En 14-årings gående maraton

Hvorfor går vi? Det er ikke godt å si. Men jeg har alltid likt det, og nå som sønnen min er blitt fjorten, har det vist seg at han også gjør det. Eller, jeg vet ikke om ordet «liker» er treffende, men han misliker det ikke. Derfor går vi innimellom sammen.
Først gikk vi korte turer, som ned til butikken og tilbake, eller en rundtur i nabolaget. Så fort vi begynte å gå, begynte vi å prate. Vi snakket om skole og jobb, venner og om hva han ønsker å bli, og hva jeg skulle ønske jeg hadde gjort. Underveis har gåturene blitt lenger, og praten dypere. En søndag etter dager med regn stod vi opp. Klokka var ni. Jeg hadde en kopp kaffe i hånden, han hadde et nysmurt rundstykke.
– I dag går vi en maraton, sa jeg.
– Ok, sa han.
Jeg hadde foreslått det mange ganger. Han hadde alltid sagt nei.
Men i dag sa han ikke nei. Han sa ok.
Jeg drakk opp kaffen.
Han spiste opp rundstykket.
Så gikk vi inn i skogen.