I Østmarka er alle blide

Om hvorfor det er så stas, så flott, å gå i Østmarka.

- Vi må ut nå, ropes det fra Oslo øst.
– Nå, mens det er føre!
Sånn sett er Østmarka hakket mer eksklusiv enn andre skoger. Man vet nemlig ikke alltid når skogen finner det for godt å invitere oss ut på skitur. Dette er en av grunnene til at alle er så blide når de er i den skogen.
Selv på en stappfull parkeringsplass er folk blide.
Står vi vi i kø for en nedoverbakke, er folk blide. En mor, garantert uerfaren bruker av Østmarka, unnskyldte sin lille sønn fordi han sto og samlet mot før han satte utfor.
- Vi er glade bare for å se barn ute, repliserer en blid en som sto i kø for å ploge seg ned bakken.

Det er hverken utstyrskontroll eller kondomdresser å se i Østmarka. Noen ganger er det ikke skismøring å oppdrive heller. Eller riktig skismøring til dagens føre.
Jeg tror skogen var litt i ulage den dagen. Det var enten kladder og full stopp eller så var det solid staketrening og null feste. Alle forbipasserende jeg spurte hadde feil smøring i sekken. Alle like oppgitte over skogen, men like blide – alle sammen.

Men det fineste i Østmarka er der vi kan stå litt bortgjemt oppe på et hemmelig platå. Her er det ikke mange som går og man er avhengig av å tråkke løype selv. Men, når man går fiskebein i en svingete og bratt løype i 15 minutter, så viser skogen seg fra sin vakreste side.
- Her svever sjelen høyt over myrene, sier en som har god greie på slikt.

Vannet Forfoten i Østmarka, 14. mars 2018. (Foto: Jørn H. Moen)