En profesjonell skiboms

Han er født i Pyreneene. Ansiktet er værbitt, men ser du ham inn i øynene skjønner du at mye av rynkene formes av et smilende ansikt. Det alvorlige blikket har samtidig et konstant skøyeraktig glimt i seg. Han utstråler en ro og tilfredshet de fleste bruker hele livet sitt på å søke etter. Kanskje er det fordi han lever et liv i fjellene. Kanskje er det skikjøringen. Eller at han starter dagen med grønn te og yoga hver morgen? Med et lite håp om å avsløre kilden til et balansert og lykkelig liv tok jeg en prat med den profesjonelle skibomsen, som han kaller seg selv, Bruno Compagnet.
- Jeg drømmer om å kjøpe en Volkswagen Kombi-van. Male den svart og bo i den gjennom vinteren. Jeg trenger ikke dra langt, men da kan jeg kjøre rundt i alpene etter snøforholdene. Selve symbolet på frihet, sier Bruno alvorlig.
Frihet er nemlig et alvorlig tema. Det er viktig. Bruno bestemte seg tidlig for at han skulle leve et liv i fjellene. Med fjellene. Av fjellene. Han var aldri særlig interessert i skolen og så fort han hadde mulighet pakket han sine to par ski i bilen og dro til hovedsete for skikjøring: Chamonix. Han ble fort et kjent fjes i miljøet, med sine lange rastafletter og den unike ski-stilen som så mykt og smidig følger terrengets ujevnheter.
- Her møtte jeg likesinnede, jeg møtte skikjørere jeg hadde sett opp til hele livet. Det var her jeg fant min retning i livet.
Han deltok i konkurranser, han vant, han ble anerkjent som en av de beste. Men det var ikke nok.
- Jeg må være fri og bo i fjellene, sier Bruno, det er motivasjonen min. Jeg fortsetter å gjøre det på egne premisser, og det er slik jeg finner glede i det jeg gjør.
Etter hvert strømmet flere skikjørere til Chamonix, og det begynte å bli kamp om fjellsidene som tidligere sto urørte. Overfylte steder har aldri vært Brunos førstevalg, så etter hvert flyttet han til Dolomittene for å sikre seg et sted hvor det var flere fjell enn skikjørere. Her fant han både roen og familielivet.

Han våkner tidlig. Bruker 10-15 minutter på stretching og yoga, før han tar sin faste kopp med grønn te og en liten frokost. Han sjekker været, ringer venner, pakker sekken med varm termos, og har ganske snart på seg fellene på vei oppover fjellet. Slik ser en vanlig dag ut for Bruno fra oktober til juni. Det er slik han elsker å tilbringe livet. Der har du oppskriften tenker jeg, men så er det allikevel ikke så lettvint, noe jeg skjønner når han på spørsmål om favorittsted svarer «et nytt fjell». Det krever altså noe mer enn den vante rutinen, selv om rutinen er aldri så fin.
- Jeg har mye variasjon i hverdagen, skikjøringen tar meg ofte til nye steder. Det største øyeblikket er når jeg kjører en helt ny linje, som krever at jeg bruker all min opparbeidede kunnskap om fjell- og snøsikkerhet. Det krever presisjon og 100% tilstedeværelse. Det er altoppslukende, forteller han.
Når Bruno kjører på ski så kjører han ofte bratt. Over 45 grader, og ofte eksponerte linjer. Derav begrepet brattkjøring. Konsekvensen av å falle ved slik skikjøring er fatal.
Har skikjøringen din forandret seg etter at du ble far? Er du mer forsiktig?
- Jeg kan føle meg egoistisk siden jeg fortsatt kjører mye på ski, samtidig så er det jobben min. Vanlige folk slutter ikke i jobben sin selv om de får barn. Ved brattkjøring er all energi konsentrert rundt det å holde seg på beina. Far, eller ikke far, du må unngå å falle uansett.
Med andre ord så har han ingen planer om å slutte med brattkjøring helt enda.
- Jeg er 45 år og har ikke samme styrke som jeg hadde tidligere. Men når det gjelder brattkjøring er det en fordel å kjøre saktere og jobbe for perfekt teknikk. Der hvor jeg tidligere tok sjanser, tar jeg nå veloverveide valg.

Han sitter med kaffekoppen i hånden, og stirrer ut vinduet på det siste tilskuddet på campen, en svart hauk med oransje nebb. Fuglen har hengt rundt den enkle hytta de siste dagene. En fri sjel søker kanskje en likesinnet sjel, uavhengig av sin fysiske form. Sammen med Venezuelas beste (les: eneste) snøscooter-kjører Ruben, kanskje Venezuelas beste kokk Suami, den kanadiske fotografen Kari Medig og filmer Nikolai Schirmer fra Norge, har Bruno slått opp teltet sitt utenfor den lille hytta som fungerer som leirplass for alle som ønsker å gå inn til fjellene i Patagonia. Han har reist fra sommeren i Europa. Reist for å møte Kong Vinter på halvveien. Patagonia er dog et sted av kontraster. Forskjellene i klima blir forsterket av at Bruno rusler rundt barbeint i skiklærne sin. Her nede er det ingen snø. Det ryker av pipa. Det er ikke sommer. Men vinteren må de høyere opp for å finne.

Mange skikjørere bruker hele sommerhalvåret til å lengte etter vinteren og forberede seg til sesongen. Bruno benytter seg like mye av mulighetene fjellet tilbyr sommer som vinter. Han kjører ski minst 5 dager i uka fra desember til juni. Ikke helt normal 9-5 arbeidsdag, og dette tærer hardt på kroppen. Når sommeren kommer er det tid for rekreasjon; noe som ikke må forveksles med å ligge på latsiden. Som fjellguide består dagene av klatring, svømming, og fjellturer, samtidig så surfer han om han får sjansen. Livet i fjellet er en helårsjobb, så lenge man tilpasser seg miljø og klima.
- Jeg gjør ikke noe spesielt for å holde meg i form mellom sesongene, men jeg har en aktiv jobb og nyter å være i naturen. Når jeg nå er på ski igjen for første gang denne sesongen så føles det som jeg aldri sluttet. Jeg tror det er sunt med avveksling, man må ha en naturlig balanse i livet. Slik som natt avløser dag. Det fungerer for meg.
Selv om det er et annerledes liv enn vinterstid så handler det fortsatt mye om det samme: å møte nye mennesker. Få dele sin lidenskap med andre likesinnede. Å være i naturen. Hver dag. Det er det viktigste for Bruno.
- Patagonia er en veldig annerledes verden for meg, både når det gjelder natur og kultur. Lokalbefolkningen er fantastisk, man blir tatt imot med åpne armer, uavhengig om det er skikjørere eller ikke. Både deres kunnskap om området og deres selskap er uvurderlig.
Har du et mål for vinteren?
- Haha, det er et spørsmål for unge mennesker, sier Bruno. Øynene smiler. Jeg har ingen spesielle konkurranser jeg vil vinne, ei heller fjell jeg vil bestige. Jeg har prosjekter, men målet med dem er eventyr, om å møte mennesker med samme sterke motivasjon. Jeg har et mål om å holde meg frisk og skadefri. Og et mål om å ha det gøy både med familien min og alene når jeg står på ski.
Brunos livsstil er kanskje noe mange drømmer om, men de færreste kjenner seg igjen i. Stå på ski hver dag, leve i ett med naturen, reise jorden rundt på jakt etter nye eventyr. Det er et karrierevalg ganske ulik mange andres. Men hans glede og motivasjon for det han holder på med er allikevel en inspirasjon uavhengig av yrke. Gleden over det enkle. Brunos livsfilosofi.
AV: Iselin Næss
Medieviter. Naturelsker. Yogi.
PS. Iselin har jobbet for Norrøna, som også sponser Bruno. Harvest har, til orientering, selvstendig bedt om å få publisere saken (vederlagsfritt). Fordi vi likte saken, og fordi dette var en måte vi kunne få fortalt om en legende i miljøet.