeidsdag, og hvor det var sol og fri.
Sånn kunne det ha vært.
Gislefoss kunne ha vært partisekretær i Arbeiderpartiet også.
Om våren.

Ingen dugnader, ingen regneark, ingen tannlege-timer, ingen salg av doruller.
Ikke engang podcaster eller nye apper.
Hver kveld kunne Gislefoss repetert: Det er forbudt å laste ned apper på solskinnsdager.

Alle skulle hatt samme passord til alt, hegg123.

Om våren altså. Akkurat nå.
Og kanskje om sommeren.

Vi kunne flyttet ut av huset, til telt og hengekøyer, på svaberg og i løvskogen.
Så kunne vi ha besøkt de gamle og fortalt om alt vi så og gjorde.
Dratt dem med oss ut på plenen og gitt dem en øl.

Så kunne alt bli som før igjen, for eksempel 4. september.