Politikerne svikter Norges fjorder

1. Minister Per Sandberg og forskningen

Norske sjømatbedrifters landsforening, NSL, er ikke fornøyd med Havforskningsinstituttets lakseluseforskning. Derfor har de hyret advokat og sendt bekymringsmelding til fiskeridepartementet. Forskerne har måtte henge fra seg de hvite frakkene og stå skolerett på fiskeriminister Per Sandbergs kontor. Næringen mener de har funnet så grove feil i forskningen i Guddalselva i Hardanger, at det kan velte grunnlaget for de rådene forskerne har gitt til myndighetene. Advokaten har begjært innsyn i forskernes interne dokumenter. Alt fra eposter og sms-er til ferdige og uferdige rapporter skal granskes for mulige feil. Forskerne må tåle kritikk, være mer ydmyke og finne seg i å bli sett i kortene, mener næringen, men kan ikke kan vise til annen, fagfellevurdert forskning, som støtter deres syn. Hvordan det står til med den ydmyke holdningen hos anklager, er en annen sak. Etter møte mellom ministeren, NSL og Havforskningsinstituttet uttalte ministeren at hvis ikke forskernes modeller passer med næringens og regjeringens ønske om vekst, må de finne andre modeller. Havforskningsinstituttet skal være næringsvennlig, instruerte ministeren. Ikke alle oppdrettere stiller seg nødvendigvis bak dette, men de som fører ordet på vegne av næringen i den offentlige debatt, støtter utspillet.

I oppsummeringen fra departementet etter møte ble det lagt fram en plan for veien videre. Det skal oppnevnes et faglig råd som skal påse at Havforskningsinstituttet driver skikkelig forskning. I tillegg vil departementet at, sitat: «HIs fagmiljøer vil rutinemessig bli gjenstand for nasjonale evalueringer i regi av Norges forskningsråd.» Nærmere en mistillit mot forskningsinstituttet er det vel vanskelig å komme.
Det var full seier til NSL, som etter møtet uttalte til nettstedet Ilaks at «plutselig har vi en minister som vil høre på oss og søker å finne løsninger». Det handler selvsagt om næringens ønske om å fjerne kunnskapsbaserte hindringer for mer vekst.

2. Laks i lukkede systemer?

Denne våren har søknader om utviklingskonsesjoner strømmet inn til Fiskeridirektoratet. Søknadene dreier seg om konsesjoner til å prøve ut alternative produksjonsløsninger til dagens driftsform.

Men det er god grunn til å stille kritiske spørsmål til ordningen. Ikke er det satt noen øvre grense for hvor mange tillatelser som kan gis, og mange av søknadene dreier seg om en videreutvikling av åpne merder. Noen skal flyttes lenger til havs, andre skal senkes lenger ned i sjøen. Men hvor er forskning som viser at miljøproblemene lus og rømming blir mindre i store, åpne merder lenger til havs? Utprøvingene skjer i storskala anlegg og risikoen med mange av prosjektene er stor. Lykkes ikke oppdretterne med teknologien, skal de likevel få omgjort utviklingskonsesjonene til vanlige konsesjoner. Hva det betyr for miljøet med så mange nye konsesjoner med åpen merdløsning, er vanskelig å spå, men det er en risiko myndighetene er villig til å ta. En alternativ vei å gå ville vært å reservere utviklingskonsesjonene for teknologier som skjermer miljøet. Det ville styrket næringen på lang sikt. Det finnes leverandører som har forsket på og testet ut lukkede systemer i mange år allerede. Lukkede systemer er ikke lenger noen utopi, men en mulighet for at norsk oppdrettsteknologi kan bli verdensledende, på samme måte som norsk leverandørindustri i oljenæringen er det.

Næringen sier de tar miljøproblemene på alvor. I praksis jobber de hardt for at kravene til hvor mye lus det kan være i anleggene, ikke skjerpes. Den mest profitable industrinæringen i Norge etter nedgangen i olje og gass, næringen som liker å omtale seg som en av avtagerne etter olje og gass, liker ikke at det legges hindringer i veien for større profitt.

3. Det er politikerne som svikter

I år er et av veldig få år der det ikke ligger an til vekst i lakseproduksjonen, som i fjor var på vel 1,3 millioner tonn. Grunnen er næringens miljøproblemer. Kjemiske lusebehandlinger preller av lakselusa og det lille krepsdyret koster næringen fem-seks milliarder kroner i året. Kostnadene er femdoblet siden 2012. Miljøproblemene er det vanskeligere å tallfeste. Noen av artene nederst i næringskjeden lever godt av de rundt 292.000 tonnene med fôrrester og fiskeskit fra oppdrettsmerdene, som havner på havbunnen. Tallet kommer fra Havforskningsinstituttet. Hva som skjer når enkelte arter har så gode vekstkår at de formerer seg raskere enn naturlig og fortrenger andre arter, vet ikke forskerne nok om. Hvordan sentvoksende arter blir påvirket, vet de heller ikke nok om, men forskerne vet at korallskogbunn, ålegressenger og grunne bløtbunnsområder er spesielt sårbare for utslipp. Ingen kan heller si med 100 prosent sikkerhet hva som vil skje lenger opp i næringskjeden når havbunnen endres. Det kommer ingen bekymringsmelding fra oppdrettsnæringen når matfatet i havets blå åker forsvinner og havbunnens krepsdyr boltrer seg i medisinfôr.

Hvordan kunne vi havne i denne situasjonen? Flere ti-år med politikere som har vært mer opptatt av næringens vekst enn hva naturen tåler, må ta sin del av ansvaret. Oppdrettsnæringen skal drives miljømessig bærekraftig og ta hensyn til havmiljø og biologisk mangfold, sier Akvakulturloven. Naturmangfoldloven slår fast at næringen skal reguleres ut fra hensyn til miljøet. Myndighetene svikter disse forpliktelsene. Næringen selv har vist større vilje til å bagatellisere miljøproblemene, enn å løse dem. Næringens interesseorganisasjoner bruker mye energi på å diskreditere forskere og trekker i tvil miljøproblemene næringen skaper. For eksempel mot den nevnte forskningen i Guddalselva. I Hardangerfjordbassenget er tettheten av oppdrettsanlegg størst i landet, og skadene på ville lakse- og sjøørrettbestander er stor. Her brukes mye energi på å motarbeide begrensninger på hvor mye oppdrettslaks det er tillatt å produsere i fjorden.

Politikernes rolle er å legge til rette for vekst og stille miljøkrav, men holde seg unna teknologikrav, mente tidligere fiskeriminister og oppdrettseier Lisbeth Berg Hansen. Politikerne må være ydmyke overfor næringen og innse at næringen selv er den rette til å finne ut hvordan miljøproblemene skal løses, mente hun. Men hvordan er det mulig ikke å stille teknologikrav til næringen når miljøproblemene den skaper i stor grad skyldes produksjonsmåten i åpne systemer?

Ideen om næringsfrihet og politikernes unnvikende holdning har blitt lakselusas nærmeste allierte. Lusa er spesialdesignet til å finne laks og sjøørret. I fjordene kan den boltre seg i nye, store oppsamlinger av verter og får fortsette å klekke ut nye lus som etter hvert overlever de fleste tilgjengelige lusemidler. Produksjonen av lakselus i fjordene har økt dramatisk i takt med veksten i oppdrettsnæringen, og er blitt mangfoldige ganger flere enn det som alltid har vært til stede i kystens økologi. I 2014 regnet Havforskningsinstituttet ut at over en billion – tusen milliarder - luselarver ble produsert i norske fjorder i løpet av ett år. Dette bekymrer tilsynsmyndighetene Fiskeridirektoratet, Miljødirektoratet og Mattilsynet. Men det er lakselusa, og ikke myndighetene, som begynner å få noen i næringen til å innse at dagens produksjonsmetode i åpne merder er moden for en endring.

4. Oppdretterne får fjordene gratis. Hva får samfunnet tilbake?

Det foregår en kamp om å sikre allemannsretten til fjordene og kysten. I kommunene veier lokale politikere hensynet til miljøet mot håpet om nye arbeidsplasser. Formannskapet i Alta kommune vil flytte vernegrensen for den nasjonale laksefjorden Altafjorden, for å gi plass til et lakseslakteri. Bakom lurer løfter om arbeidsplasser. Lakseslakteriet skal ligge i inngangsporten for laksen vandrer inn og ut Altaelva. De tre oppdrettsselskapene, som vil bygge slakteriet, har stilt som ufravikelig krav at også klinisk syk laks skal slaktes her, hvor den verdensberømte og verdifulle altalaksen stryker forbi. Kampen om fjordene foregår ikke bare i Altafjorden, men langs hele kysten. Det finnes ingen helhetlig plan på hvor mye areal som skal settes av til lakseproduksjon.

Oppdretterne får lov til å legge beslag på store sjøarealer helt gratis i områder som også er attraktive for kystfiskere, rekefiskere og andre brukere. Det stilles krav til aktivitet, men tilgang til lokalitetene er ikke tidsavgrenset. Mange rettigheter tilhører allerede selskaper med eiere som sitter langt unna norske fjorder. Avtalen bunner i et slags tillitsforhold, en samfunnskontrakt med resten av befolkningen. Samfunnskontrakten går ut på at næringen skal levere noe tilbake som er bra for samfunnet. Arbeidsplasser er bra, men så lenge næringen presser på for høyere vekst, uten å ha løst miljøproblemene med lakselus gambler de med arbeidsplassene. Får små parasitter, virus og bakterier fortsette å boltre seg fritt i fjordene, kan næringen få seg en alvorlig knekk, som ble tilfellet i Chile. Da kan arbeidsplasser fort ryke. Den sjansen er politikerne og næringen villig til å ta.

Mens forbruket av lusemedikamenter øker fra år til år, er det gjort svært lite forskning på skadene det medfører. En skulle tro at forskningspenger til denne viktige bivirkningen av oppdrettsnæringen var et politisk satsingsområde, men slik er det ikke. Unnvikende politikere har heller ikke krevd at næringen skal bruke mer av sitt store overskudd til forskning. Næringen er pålagt en forskningsavgift, men har fått egen råderett over hva den skal brukes til. De fleste prosjekter går til næringsutvikling heller enn til hvordan løse miljøbelastninger næringen fører med seg.
Så lenge vi ikke vet nok om hvor mye naturen tåler, går ikke næringen uten videre med på en pause i videre vekst. Det tragiske er at de endelige bevisene får vi ikke før det er for sent, slik det skjedde i Chile. At forskere «innrømmer» kunnskapshull betyr ikke at de ikke vet noe. Forskerne vet nok om påvirkning av lakselus og rømt oppdrettslaks til at politikerne kan bruke denne kunnskapen til å handle. Forskernes advarsler er tydelige nok, men det ligger i forskningens natur at det alltid er en vitenskapelig usikkerhet. Denne vitenskapelige usikkerheten fremheves blant næringens talspersoner som at forskerne er usikre på resultatene og dette selges inn til politikerne.

Det haster med å komme i gang med mer forskning på næringens økologiske konsekvenser i kyst- og fjordstrøk. Det haster med å få vite hvor mye annet liv i fjordene tåler av store mengder kjemikalier som dumpes i sjøen etter at oppdrettslaksen har gjennomgått alle hestekurene med avlusingsmidler. Det haster med å forstå hva som skjer med andre krepsdyr på havbunnen når rester av medisinfôr havner mitt i deres matfat, medisinfôr spesiallaget for å hindre skallveksten hos krepsdyret lakselus. I mellomtiden må føre var-prinsippet legges til grunn for næringens videre vekst og utvikling.

Ved siden av lus har rømt oppdrettslaks lenge vært et stort og uoversiktlig problem. Ingen vet hvor mange laks som smetter ut av nøtene og gjør skade i elvene. Å merke fisken, for slik å finne ut hvor fisken har rømt fra, er krav som har havnet på politikernes bord i flere varianter og hos ulike regjeringer. Men politikerne har ikke villet legge denne ekstrautgiften på den svært lønnsomme oppdrettsnæringen og har dermed satt en stopper for merking.

Vi liker å tro at vi lever i et kunnskapsbasert samfunn. Det betyr at vi bygger samfunnet vårt på best tilgjengelige kunnskap som vitenskapene produserer. Når det ikke finnes god nok kunnskap om konsekvensene av hva vi gjør med naturen, skal vi være forsiktig, og vi bør legge føre-var-prinsippet til grunn. Vitenskapelig kunnskap om så kompliserte forhold som økologi i fjord- og kyststrøk kan ikke bevises med hundre prosent sikkerhet. Forskere som skal gi råd til myndighetene, er forsiktige i sine uttalelser. Denne usikkerheten blir utnyttet av oppdrettsnæringen når den presser på for økt vekst. Når fiskeriministeren støtter næringens ønsker om å granske forskerne, brukes tid og ressurser på å lete opp og forklare interne eposter, heller enn å bruke tid på forskning.

5. Er oppdrettslaks viktig for en voksende verdensbefolkning?

Det kommer årlig inn rundt 400.000 villaks fra havet til norske fjorder. For hver villaks er det cirka 1000 oppdrettslaks. Laks laget av proteinrike sardiner fra Peru og soya fra Brasil serveres verdens middel- og overklasse. Store fiskestimer av ansjos havner i fiskeoljefabrikker der verdifulle proteiner kokes til en masse og ut kommer som feit, fin fiskeolje. Den skipes i tanker og puttes i fôret til oppdrettslaksen på den andre siden av jordkloden. Ispedd soya fra Brasil, produsert på områder der det tidligere var regnskog. Oppdrettslaksen havner ikke på de fattiges matfat, men går til den delen av verdens befolkning som i mange tilfeller lider av overfôring.

Selv om oppdrettslaksen gir mer proteiner tilbake enn annen industriell kjøttproduksjon, går det fortsatt med mer proteiner inn i produksjonen, enn det som kommer ut. Regnestykket går i minus. Laks er en rovfisk, og en rovfisk som er avhengig av annen fisk, forbruker mer fiskeproteiner enn den bidrar med i næringskjeden. Men også dette er det mulig å gjøre noe med. Å hente råvarene til fôr lenger ned i næringskjeden og dyrke spesialdesignede alger til fôrproduksjon er et spennende prosjekt som Universitetet i Bergen, med samarbeidspartnere, nettopp har kommet i gang med. Forskning har reddet næringen mange ganger. Næringen bør spille på lag med forskerne, ikke motarbeide dem.

Vi har hatt en dessertgenerasjon som i mange år har levde godt på det generasjonen før bygde opp. Nå kan det se ut som vi har skaffet oss behov for en ryddegenerasjon, fordi vi ikke selv klarer å ta tak i alle miljøproblemene vi har forårsaket.

Harvest er gratis å lese, men koster å lage. Om du kan støtte oss med et beløp du har råd til, kan vi lage et enda bedre magasin. Støtt journalistikken her.