Fisketur med ski og isbor

En isfiskeodyssé

Åtte mil med isbor på ryggen gjennom nærmarka - fra Grua togstasjon til stuedøra hjemme på Østerås.

Det svir i lårene. Det svir for hvert skritt jeg tar, det svir ekstra hver gang skiene glipper, og glipptakene kommer ikke alene, men gjerne tre-fire i slengen. Skutersporet er for smalt til å sette skikkelige fiskeben. Jeg stopper opp og henger på stavene mens frostrøyken fosser ut av kjeften på meg. Jeg ser oppover de bratte bakkene opp mot Bislingflaka mens jeg hiver etter pusten. Hvorfor må jeg alltid jeg velge den bratteste og mest kronglete ruta?

Jeg vet ikke helt hvor det kom fra, kanskje var det en artikkel om Bjørn Amsrud som gikk Norge på langs på ski i 1972, i en utgave av DNTs årbok som lå på hytta, kanskje var det at jeg hadde begynt å lese i Helge Ingstads «Pelsjegerliv» på nytt, eller kanskje det bare er noe som bare kommer uansett når man har gjennomført et visst antall overnattinger ute på vinteren. I alle fall - jeg hadde fått sånn gruelig lyst til å gå på en lengre vintertur, med mer enn én overnatting.
Det var bare ett problem. Siden jeg er helt gæren etter å fiske, så drar jeg ikke noe steds vinterstid uten isboret mitt. Og det er tungt. Isfiske innebærer også en del varme klær, og når dette skal i sekken sammen med den svære vinterposen - for jeg har ikke råd til dunpose - så blir sekken stappfull.
Dessuten har jeg ikke bil. Hva gjør man da? Jo - går fra hytte til hytte gjennom Oslomarka, så klart!
Jeg lot vinterposen ligge hjemme, til fordel for en liten lakenpose, pakket sekken, smurte skiene og tok toget til Grua. Foran meg hadde jeg en etappe på rundt åtte mil, der jeg kunne gå helt hjem til stuedøra på Østerås i Bærum. På veien skulle jeg ha to overnattinger på DNT-hytter, og jeg skulle passere en hel haug med gode fiskevann.

Uventet, men hyggelig selskap
Drøye tre timer etter at jeg hadde nådd toppen av bakkene ved Bislingflaka nærmer jeg meg turens første overnatting: Sinnerdammen, som ligger nordvest i Nordmarka. På veien inn forsøkte jeg fisket ved Store Fyllingen, uten resultat. Jeg har tatt av fra Spålen og går nå oppover ei lita skuterløype som bukter seg gjennom trolsk vinterlandskap. Et lys glimter innimellom grantrærne som står med bøyd rygg under vekten av all snøen. Og jeg hører stemmer.
En mann med hodelykt går ut av hytta mens jeg nærmer meg.
«Ute på kveldstur,» spør han og retter hodelykta mot meg. Idet jeg svarer at jeg hadde tenkt til å overnatte, så hører jeg barnestemmer innenfra.
«Jaja, vi er fem stykker her,» svarer han muntert. Jeg kjenner at jeg synker litt sammen. Det er bare fire sengeplasser på denne hytta. Og jeg som hadde gledet meg til en rolig og stille kveld.
Heldigvis skulle det vise seg at småbarnsfamilien var av det særdeles hyggelige slaget. Jeg sov på kjøkkenbenken, og hadde en ypperlig natt. Det var jo jeg som hadde glemt å bestille plass på hytta, og etter hvert som jeg fikk vite at det var vinterferie, fikk jeg bange anelser. Da er det kanskje fult på Smedmyrkoia også, der jeg skal sove i morgen?

Tiden går fort når man stirrer ned i et mørkt hull
Opp tidlig, tenne stearinlys, fyre i peisen og koke kaffe - hvem elsker vel ikke det enkle hytteliv? Med havregrøt i magen retter jeg skiene nedover mot Spålen igjen, og videre sørover mot Åbortjern ved Svarten. Jeg hadde hørt at det skulle være et brukbart ørretvann. I en sving, der jeg for øvrig møter de eneste skiløperne jeg så den dagen, tar jeg av fra løypa. Skiene synker dypt i snøen, men etter noen få hundre meter kan jeg skli ned på isen. Overalt ligger snøen dypt og urørt. Her har det ikke vært folk på mange måneder.
Jeg skifter fra innerst til ytterst. Alle fuktige klær må av, ellers blir det kaldt. Kliss naken står jeg oppå sekken og tripper, før jeg kler på meg tørt ullundertøy, ullbukse og ullgenser, og til slutt overtrekksbukse og jakke. Til slutt hopper jeg ned i et par tykke vinterstøvler jeg har tatt med. Å holde seg varm ved isfiske er alfa og omega.
Jeg spar unna snøen og borer dagens første hull. Jeg finner fram pilkestikka, agner med maggot, og slipper den knallrøde mormyskaen ned i det svarte hullet. Først holder jeg snøret helt i ro, så begynner jeg med ørsmå bevegelser. Det er bare så vidt jeg kjenner det, men plutselig er det noe som holder igjen snøret der nede under isen. Jeg venter litt, før jeg strammer opp snøret. Jeg har fisk! Jeg kjenner det rykker i snøret mens jeg drar opp fangsten. Snart spreller det en liten abbor i snøen. Ikke store karen, men fin matfisk. Likevel får abboren svømme videre, det er ørret jeg jakter på i dag.
Jeg får flere abbor, og jeg blir ganske ivrig. Det er jo morsomt å få fisk, selv om det ikke er noe særlig størrelse på den. Jeg borer flere og flere hull, i håp om at storørreten venter i det neste hullet. Med ett merker jeg at det begynner å bli mørkt. Med hodelykta på tar jeg skiene fatt.

Tilbake til sivilisasjonen?
Enda er det et godt stykke til Smedmyrkoia ved Sørkedalen der jeg har planlagt å sove, men jeg føler meg ung og sterk og er full av pågangsmot. I starten er det mye nedoverbakke, og kilometerne flyr unna. Så blir det tyngre. Jeg går friskt på i oppoverbakkene, og svetten renner under jakka. Jeg gleder meg til å komme frem til hytta, fyre i peisen og spise meksikansk gryte fra Toro. Likevel, oppoverbakkene vil ingen ende ta. Skulle jeg så langt opp? Jeg sjekker kartet, og da begynner det å demre; jeg er på vei opp mot Vestre Fyllingen og Kikut. I mørket må jeg ha gått forbi skiløypa hvor jeg skulle ha tatt av. Jeg går tilbake noen kilometer, og til slutt finner jeg et nedsnødd skuterspor. Ikke rart jeg ikke fant løypa, men nå begynner det å bli sent. Jeg fortsetter mot Sørkedalen, men det er tungt å gå i skuterløype og det går treigt. Ikke husket jeg å fylle vannflaska heller. Håpløsheten sniker seg innpå meg i ly av mørket.
Med ett ser jeg lysene fra Sørkedalen og Holmenkollen. Jeg tar av meg sekken og blir stående og se nedover mot sivilisasjonen. Det er tre kilometer til Smedmyrkoia, og det er like langt til bussen som går hjemover. Jeg føler meg dehydrert og tom for krefter. Skal jeg gi meg her? Si at jeg gikk feil? Hjemme venter kjæresten og en varm seng. Hvilken vei skal jeg velge?
Jeg fortsetter mot Smedmyrkoia, uten at jeg helt vet hvorfor. Uante krefter strømmer på etter at avgjørelsen er tatt, og de siste kilometerne går fort. Snart er jeg fremme ved ei låst hytte. Heldigvis er det ingen småbarnsfamilier her.

En varm overraskelse
Smedmyrkoia ser ikke spesielt pen ut fra utsiden, og jeg hadde hørt fra flere hold at det ikke var den koseligste hytta. Likevel - jeg likte den veldig godt. Den hadde én spesiell ting som jeg satte stor pris på da jeg kom frem, sliten, svett og snart kald, nemlig en meget effektiv vedovn. I løpet av 20 minutter var stua varm og god. Jeg hørte på nattradio på P1, for så sent hadde det blitt, mens jeg spiste meg stappmett.
Det kan hende jeg drakk bekken tom for vann.

Stjernestøv og noen timer med vår
Dagen etter våkner jeg litt i seneste laget, men da jeg ser ut av vinduet spretter jeg opp av senga. For et vær! Blå himmel og snø som gnistrer i sollyset - og ikke et vindpust. Frokosten og oppvasken går unna i en fei. I dag skal jeg videre til Bærumsmarka, men jeg har bestemt meg for å unngå Sørkedalen så godt jeg kan. I stedet skal jeg gå nordover, oppover mot Oppkuv, for så å ta løypa som går til Søndre Heggelivatnet. Derfra får jeg en lang nedkjøring mot Storebekkhytta, før jeg kan ta bakkene fatt opp mot Hvitsteinvann i Bærumsmarka. Her vet jeg det finnes ørret!
Det er rart hvordan kroppen allerede har glemt strabasene fra kvelden før, for bakkene opp mot Oppkuv flyter som en drøm. Blå Swix gir spikerfeste. Sekken begynner å bli lettere, etter at jeg har spist opp nesten all maten, og det hjelper på. Det er en slik dag du bare får en eller to av hver vinter. Sola tar godt, og store snømengder faller ned fra trærne med jevne mellomrom og blir til glitrende stjernestøv.
Storørreten lar vente på seg i dag også, men for en gangs skyld gjør det ingen ting. Jeg kaster både lue, hansker og jakke mens jeg sitter på isen, og jeg får noen deilige timer i sola. Snart er barskogen grønn, etter å ha vært hvit og dekket av snø en hel vinter. Hakkespetten prøver seg med noen forsiktige bank. Jeg får en følelse av vår, noen få timer i slutten av februar.
Snart går sola ned bak tretoppene, og kong vinter fester igjen grepet. Frostrøyken legger seg over isen, og jeg snører sekken for siste gangen på denne turen og tar fatt på bakkene ned mot Østerås
Var dette belønningen for at jeg ikke ga meg i går kveld?