Norges hemmeligste hytte. Inntil nå.

- Vent her, sier Tore, og går ut på utsiden av en stor stein som ligger på tvers av en lang, smal hylle i fjellet. Det er langt ned under hylla, såpass langt at kroppen stritter imot hvis jeg prøver å se den veien. Oppover går det i alle fall ikke an å se, der er det like langt, bratt og svimlende. Blikket rett fram, det er tingen.
- Jeg har gått her uten tau. Men det er vel strengt tatt ikke å anbefale, sier han, med bare hendene synlige over steinen. Resten av den 69 år gamle kroppen smyger seg langs utsiden, med føttene på noen centimeter fjell.
- Det er ikke vanskelig, hører jeg ham si fra andre siden.
- Det er bare det at konsekvensene av feil ikke er helt greie.
Når han er på plass på andre siden av steinen, slenger han over et tau. Min tur.

Utgangspunktet var enkelt: En av landets mest meritterte fjellklatrere bor bare minutter unna. Tore Sunde-Rasmussen er eneste nordmann som har vært to ganger på toppen av Mount Everest. Han har besteget de høyeste fjellene på syv kontinenter, og i fjor ble han det første mennesket noensinne til å nå toppen av Dolma Khang i Himalaya. I tillegg har han femte grad av svart belte i det kjennere beskriver som den hardeste karateformen. Selv har jeg vært på en håndfull av toppturene i programmet til det lokale friluftsrådet, og her om dagen klarte jeg fem pull-ups på trening. Kunne jeg få bli med på tur i fjellet en gang?
Tore tok meg med til en liten skrent i nærheten og lærte meg å rappellere, det vil si å fire seg kontrollert ned med et tau og en sittesele. Et drøyt halvår senere ringte han meg opp.
- Skal vi si mandag? Den turen vi skal ut på, den er det ikke mange som har tatt.
- Er resten av den setningen «…og kommet fra det med livet i behold»?
- Sees på mandag, sa Tore.

Vi starter tidlig fra Egersund og sikter bilen mot Helleland, deretter videre nordover, inn i landet. Etter kort tid tårner fjellsidene seg opp over oss. Dette landskapet og disse fjellene sitter i ham. De er kanskje ikke hans, sånn på papiret, men det er likevel hans fjell, synes han. Han sier at når han dør, «hvis jeg ikke forsvinner i et snøskred eller noe sånn», så vil han kremeres. Familien har fått beskjed om at asken skal spres her, i Gyadalen.
- Husker du den artikkelen jeg sendte deg om de polske klatreekspedisjonene? spør jeg, og forsøker å ikke høres så andpusten ut mens vi beveger oss opp en bratt skråning.
Saken handlet om det man kan kalle «klatringens yttergrenser»; at en gjeng polakker snart har besteget alle verdens høyeste og farligste topper på alle mulige måter og til alle årstider, og at det dermed på sett og vis ikke lenger er noen utfordringer igjen i klatresporten. Og, i fortsettelsen av det, at ekstremklatreren ikke lenger er et forbilde for de «sinte og ambisiøse», men heller et bilde på «forretningssuksess og et konvensjonelt liv». Fjellklatreren i dag er ikke en adrenalinjeger på utsiden av samfunnet, han er en habil powerpoint-bruker som kan fortelle om veien til selvrealisering. Og så videre.

Tore, som selv holder noen foredrag i ny og ne, svarte meg avmålt på den meldingen. Han kjente et par av de klatrerne som var omtalt i artikkelen, sa han, og han visste litt om hva som egentlig lå bak uroen de skapte.
- Men tror du det er noe i den teorien likevel, spør jeg nå, er det noe i dette med at det nærmest går turistløyper opp Mount Everest? At en selfie på toppen av Kilimanjaro har blitt et slags fast innslag på Instagram? Gjør ikke det klatresporten mindre, på et vis?
- Nei, det tror jeg ikke. Hver klatrer har fortsatt sin opplevelse.
- Fjellet er fjellet, er det det du mener?
- Ja. Everest er like høyt, selv om flere klatrer der nå.

Vi fortsetter oppover en stadig brattere skrent og bruker etter hvert både armer og bein for å finne feste.
- Dette minner meg om å være barn. Da drev vi på sånn her. Ikke fordi vi skulle klatre, men bare fordi vi skulle et sted inne i skauen, sier jeg etter en stund.
Tore stopper opp, smiler litt overbærende.
- Dette er ikke klatring. Det er kravling.
Vi kravler videre. Etter en stund snur Tore seg igjen.
- Og forresten, det du sa om Kilimanjaro? Hvert år dør det folk på Kilimanjaro. Hvert eneste år.

Vi går opp, opp, opp gjennom skogen til trærne tar slutt og bare fjellveggen står igjen, brungrå og mektig og tilsynelatende avvisende.
- Da vi først begynte å klatre her, brukte vi lang tid på å finne en vei opp. Vi sto med kikkert på andre siden av dalen og lette, men det virket vanskelig. Men så fant vi dette, sier Tore, fortsatt begeistret, drøyt 20 år etter at han først fant en rute til det han kaller Donaldveien. Den lange, smale fjellhylla går langs hele Gyaaksla. Her kan man dukke og smyge seg bortover fjellsiden et langt stykke. I alle fall helt til man kommer til steinen som sperrer hele passasjen.
Det vil si: Det gikk egentlig an å gå på innsiden av steinen. Men Tore ville gjøre det enda vanskeligere. Først fylte han innsiden med mindre steiner, så fikk han laget en stor metallplate som han har festet mellom steinen og fjellveggen. Det er rett og slett et hinder han har laget.
- Jeg ville ikke ha hvem som helst forbi, sier han.
Som om det var et stadig renn av ubudne gjester her, midt på Gyaaksla.
Med veldig forsiktig smyging lirker jeg meg også forbi på utsiden, bundet fast i et tau. Rundt neste sving ligger Bokkatone, den i utgangspunktet helt umulige hytta som Tore, kona Inger og kameraten Reidar Mong bygget her.

Man kryper inn en liten dør, og så er det sitteplasser og vindu og en tung vedovn. Steiner er løet opp langs ytterveggen, mens både gulv og tak er isolert. En anretning henger i taket. Tore sier den kan tas ned, rulles ut og brukes som underlag når han overnatter. I en spesialbygget, musesikker boks ligger det et par bøker og en sovepose. Hytta er kamuflert på en slik måte at den er tilnærmet umulig å se fra veien gjennom Gyadalen, selv ikke Tore klarer å peke den ut uten kikkert. En stund hadde de en rullegardin, forklarer han, sånn at ingen skulle kunne se hvis de tente et lys.
Blant hermetikk, kaffekopper og muselort ligger også en gammel kodelås.
- Jeg pleide å ha den på døra. Men da mente Inger at jeg måtte skjerpe meg.
Fasilitetene er svært enkle, men plasseringen tatt i betraktning, forbløffende bra. Utsikten er til å få tårer i øynene av. Tore er stolt over at hytta er «på et helt annet nivå enn Tvergastein» (den berømte og spartanske fjellhytta til Arne Næss i Hallingskarvet), og «antagelig unik i verden». Det er også en annen kvalitet ved Bokkatone som settes spesielt høyt, forstår jeg:
- Her får jeg aldri besøk. Det er veldig greit, sier Tore. (Les videre under bildet av Tores hytte).

Etter en kort lunsj skal vi videre. Vi må rundt på utsiden av hytta, ut på kanten av fjellhylla, og Tore ler idet han husker den gang kona Inger sto akkurat der han står nå, litt inne på hylla, og en annen gjest sto akkurat der jeg står, ytterst utenfor hytta, og Inger pekte en halvmeter bak gjesten og sa «der er døden».
- Det ansiktsuttrykket! Hehe.
Vi smyger oss videre langs Donaldveien til den slutter i tomme lufta, rett ut i en lang sprekk som går fra topp til bunn mellom Gyaaksla og Rygla. Her rappellerer vi oss etappevis nedover. Noen steder er det så bratt at vi henger i løse lufta uten kontakt med fjellet.
- Dette er «point of no return». Når en har firt seg ned her, må en fullføre turen, sier Tore.
Vel nede fortsetter vi gjennom steinrøysa og skogen videre nordøst under fjellet, til vi igjen skal opp. Det blir mer kravling. En røyskatt studerer oss, sky og nysgjerrig, der vi tar høydemeter for høydemeter med nye steg og armtak.
- Der har vi Jeidaskræve, sier Tore etter en stund, han peker videre oppover.
Navnet er det han og Inger som har kommet på. De er de første og fortsatt noen av de eneste som har klatret her. Formasjonen virker både skjør og massiv på samme tid. Den består av enorme steiner som har låst seg fast i hverandre og dannet en nesten loddrett steinrøys, en ubegripelig konstruksjon som kan stå i hundre tusen år eller rase i morgen.
Tore går først oppover, fester et tau som jeg så kan knytte til selen og sikre meg med, før jeg også kløner meg oppover.
- Snakker vi fortsatt om kravling? spør jeg når jeg har fått et tilstrekkelig antall armer og bein opp på trygg grunn.
- Nei, nå nærmer det seg klatring.

Tore peker ned langs den ene siden av den trange passasjen vi er i, ned mot noe han kaller Tunnelen. Et stort hull under en stein fortsetter rett ned en fire-fem meter, før det flater ut og forsvinner ut mot dalen. I andre enden kan man ane at dagslyset kommer gjennom. (Les videre under bildet.)

Vi rappellerer ned, Tore først og jeg etter. Passasjen er så trang at ryggen skraper i veggen. Med beina på jorda igjen tar jeg et par-tre nølende steg ut mot lyset.
- Her er balkongen, sier Tore.
Det skulle ikke gå an. Tunnelen leder ut på en liten fjellhylle, kanskje tre meter lang og et par meter brei. Rundt oss er det bare loddrette fjellsider. Langt, langt der framme ligger gårdene på Gya. Det er akkurat plass til å sette seg ned. Jeg prøver å ta noen bilder, men det blir bare små og patetisk firkantete utsnitt av noe som ikke kan gjengis.
- En kan telle på to hender de som har sittet her og sett denne utsikten, sier Tore.

Jeg legger en stein på den lille varden som står ytterst på kanten og prøver å si et eller annet om geologisk tid, men det blir bare vås. Dette stedet, denne fjellhylla — det er for mye å ta inn. Vi sitter en stund, så må vi videre. Når vi er oppe igjen fra tunnelen, kommer vi gradvis over i enklere terreng og kan ta av oss klatreselene.

På toppen av fjellet går vi rett på en rødmerket sti, «en sånn som vanlige folk bruker», som Tore sier. Vi følger den over toppen og tilbake mot bilen. Noen har tatt på seg å male en rekke gule merker langs stien, gjerne like ved siden av de røde. Det er ikke lett å forstå hvorfor — er det et forsøk på utkonkurrere den røde merkingen? Skal gult være mer synlig?

For Tore er det ikke så merkelig. Her er det åpenbart en som har «gått amok» med malingen. De gule flekkene «ser ut som speilegg», sier han, de er «malt altfor tett» og «skjemmer naturen». Merking som dette «syr puter under armene på folk», gjør at de «mister helt fatningen hvis de i et kort øyeblikk ikke kan se neste malingsflekk».
- Folk som trenger sånt for å gå ut i naturen, burde heller holde seg andre steder, sier han.
Men så kommer dagens største overraskelse.
Tore, som syntes det var nødvendig å lage hinder på smale fjellhyller langt oppe i en utilgjengelig fjellside.
Tore, som bygde en hytte midt i fjellveggen, gjorde den umulig å se fra veien, dro ned rullegardinet og satte kodelås på døra.
Tore, som gjerne tar en omvei hvis han er ute og går i naturen og ser at noen kommer i motsatt retning.
Den samme mannen har tenkt at flere kanskje kunne ta turen vi har tatt i dag.
- Jeg har lurt på om det kunne være mulig å få til det vi kaller den store Gya-traversen som en guidet tur.

Min første tanke er at dette er forslaget til en som har mistet grepet. Man kan ikke sende turister og andre rett opp denne fjellsida. Samtidig har jeg jo nettopp tatt turen selv. Vel, på et vis: Tore sier han kan komme gjennom ruta på 4-5 timer på egen hånd, og nå har vi, fordi jeg måtte sikres med tau på alle bauger og kanter og generelt har vært nølende og klønete og sett rett fram når jeg burde sett opp eller ned, brukt nærmere 14 timer.
- Det er ikke noe for hvem som helst, denne turen. Det er viktig å si. Man må vite hva man gjør, og ha med en kyndig guide.
- Men vil du virkelig at andre skal ta denne turen i det hele tatt? I «ditt fjell»?
- Når jeg sier at det er mitt fjell, er det fordi det er mitt fjell i hjertet, ikke fordi jeg skal kunne gå her og herje på noen måte. Dette må balanseres på flere vis. Jeg ønsker at noen skal vurdere forslaget, men jeg vil ikke trø grunneierne på tærne. Samtidig er det også et spørsmål om hvor mye skal man eksponere, både av seg selv og av fjellet.

Vi når toppen akkurat idet sola er i ferd med å gå ned, og det som må være rundt hundre gjess krysser over oss, på vei sørover i en stor V. Siste etappen ned fjellsida går i stummende mørke. Vi må føle oss fram, meter for meter. Jeg tror selv Tore må innrømme at det er greit å ha en mer opptråkket sti å sikte etter akkurat da. (Les videre under bildet).

Et par dager senere reiser jeg opp til Gyadalen og står i veikanten mens jeg prøver å spore ruta vi gikk. Gikk vi virkelig tvers over sånn? Firte vi oss ned i det skaret? Satt vi på den fjellhylla? Sett fra veien virker det utrolig.
Jeg ringer Tore opp igjen da jeg er tilbake i byen og sier at det nesten er som en drøm. At jeg ikke kan forstå at jeg var der, midt på fjellveggen.
- Det handler om den naturopplevelsen. Den vil jeg dele. Samtidig vil jeg helst gå alene på turer selv. Men alle kan ikke være som meg. Hvis alle var det, måtte en jo bare skjerme av alt sammen.
- Men hva skjer den dagen du kommer opp dit og havner bak fire tyskere og én spanjol som skal klatre i Jeidaskræve?
- Hehe. Det er ikke godt å si.

Teksten ble først publisert i Dalane Tidende.