En turmamma i identitetskrise

Skituppen forsvinner ned i snøen og dukker opp igjen. Jeg lurer på hvor langt jeg skal gå på skogsveien før jeg snur. For hva driver meg når ingen skal lokkes med?
Den kom brått og uventet på meg, oppdagelsen av at jeg faktisk er avhengig av støtte og drahjelp for å komme meg på tur. Jeg, selve motoren i familiens turliv! Den harker. I femten år har barnas turglede vært mitt drivstoff. Vinter, sommer, høst og vår. Jeg putret lykkelig når jeg fikk legge til rette for deres naturopplevelser. Det har vært vogn og bæresele, pulk, meis og sykkeltilhenger. En – to – tre unger med fiskestang og egen spikkekniv. Bål, matlaging og gjemsel i skogen. Måneskinnsturer og snøhuleovernatting. Fjelltopper. Teltliv. Stor iver! Gradvis økt mestring av gjengangeroppgaver. Frydefulle førstegangsopplevelser. Et påfyll uten sidestykke.
«At du orker!» Jeg hørt at folk sa det, men skjønte ikke hva de mente. Det var jo slett ikke noe ork. Tung sekk, javel. Et sabla styr å få tre unger inn i fornuftige klær og ut av døra, helt klart. Men for en gevinst! Jeg var aldri nærmere den mamma-versjonen av meg selv jeg aller helst ville være, enn når vi var ute på tur. Lave skuldre, få regler. Mye glede. Turmamma sa ja til nesten alt. Og fikk ditto blide unger.
Det er ingen som trenger å trekkes i pulk lenger. Når guttene spenner på seg transportpulken på vei inn til turistforeningens hytte i vinterferien går mamma i ro og mak bak, med dårlig skjult stolthet – og en mye bedre skjult sårhet. Det er jo dette jeg har ønsket. At ungene skulle vokse opp og mestre alt de trenger for å kunne nyte naturen. De går lengre og bærer tyngre enn meg. Tenner opp bål og setter opp telt. Koser seg ute på tur.
Eller?
Joda, det hender. Men sannheten er at det er fryktelig sjelden. For det er ingen ivrige øyne som ser opp på meg når jeg foreslår små og store turer nå. Jeg møter tunge tenåringsblikk som kort løftes fra mobilen, før øyenbrynene går opp og blikket stuper tilbake til den o-hellige skjermen. Plukke blåbær og steke pannekaker på stormkjøkken i marka? Koselig det, altså, men det kan jo på ingen måte konkurrere med en real runde med Fifa 17. Gå skitur og tenne bål? Please. Spar oss. Er midt i et online-game her. Mamma må minst dra til med en topptur med overnatting og andre ungdommer i turfølget hvis det skal tas opp til vurdering. En kjapp treningstur da? Ok. Det medfører tross alt bare halvannen time borte fra skjermen. Ikke det at vi trener sammen. Jeg blir jo fraløpt. Men de kommer seg i hvert fall ut en tur. Nå ligger lista der, liksom. Klistret fast nede på dørstokken.
«Det er bare en fase», sier folk. Kanskje det. Kanskje blir de tre barna mine ivrige turfolk igjen senere i livet. Men let’s face it. Da blir ikke jeg førstevalget som turkamerat. Neppe andre eller tredje heller. Det er den brutale virkelighet jeg må ta inn over meg: Heretter skal turlivet mitt i all hovedsak leves uten ungene. De er ferdige med mors småturer. For ti år siden trodde jeg nok at det ville bli deilig å kunne stikke ut på tur alene. Pakke for én, gå uten å måtte bearbeide feltets mest umotiverte. Ha tid for meg selv. Sannheten er at jeg er temmelig hjelpeløs uten dem. Ikke visste jeg at det var de som dro meg ut. Jeg trodde jo det var omvendt. Nå skjønner jeg at sporjakt og bestemmelse av vekster, matlaging i det fri og søket etter gode klatretrær og teltplasser har vært minst like viktig for meg som for dem. Turenes mål og mening har vært knyttet til barnas opplevelser. Jeg har visst hvorfor jeg har vært på tur. Hva nå?

Det søkker. Kanskje slapp en gran snølasten. Kanskje sukket naturen lett oppgitt. Og her jeg skyver den ene skien foran den andre bortetter skogsveien, med månen som min eneste turkamerat, innser jeg hva som må bli det store turmålet for 2017. Jeg må finne et nytt drivstoff.

Harvest er blitt kjent for å bruke mye tid på å gjøre nyhetsbrevet til godt lesestoff. Det kommer hver fredag, du får det her.