En norsk monsoon

Den morgenen våknet tolv år gamle Andrine Resvoll i Kvam i Gudbrandsdalen av at regnet pisket mot ruten hennes på en måte hun aldri hadde opplevd før. Utenfor vinduet hørte hun hvordan store steiner flyttet på seg i elveløpet. Elva buldret. Det var den 10. juni 2011, en dag hun seint vil glemme.
Hun sto opp. Det hadde regnet mye hele natten, men hun tenkte ikke over hvilken betydning det kunne få.
Andrine og lillesøsteren pleide å gå det lille strekket ned til skolen sammen, men denne dagen regnet det så mye at bestemoren deres bestemte seg for å kjøre dem. De tok traktorveien ned fra huset de bodde i, for vannet flommet over broen de vanligvis kjørte over. Vannet i elva var mørkt brunt, nesten svart. Elva fosset over veien. Det var et uvirkelig syn.
Et steinkast unna bodde skolekameraten Torstein, som gikk i 7. klasse sammen med Andrine. Han våknet på det nye rommet sitt i kjelleren i huset som foreldrene hadde pusset opp. Det var deilig med nytt rom. Eget rom i nytt hus. Alt skulle bli så bra, tenkte Torstein. Snart pinse. Ute høljet regnet ned. Moren sa hun kunne kjøre ham til skolen, siden det regnet sånn. De så at den lille bekken utenfor hadde vokst seg stor.
På Otta var visebrannsjef Tom Are Nilstad Dahl akkurat kommet på jobb. Det var ikke mer enn tre år siden Otta-samfunnet sist hadde opplevd oversvømmelse, flom og ras. Nå regnet det på en måte som gjorde den stødige visebrannsjefen urolig. Han visste at det fortsatt var mye snø i fjellet. Han tenkte med gru tilbake på den dagen i mai 2008, da over 100 personer måtte evakueres fra mellom 40 og 50 boliger i Steindalsveien. Også da hadde det regnet mye, og bekker og små stryk hadde gått over sine bredder. Men siden den gangen var det bygd nye flomforsterkninger langs Ottaelva. Flere områder var sikret mot ras. Det kunne ikke bli like ille igjen, tenkte han.
Så ringte den første telefonen. Det var melding om ras.

Tok huset.
På Kvam skole så Andrine at mange av elevene var redde. Vannet hadde steget så mye at flere av veiene i kommunen var stengt. Mange elever dukket ikke opp til undervisningen. Lærerne bestemte at det var best å gjøre det litt koselig denne siste skoledagen før pinsen. Elevene i 7. klasse fikk se film: Lars Monsen som gikk Canada på langs.
Men en stykke ut i filmen ble skjermen svart. Det ble helt mørkt i klasserommet. Noen forsøkte å skru av og på lysbryteren, men strømmen hadde gått. Utenfor vinduene så elevene hvordan regnet høljet ned. Svarte skyer drev over himmelen. I mørket virket det ekstra skremmende. Elevene var urolige. De tenkte på hvordan det gikk med vennene som ikke hadde dukket opp, på husene de bodde i, og på kjæledyr som var igjen hjemme.
Det ble bestemt at skolen skulle evakueres. Lærere og elever forsøkte å ringe foreldre og foresatte, men mobilnettet var nede. Elevene ble brakt ut i skolegården. Der ventet politi og brannvesen. Torstein så at et helikopter sto og ventet utenfor. Noen av barna gråt. Torstein kom til å tenke på sitt eget hus. Hva om elva hadde gått over sine bredder?
Hjemme sto faren, Stein Jøran, med vann til knærne. Han forsøkte å redde fotografier og andre minner før vannet kom. Han var så opptatt med det at han ikke la merke til hva som skjedde. Et voldsomt drønn fikk ham til å løfte blikket. Utenfor skyllet elva forbi på begge sider av huset. Jordmasser og stein fulgte med. Stein Jøran hadde ikke noe valg. Han slapp alt han hadde i hendene for å redde seg ut.
Men utenfor var strømmen sterk. Han kom seg ikke til land og måtte klatre opp i et tre. Derfra så han hvordan vannet tok huset og alle tingene. Han ropte om hjelp. Til slutt kom en gravemaskin ham til unnsetning, og han hoppet over i gravemaskinskuffen for å redde seg unna.
Et femtitalls familier i Kvam og omegn ble evakuert til vertshuset Sinclair den natten. Ute i mørket fortsatte regnet med uforminsket styrke, mens redningsmannskaper, politi og brannvesen sloss for å redde hus og eiendommer.
Dagen etter kunne vi alle se det. Helikoptre med bekymrede politikere og ivrige journalister fløy over Gudbrandsdalen med kameraer og mikrofoner. «Jeg trodde det var dommedag», fortalte en rystet kvinne til NRK.
De neste dagene fortsatte vannet å stige nedover hele Gudbrandsdalen. Sagbruket på Fåvang lå under vann. Det samme gjorde meieriet i Østre Gausdal. Tusenvis av mennesker ble berørt. Biler, veier, hytter, hus og skoler var bare noe av det som gikk tapt. Det var fire flommer i Gudbrandsdalen den sommeren, men pinseflommen var den definitivt verste. Private, kommunale og statlige tap beløp seg til mer enn én milliard kroner. I tillegg kom tap av avlinger og jordbruksareal for millioner. Det var mindre enn 15 år siden siste storflom i Gudbrandsdalen, omtalt som en hundreårsflom. Nå var hundreårsflommen her igjen.

Norge drukner i regn
Været er ikke lenger som det var. I bare tre av de siste tjue årene har det regnet og snødd mindre enn det gjorde i gjennomsnitt for perioden 1961 til 1990. Det regner nå 20 prosent mer i Norge enn for 100 år siden, rapporterer Meteorologisk institutt. Økningen henger sammen med den globale oppvarmingen. Siden førindustriell tid har gjennomsnittstemperaturen på jorden steget med 0,8 grader, og med mer enn 2 grader nord for 64 breddegrad. Det har gitt mer fordampning og vanndamp i atmosfæren, noe som gir mer regn.
I 2009 fikk regjeringen utarbeidet en studie som skulle si noe om hva slags virkninger klimaendringene har for Norge. Med i arbeidet var noen av landets fremste meteorologer, glasiologer og klimakjennere. Et av de klareste funnene var at vi vil få enda mer regn her til lands. Data viser at nedbøren i Norge kan fortsette å øke med nye 30 prosent fram mot 2100. Samtidig vil dager med kort og intensivt regn fortsette å øke i hyppighet. En by som Bergen, som i dag mottar nesten tre meter med nedbør i året, vil kunne få opp mot fire meter regn årlig. Oslo vil kunne få opp mot to meter regn i året, ikke langt unna det nettopp Bergen hadde i midten av forrige århundre. Mer snø i fjellet om vinteren vil gi kraftige vårflommer.
Våren 2011 fikk vi et forvarsel på hva vi har i vente. Etter pinseflommen fortsatte regnet å plaske ned. Buskerud, Aust-Agder og Oppland fikk tre ganger så mye nedbør som normalt for juli måned. Ny rekord. 23. juli 2011 måtte jernbanen og europaveien gjennom Notodden stenges på grunn av flom. Jernbanesporet ble hengende i løse lufta, da vannet rev med seg grunnen under stasjonsområdet. 2000 mennesker ble isolert.
Jernbanen gjennom Østerdalen ble ødelagt av flom i september samme år. Et sørgående tog svevde i 100 kilometer i timen over en stor grop som var vasket ut av regnet. Bare flaks gjorde at ingen mistet livet. Måneden før var det elva Gaula i Sør-Trøndelag som gikk over sine bredder. Redningsmannskap fra 330-skvadronen måtte rykke ut for å redde mennesker og kyr. Tettstedet Ålen ble fullstendig ødelagt.
Normalt skulle man vente at det gikk flere tiår mellom slike ekstreme nedbørsår, men sist det ble satt slike rekorder i Norge, var i 1999, 2000 og 2010. De gamle rekordene var slett ikke gamle. Det skulle heller ikke ta lang tid før det kom en ny storflom. Våren 2013 sto Gudbrandsdalen under vann igjen.

Krise uten ansikt
Globalt rammes stadig flere mennesker av klimaendringene. Ekstremvær og flom blir vanligere, likevel er det tabu å koble slike værfenomen til klimakrisen. Politikerne snakker om «vår tids største utfordring», men avisene kan ikke rapportere om et eneste offer. Slik skapes det et stort gap mellom klimakrisen som teori og som virkelighet.
Fra journalistikken vet vi at anonyme kilder svekker en saks troverdighet og gjør det lettere for leseren å distansere seg fra problemet det rapporteres om. Slik er det også med klimakrisen. I dagens mediedebatt har klimakrisen intet ansikt.
Tilsvarende er det med årsakene til klimaproblemet. Når norske politikere framstiller norsk fossil olje og gass som løsningen på klimaproblemet, brytes forståelsen av problemet ned. Ingen bestemte oljebrønner skaper global oppvarming i seg selv, hevdes det. Det er summen av alle oljebrønnene og kullkraftverkene som samlet volder problemet. Ansvaret for klimakrisen fragmenteres.
Politikerne sier oppgaven må løses «internasjonalt». Norge som nasjon kan ikke gjøre noe alene. Min research tyder på at det er en ganske naiv tilnærming, for hva Norge og andre rike land gjør hjemme, har direkte virkning på det som skjer internasjonalt.
Det er noe abstrakt og kalkulerende over hele den norske klimadebatten. Rekordhøye norske utslipp bagatelliseres, mens et varmere vær framstilles som positivt for Norge. Politikerne framstiller norsk olje og gass som «løsningen» på klimaproblemet. Framfor å diskutere hva slags teknologi vi trenger for å kutte utslipp, diskuterer vi i Norge hvor vi kan få «mest igjen for klimapengene».

Fortellingen i første del av utdraget er basert på intervju med berørte og tekster skrevet av elever ved Kvam ungdomsskole som opplevde flommen.