Jeg er ikke skapt for evige somre

Saken ble først publisert etter den rekordvarme sommeren 2018.

Jeg hadde ett mål for sommeren, og det var å gå mer barbeint enn det jeg gjorde sommeren før. Jeg ville kjenne gresset som kiler mellom tærne. Og jeg ville kjenne grusen som stikker sårt under fotsålene, som ikke rekker å bli herdet før det igjen er på tide å få på seg sokker og sko. Jeg gledet meg slik til sommeren, og jeg ville at sommerfølelsen skulle sette seg i meg og vare. Jeg ville prøve å kjenne mer på sommeren dette året, for den varer så kort, og plutselig er den over.

Bosatt på Østlandet, ble ikke det målet så vanskelig å oppnå i år. Det kjentes nesten ut som om vi hoppet over våren, varmen kom så fort og intenst. Vi snakket om det på jobben før de første gikk ut i ferie. Vi var enige om at dette nok ble den sommeren vi fikk i år. At vi hadde brukt opp finværet og sommervarmen før skoleferien startet. Jeg visste selvfølgelig at det ikke er slik været fungerer. Likevel trodde jeg oppriktig at vi kom til å få det verste ferieværet i manns minne. Jeg var sjeleglad for at vi for første gang siden ungene ble født hadde bestilt en uke lenger sør i Europa. Slik ville vi uansett få en uke av ferien med sol og sommer.

Men finværet var ikke brukt opp, ikke varmen heller. Det bare varte og varte. Utover sommeren, mellom vanningsrestriksjoner og grillforbud, snek det seg inn en bekymret tanke om årsak til dette varige høytrykket. Men sulteforet på sol og varme etter flere hjemmesommere med heller labert sommervær, så anså jeg dette da som en drømmesommer.

Det ble sommeren da vi ikke brukte sokker, og nesten ikke sko. Det ble sommeren vi sluttet å sjekke værmeldinga, men automatisk la fram t-skjorte og shorts om kvelden, klart til neste morgen. Det ble sommeren da yngstemann lærte å svømme helt av seg selv, fordi vi badet hver eneste ettermiddag. Det ble sommeren med alt for lite søvn, fordi vi kveld etter kveld satt ute på verandaen til langt over midnatt i sommerkveldslys og tropenattemperaturer.

Det var en slik kveld jeg tok meg i å tenke at kanskje vi skulle flytte til et varmere land. Bare for en periode, nå mens ungene fortsatt er ganske små. Flytte til et land der langvarig sol og varme er en naturlig del av hver sommer, til og med store deler av året, og ikke som et resultat av en ekstremsommer her hjemme. Jeg likte tanken på et slik enkelt liv. Et årshjul der man slipper å skrape is av bilruta, slipper å henge opp våte votter som lukter av at de aldri blir ordentlig tørre, og ikke trenger å ha vindfanget fullt av sørpete vintersko i flere måneder av gangen. Et år med nesten evig sommer.

Store deler av sommerferien brukte vi hjemme, ved vannet og i fjellet. I begynnelsen av august dro vi sørover. Det var strålende sol og tredve varmegrader der også. Vi spiste frokost på hotellet, spilte ball i den nærmeste parken, besøkte noen severdigheter, badet og spilte mer ball. Om kvelden satt vi på terrassen på hotellet og nøt en iskald øl med skum på toppen. Jeg begynte å tenke seriøst på å ta et år fri fra jobben. Fri for å leve og bo i et land med mye sommer. Kunne vi ha råd til det? Ville ungene takle et år borte fra skole, venner og fritidsaktiviteter? Hva med katten?
Men mot slutten av uka kjente jeg et snev av hjemlengsel, en svak lengsel mot en normal norsk sommer. Kanskje det faktisk gikk an å få nok av sol likevel. Jeg var varm. Veldig varm. Og siste dag utenlands, på en stappfull t-bane i sjuogtredve varmegrader, begynte tvilen for alvor å melde seg. Kanskje dette med evig sommer ikke var en så god ide tross alt.

Vi kom hjem om natten, og hjem til et temperaturskifte. Mens vi hadde reist fra Norge og sørover uten temperaturforskjell, var det nå nesten tjue grader forskjell. Ennå trøtt etter en sen hjemkomst satte jeg meg på kjøkkentrappa morgenen etter, med en kopp kaffe. Av gammel vane, eller kanskje heller ny vane, hadde jeg tatt på meg shorts og singlet og gått barbeint ut. Gradestokken viste knapt sytten grader, og det var et kjølig drag i lufta. Med sola bak en sky, var det nok til å fremkalle gåsehud både på armer og bein. Jeg krøp sammen rundt kaffekoppen, og satte meg i le litt lenger inn i døråpningen. Etter noen minutter småhutrende på trappa, så kom sola frem fra skyen og traff meg midt i ansiktet. Bjørketrærne bak huset slapp et par gule blader, som tegn på at sensommeren var her. Det luktet av duggfriskt gress, klar luft og varm kaffe. Da var jeg ikke lenger i tvil.

Jeg er ikke skapt for evige somre. Jeg er skapt for sol fra skyfri himmel og glatte, salte svaberg. For lukten av blomstrende syriner, varmt sommerkveldslys og nesten evige sommernetter.

Men jeg er også skapt for frisk og skarp luft som river i nesa, for løvskog som kler seg i brunt, gult og rødt. For blek høstsol, og lukten av modne epler og fuktige blader på bakken. Jeg er skapt for å puste frostrøyk og for lukten av iskalde morgener. For den jevne knirkende lyden når skistavene settes i faste spor, og for følelsen av våte snøfnugg i ansiktet. Jeg er skapt for lyden av smeltende snø i takrenna, og for synet av blomstrende blåveis og hvitveis på bare flekker i solhellinga. Jeg er skapt for begeistringen over igjen å se grågåsplogen fly nordover, og for følelsen av å gå med småsko etter måneder med tunge vinterstøvler.

Jeg er skapt for årstidene, og ikke minst er jeg skapt for alle de små endringene i skiftene mellom dem. For den barnslige gleden over den første hestehoven, over den første dagen barbeint, over å vasse gjennom den første haugen med sammenrakte lønneblader og over å våkne den første morgenen med lette snøfnugg i lufta. Jeg er ikke skapt for evige sommere, og jeg er ikke skapt for å bo noe annet sted enn i dette lille landet langt mot nord.