En pinne for lavlandet

Det er vinter og ferie og jeg står på et svaberg ved kysten. Jeg befinner meg 3 m.o.h., førti mil og tusen høydemeter unna nesten alle jeg kjenner. De er på fjellet. Via sosiale medier har jeg full oversikt over hva de driver med. De gjør det samme hver dag. Går på ski og forteller hvor herlig det er.

Jeg er en nordmann som ikke elsker vinteren. Det koster meg litt å innrømme det. Jeg har ingen problemer med å forstå at folk elsker vinterfjellet, for det er blant de vakreste landskap som finnes. Jeg har heller ingen problemer med å forstå at de liker å gå på ski. Det jeg har problemer med å forstå, er det aldri opphørende behovet for å fortelle om det. Det finnes ingen annen forklaring på dette behovet enn at menneskene som er på fjellet om vinteren føler at de i den bestemte situasjonen innfrir et nasjonalt krav i så stor grad at de bare må informere om det, sånn at det ikke skal gå fullstendig upåaktet hen. De vet at de ikke trenger å si så mye fornuftig, verken om fjellet eller skiene, det holder at de viser seg fram med det rette utstyret i de rette omgivelsene. Da tenker de: Nå er jeg det perfekte mennesket, en bærer av verdier, et bunnsolid forbilde.