En strandferie som stinker

Jeg har vært med på strandrydding før, og trodde jeg visste hva jeg gikk til da jeg gikk ombord i den 15 meter lange fiskesjarken Barstein. Det visste jeg ikke.

Fjordane Friluftsråd har i fem uker denne høsten reist langs kysten i Sogn og Fjordane og ryddet strender. Det føltes meningsfullt å droppe en uke med forelesninger i studiene i klimatilpasning for å gjøre noe håndfast for miljøet. Jeg var klar for fysisk tunge dager med mye løfting og bæring. At det var tankene mine som skulle bli de tyngste å bære var jeg ikke forberedt på.

Der flasker på den ene stranden er kastet opp på rullesteinen, enkelt for oss å plukke, ligger fiskegarn dypt nedgravd på andre. Du haler det opp og en dyp ravine formes, spiser seg bortover stranden. Samtidig kommer 1000 små bruskorker til syne under jorden der garnet engang lå og beskyttet det som dets barn.
Lenger inne, i skogkanten, ligger plastposer, presenninger og søppelsekker begravd i jorden. Lag på lag, får du opp en flik kommer bare neste lag til syne. Posene smuldrer når du tar i dem. De små plastbitene som ligger igjen er umulig å plukke opp. Når du innser at dagen er på hell og at det er på tide å gi seg, ser stranden verre ut enn da du kom. Dette på tross av at to 1000-liters sekker er fraktet om bord på Barstein fra en strand på under 50 meter. Plasttårer i alle regnbuens farger, engang gjemt under bakken er nå veltet opp til overflaten. Det finnes ingen skatt under denne regnbuen, bare flere små plastbiter.

På samme strand tar vi jordprøver. Jord kan det forresten knapt kalles, det jeg holder mellom fingrene er tutti frutti-strøssel, mikroplast i alle regnbuens farger, ispedd litt jord innimellom. Sakte kryper plasten ned i jorden og tar over. Plasten, som vår egen kropp, er i begynnelsen myk og tøyelig. Lenge er den sterk og spenstig, før den stivner til. Varsomt må du løfte opp den aldrende plasten så den ikke knekker, den smuldrer hvis du griper i den for hardt. På strendene finner du den i alle livets faser. Forskjellen på oss og den er at vi råtner og forsvinner.

Andre ganger kommer vi over en strøken rulleplen. Når vi med museskritt beveger oss over marken kan man høre det knase under føttene. Det blir sjelden mange skritt før vi stopper for å grave opp en flaske eller en oljekanne. Rulleplenen ser ut som et grevlinghi innen vi går derfra. De dype hulegangene borer seg ned over hele plenen. I starten er det bare trist, etter hvert går det sport i å finne plassene med best «crunch factor».

Vi spiller bingo for å holde motivasjonen oppe. Det trengs. Førstemann til å finne en Zalo-flaske! Bingo! Vinneren utnevner en støvel som neste mål. Og så q-tips, lyspære, arbeidshjelm, til og med Lucozade, en sær engelsk energidrikk det er like uforståelig at folk heller i seg som at den vaskes opp på våre strender. Du finner mye fra den andre siden av havet, men likevel stammer det meste fra Norge. Det er fortiden i dine hender, der du løfter opp en solkremflaske eller godteripose som gikk ut på dato for 30 år siden. Om enn litt falmet i fargen, kunne den levd der ute i mange år til.

Det lille jeg fikk ryddet på fem dager føles som en liten dråpe i Norskehavet. Hvert fall når en tenker på at plasten som driver på land kun utgjør fem prosent av alt som havner i havet. 94 prosent synker til bunns. Der vikler den seg inn i jordas skjøre økosystemer. Mye ender rundt halsen på sjøfugl eller i magen på fisk, og til slutt på vår tallerken. Plasten som skylles opp på strendene er ikke sykdommen i seg selv, den er symptomet.

Jo, strandrydding er bra, enkelt og konkret, noe alle kan bidra med. Man får sett og følt, luktet og slitt. Det er vanskelig å ikke bli ved dårlig mot når man finner plastposer gravd nesten en halv meter ned i bakken. Gud vet hvor lang tid det tok for den å komme dit. Man kjenner hvor tungt det er, fysisk som psykisk, å rive opp garnkveiler. På samme måte som jeg nå, i forsøket på å sette ord på håpløsheten, river meg i håret. Strandrydding har fått meg til å tenke, til å ville gjøre noe. Hva rydding angår, drar alle monner. 25 tonn søppel ble løftet om bord på Barstein i løpet av de fem ukene.

Ekspedisjon Selje til Solund lot seg gjøre med støtte fra Miljødirektoratet, som i 2019 delte ut 70 millioner kroner til rydding av marin forsøpling. Det er bra vi prøver å ta vare på naturen. Likevel er ikke strandrydding nok i seg selv. Det gjør ikke noe med det underliggende problemet - all denne søpla produseres og kastes – av oss. Av all søpla som ender i havene utgjør plast mellom 60 og 80 prosent. Det må vi gjøre noe med.

Plasten kommer i alle former og fasonger. De har ulike egenskaper, ikke alle er gjenvinnbare. I de flinkeste kommunene i Norge sorterer man plast, eksempelvis i de blå posene i Oslo. Likevel skiller man ikke på typen plast. Selv visste jeg ikke inntil nylig at hardplast (herdeplast) ikke har noe i den blå posen å gjøre. Den kan ikke gjenvinnes. Myk termoplast kan derimot det. Så kommer alle de ulike typene termoplast: PC, PE, PVC, PMMA, PP, PS, PET og flere til. Sortert etter type kan plasten effektivt gjenvinnes. Vet man ikke hva slags type plast det er derimot, ender den fort opp i en restkategori med den dårligste kvaliteten.

Infinitum Movement, også kjent som panteordningen vi har i Norge fungerer. Her har man god kontroll på hva slags flasker som kommer inn, og slik kan den enkelt resirkuleres. Bingo! Flasker flyter godt, vi fant mange ute på strendene. Det var såpeflasker av ulike slag og utenlandske drikkeflasker. Men det var få norske panteflasker å spore. Vi fant noen, men de var stort sett gamle eller inneholdt flaskepost fra en 13-årig jente. Det utgjør tydelig en enorm forskjell at nesten 90 prosent av alle norske panteflasker pantes.

Plast er et genialt materiale, det kan brukes til alt. Men vi må bruke hodet, og kreve det av våre politikere også. Engangsplast må forbys. Poser må bli mye dyrere. Plast som ikke kan gjenvinnes må fases ut. Enkle systemer må til så gjenvinnbar plast kan resirkuleres på en effektiv måte. Kanskje er det en slags panteordning for alle sorter plast som må til. Mange er flinke til å sortere, men vi trenger mer informasjon om hva som skal i hvilken pose. Samtidig må vi kunne stole på at plasten vi leverer faktisk blir gjenbrukt.

Der jeg står og haler og drar i en taustump, tenker jeg, at om alle hadde dratt i den samme stumpen ville vi kanskje fått opp hele garnet. Om alle hadde dratt på strandrydding og opplevd hvor frustrerende (og givende) det er, tatt bilder, skrevet om det, fortalt familie og venner om det... Ikke bare ville mange strender blitt ryddet, men ord sprer seg som såpeskum i vann. Det er kort vei til politikerne i dette landet, det vil nå også dem. Da vil de også innse at måten vi håndterer søppel på må endres fundamentalt.