En ny turkamerat

Han skulle bare en kjapp tur opp til Store Fostervatn med fiskestanga på morgenkvisten. Han rundet Termintoppen, men så med én gang at favorittvannet var kraftig nedtappet. Demningen i Proppvika var åpnet. Allerede? Merkelig. Han gikk raskt over Kynnermyrene. Livmormunna nasjonalpark lå foran ham. Horrmona var stri, men han vadet seg så vidt over. Med bestemte klyv fortsatte han oppover den smale, tunge Rierstien, inn i villmarka. Oppover i Epiduraldalen spratt han lett og ledig fra stein til stein. Han ble overmodig. For plutselig kjente han seg ikke igjen. Dette var ikke det karakteristiske Venosberget, med den kjente klatreruta “Trakta” (gradert 8 (fransk 7b+)). Utifra kartet og terrenget måtte det være Bekkeneggen han så opp på. Han sank sammen. På tide å komme seg ut av dette golde landskapet. Det fuktige kartet begynte å bli vanskelig å tyde i skumringen.

Men der, på sørsiden av Morkakajøkulen, så han at de tynne høydekurvene dannet en kløft i fjellsiden han ikke hadde lagt merke til. Navnet fulgte terrenget, med bokstavene i kursiv: K e i s e r s n i t t e t.

Utsikten og fjelluften i Barseltindene tok pusten fra ham og ga den tilbake. Det var som han åpnet øynene for første gang. Han klatret opp på varden og tømte lungene ut over steinura: - JEG ER SAM! Så krøp han utslitt ned i soveposen. Varmen fra bålet pulserte mot ham, der han lå under mamahuken. Han tok en slurk varm melk og studerte kartet: Enten fortsette sørover, og rusle over bjørkeheiene i Nurkeheimen. Eller sette kursen nordover i høyden, på gamle treski over Koliksdalsbreen – i storebrors halvt gjensnødde spor – og ut på den endeløse Hardammervidda.

Det fristet med en rolig fisketur. Tunge klunk fra ørretvak nede i Tåtflasktjønnane. Det måtte bli Nurkeheimen. Hvis bare ammetåka kunne lette nå.

Hver fredag sender vi ut vårt legendariske nyhetsbrev, fullt av små og store saker, tips, bilder og meninger, for store og små, gamle og unge - helt gratis. Klikk her hvis du vil abonnere.