En skulle ha manglet et bein eller to

En god nordmann har gjerne gjennomført en ekspedisjon eller to før han eller hun dør. Det er slik helter skapes. I ordbøkene står det at en ekspedisjon er en «større vitenskapelig ferd» med mål om «å gjennomføre et bestemt formål». Men hva gjør du når alt er oppdaget og alle kart er tegnet? Kanskje føler du deg helt normal også, det gjør ting vanskeligere. En skulle ha manglet et bein eller to. Eller hatt varige men. Da kunne du krysset noe, kanskje et kontinent og gjort noe ingen før deg har gjort. Men alle ting på kroppen er der de skal være og formen er helt ok. Hva gjør du da?

Du tenker mindre. Du lar kartet være hjemme, knyter på deg skoa og løper/går steder du aldri har vært før. La den vitenskapelige ferden være å se et sted du ikke har sett før. La det bestemte formålet være at du skal kjenne hvordan det er å ikke være helt sikker på veien hjem. For de aller fleste av oss er det enklere enn man først skulle tro. Hvor mange av oss er det egentlig som har prøvd alle stiene som går ut fra Sognsvann? Jeg tror det er ganske få, og er det noen som har gjort det, skulle jeg gjerne likt å møte vedkommende. Personlig har jeg ufattelig mange igjen.

Et siste tips er å legge igjen ambisjonene om å sette personlige rekorder, men ta gjerne med deg en GPS. Alternativt kan du prøve å finne ut hvor du har vært i etterkant uten. Inviter naboen på kartprat og øl. Fortell ham eller henne om stedene du har oppdaget og vis dem stolt frem som de unike stedene de er. En ekspedisjon må dokumenteres i etterkant.
- Var det her jeg var?
- At ingen har vært på dette stedet! Folk liker nå å gå i flokk!
Og når du har dratt på en del slike små ekspedisjoner blir du lokal kjentmann. Personen alle spør om råd. En ekte helt.