En såkalt faktasjekk om vindkraft

Dette er et debatt-innlegg. Meninger står for skribentenes regning.

«Vindkraftdebatten i Norge har nærmest sporet av. Derfor faktasjekker vi ni påstander», proklamerer redaktør Ole Petter Pedersen i Teknisk Ukeblad (TU) 15. mai 2021. Redaktørens kommentar er plassert rett under en reklame for Offshore Wind/ Norwegian Offshore Wind Cluster. Den industrien som har stor grunn til å frykte vindkraftmotstanden, er tydelig godt representert på annonseplass hos TU. Redaktør Ole Petter Pedersen, som omtaler seg selv som «teknologioptimist», har som sitt utgangspunkt at «vindkraft trengs for å få en overgang fra fossil til fornybar kraft». Slik han ser det, er vindkraften «billig å bygge ut», den «erstatter kullkraft over hele Europa» og «er i ferd med å bli en av verdens viktigste energikilder». Med dette utgangspunktet kan det neppe komme som noen overraskelse at artikkelen, etter en halvhjertet drøfting, kommer til en vindkraftpositiv konklusjon.

Ni påstander om vindkraft uten oppgitt kilde

TUs faktasjekk har fått tittelen «Sant og usant om vindkraft. Er egentlig vindkraft miljøvennlig?» og tar utgangspunkt i ni påstander om vindkraft. Det er delvis uklart hvem som skal ha fremsatt de ni påstandene, men flere organisasjoner og enkeltpersoner nevnes. I tillegg vises det løst til «sosiale medier». De ni påstandene lyder som følger: 1) «Vindkraft sprer mikroplast». 2) «Vindkraft sprer farlige kjemikalier». 3) «Infralyd fra vindturbiner gjør deg syk». 4) «Vindkraft dreper fugler». 5) «Vindkraftverk skaper ingen jobber». 6) «Vindkraft tar enorme areal». 7) «Å bygge ned vindkraft i Norge har ingen klimaeffekt». 8) «Vindkraft gir dårlig forsyningssikkerhet. 9) «Norge trenger ikke mer kraft».

«Vindkraftverk sprer mikroplast»

«Vindkraft sprer mikroplast» er den første påstanden TU skal «faktasjekke». Påstanden tilbakevises ikke. Imidlertid endres påstanden utover i argumentasjonen til «vindmøller skaper mye mikroplast». Det poengteres at kosmetikk og bildekk avgir mikroplast, og at bildekk nok representerer det største problemet i denne sammenhengen, noe som blir en helt annen diskusjon. TU konkluderer med at vindturbiner, etter all sannsynlighet, kun bidrar med «helt neglisjerbare mengder mikroplast, sammenliknet med andre kilder». TUs retoriske strategi er å bagatellisere problemet med mikroplast som spres fra vindturbiner gjennom å vise til andre utslippskilder. Forøvrig er kunstfibertekstiler den største globale mikroplastkilden.

«Vindkraft sprer farlig bisfenol A»

Den andre påstanden TU drøfter i sin faktasjekk, handler om spredning av «farlig bisfenol A». TU gjør først et poeng ut av at bisfenol A (BPA) brukes i «polykarbonatplast, en type plast som igjen er mye brukt i engangsbestikk, plasttallerkener, plastglass og i beholdere for mat og drikke», og at dette stoffet ikke brukes i vindindustrien. Mer relevant blir det når TU vedgår at bisfenol A inngår i epoksy, som brukes i dagens turbinblader. TU er på det rene med at bisfenol A er «mistenkt for å ha hormonforstyrrende og reproduksjonsskadelige effekter på dyr og mennesker», men påpeker at stoffet også brukes i «plastbåter, gulvbelegg, maling, lim og i elektriske komponenter». TU nekter ikke for at BPA kan spres fra vindturbiner, men presenterer antagelser om at omfanget ikke kan være så stort. Som kilde har man valgt Norwea, vindkraftindustriens interesseorganisasjon, som hevder at «det som slipes av et vindturbinblad, årlig vil inneholde maksimalt 0, 5 milligram bisfenol A». Logikken ser ut til å være at bisfenolbruk i vindturbiner ikke bør vekke bekymring fordi vi allerede får i oss dette stoffet gjennom andre produkter. I stedet for å konstatere at vindturbiner inneholder bisfenol A, går man omveier for å understreke at vi allerede eksponeres for dette stoffet.

«Infralyd fra vindkraftverk gjør deg syk»

Teknisk Ukeblad konkluderer med at de ikke har «funnet vitenskapelig belegg for at infralyd fra vindkraftverk kan gjøre deg syk». Det at TU ikke har «funnet» vitenskapelig belegg for at infralyd kan skade helsen, forteller lite om hva som i realiteten finnes av forskning på dette området. «Forskning på hvordan infralyd kan påvirke den menneskelige organismen er fremdeles i startgropen», poengterer Steven Crozier og Christina Fjeldavli i kronikken «Turbinstøy og folkehelse», som ble publisert i Harvest Magazine 19. mai 2021. «Ettersom norske helsemyndigheter foreløpig ikke har noen samlet kunnskapsbase», tar Crozier og Fjeldavli til orde for «et sterkt føre-var prinsipp».

World Health Organization (WHO) publiserte i 1999 rapporten «Guidelines for Community Noise», hvor det fastslås at «a large proportion of low-frequency component in a noise may increase considerably the adverse effects on health». Ifølge WHO vet vi allerede nok om lavfrekvent lyd (infralyd) til at det må advares mot dette i helsesammenheng: «The evidence on low frequency noise is sufficiently strong to warrant immediate concern». WHO mener at lavfrekvent lyd kan «disturb rest and sleep even at low sound pressure levels». Negative helseeffekter som nevnes er «increased blood pressure; increased heart rate; vasoconstriction» og «cardiac arrhythmia». Søvnforstyrrelser vil kunne oppstå «even though the sound pressure level during exposure is below 30 dBA». Eksponering over lang tid vil, ifølge WHOs rapport, kunne forverre tilstanden: «After prolonged exposure, susceptible individuals in the general population may develop permanent effects, such as hypertension and ischaemic heart disease» (WHO, 1999).

«Vindkraft dreper fugler»

I avsnittet om vindkraft og fugl, velger TU å starte med en konklusjon på den problemstillingen som skal danne utgangspunktet for drøftingen. «At vindkraft dreper fugl, er det ingen tvil om», konkluderes det, og Smøla nevnes som eksempel. Straks innrømmelsen er unnagjort, endres problemstillingen. «Er vindkraft likevel mye verre enn annen infrastruktur?» spørres det nå, men før dette spørsmålet besvares, hopper TU videre til en påstand om at katter er den aller største trusselen mot fugler, hentet fra amerikanske Fish & Wildlife Services. «I 2017 drepte amerikanske katter mer fugl enn all infrastruktur i USA gjorde til sammen», ifølge nevnte organisasjon. TU viser også til en fugleorganisasjon som skal ha konkludert med at 2, 4 milliarder fugler årlig blir drept av katter i USA. Det er et problem at katter dreper fugler i et slikt omfang. Imidlertid er det vanskelig å se hva dette har med vindkraft å gjøre. Mener TU at vindkraftens innvirkning på fuglelivet kan bagatelliseres fordi katter dreper fugler i stor skala?

TU konkluderer med at vindkraft «dreper fugler, men i forsvinnende liten grad sammenlignet med bygninger, vinduer og katter». Her kan det virke som om ukebladet ser på fugler som en ensartet gruppe, og at man ikke tar i betraktning at ulike fuglearter er sårbare for ulike trusler. Det påpekes at det «avgjørende for om vindkraftverk er farlige for fuglebestandene, er om de plasseres i viktige leveområder for fugl eller ikke». Hva TU legger i «leveområder» er uklart. Fugler kan fly, og tilbakelegger ofte enorme avstander på kort tid. Dette gjelder ikke minst for trekkfuglene.

«Vindkraftverk skaper ingen jobber»

Påstanden om at vindkraftverk «skaper ingen jobber» er ny for oss. Hva vi er kjent med, er at et ferdig utbygd vindkraftverk genererer få arbeidsplasser. Dette skyldes at anleggene i høy grad er automatiserte. De arbeidsplassene som skapes er hovedsakelig knyttet til vedlikehold, og det dreier seg som regel om et lavt antall.

TU gjør et poeng ut av det i 2019 var 14 477 årsverk «knyttet til fornybar energi», ifølge tall Multiconsult har hentet inn på vegne av Eksportkreditt Norge, NORWEP og Olje- og energidepartementet. Lenger ut i drøftingen oppgis det at det i 2019 var 2431 årsverk knyttet til havvind, og 1821 årsverk knyttet til landbasert vindkraft. Dette er tall hentet fra et år med intens utbygging av landbasert vindkraft.

Da landet stengte ned 12. mars 2020, var vindkraftbransjen tidlig ute med å kreve fritak fra COVID-19-restriksjoner. Bransjen var nemlig, slik de selv fremstilte det, helt avhengige av utenlandsk arbeidskraft for å få bygget ferdig anleggene sine. Det er vanskelig å se hvordan vindkraftutbygging subsidiert av norske skattebetalere skal kunne være samfunnsøkonomisk lønnsomt for flertallet. Imidlertid er det åpenbart at utbyggerne tjener på dette. Utbyggerne sparer også penger på å hente billig arbeidskraft fra utlandet.

«Vindkraft tar enorme areal» At vindkraftanlegg fragmenterer, nedbygger og ødelegger enorme arealer er en realitet. Man må forstå at dersom det gjennomføres en serie tunge tekniske inngrep i et område, vil hele vindkraftanleggets areal være et industriområde, og ikke lenger intakt natur. Flatene mellom de ulike inngrepene er fragmenterte deler av et nedbygget område. Det er derfor full dekning for å påpeke at vindkraft tar langt mer areal enn de fleste hittil har vært oppmerksomme på.

«Å bygge vindkraft i Norge har ingen klimaeffekt» Vi ser ingen grunn til å vikle oss inn i klimadiskusjoner. Nedbygging av natur med akselererende naturtap og svekkelse av økosystemer er et like globalt og like menneskeskapt fenomen som den menneskeskapte delen av drivhuseffekten. Konsekvensene blir fatale dersom dette fortsetter. Vindkraft er nå en reell faktor i naturtap, og ikke bare i Norge. Det er derfor en hodeløs gjerning å bygge ned natur for å berge klimaet. Hva man oppnår, er å svekke den naturen som det forutsetningsvis er hensikten å beskytte ved å begrense drivhuseffekten.

«Vindkraft gir dårlig forsyningssikkerhet» Fra 2018 forteller NVEs egne tall at et gjennomsnittlig norsk landbasert vindkraftverk kjører fullast i 2856 av årets 8760 timer. Den resterende tiden kjører vindkraftverket enten på under sin teoretiske kapasitet, eller slett ikke. Det er vanskelig å se at en slik intermitterende energikilde kan kalles annet enn ustabil og upålitelig. Jo mer vindkraft som kjøres inn i et kraftsystem, desto mindre pålitelig blir systemet. At Norge har balansekraft i form av vannkraft er et svakt argument, særlig fordi de fleste land ikke har Norges store mengder av vannkraft.

«Norge trenger ikke vindkraft»

Teknisk er vindkraft en svært arealkrevende energiform, og inngrepene er store og i mange tilfeller permanente. Selve turbinene som det ofte fokuseres på, er bare en del av mange massive inngrep. Vi trenger ikke en energiform som skader naturen i det omfanget vindkraften gjør. Når vindkraften i tillegg er intermitterende, i motsetning til vannkraft og kjernekraft, blir spørsmålet hvorvidt det i det hele tatt er klokt å satse på denne energiformen. Vi mener at vindkraften er et energipolitisk og teknisk blindspor.

Oppsummering og konklusjon

TUs artikkel ««Sant og usant om vindkraft. Er egentlig vindkraft miljøvennlig?» blir presentert som en faktasjekk, noe som rimeligvis skaper forventninger om en balansert og nøytral fremstilling av faktiske forhold. Dessverre skuffer artikkelen i så måte. Det vises nesten utelukkende til forskning som støtter det ene synet på saken. Leseren får et gjennomgående inntrykk av at teksten argumenterer prinsipielt mot vindkraftmotstand, snarere enn å bidra til en balansert drøfting. TU er i sin fulle rett til å argumentere for vindkraft, dersom man så ønsker. Imidlertid er det villedende å presentere et partsinnlegg som en faktasjekk.