Blir rekene våre klimaflyktninger?

Sydenreka med den brune kroppen og stilkøynene ser ut som den er dekket av et fint dryss orange stjernestøv under et hvitt rimlag. Den er utbredt i hele Middelhavet, mellom Sør-Europa og Afrika. Den er også å finne øst i Atlanterhavet, rundt Storbritannia.
I 2011 dukket den opp på Vestlandet, ved Fuglodden i Egersund. Det var første gang den ble sett i Norge. Dykkeren Erling Svensen oppdaget reka. I år fant han enda ei ny reke som har vandret hit fra sørligere farvann. Disse rekene har ikke overlevd her før. Det har vært for kaldt for dem. Erling forteller om et nattdykk i januar, ikke lenge etter han fant den andre nye reka. Da var det hele åtte grader på 20 meters dyp.
− Det er feil, sier dykkeren.
− Det betyr at noe er galt.

På vandring nordover
De nye rekene har vandret opp langs vestkysten av Storbritannia og fulgt havstrømmene helt til Egersund.
Mer enn 100 nye arter har vandret fra sine mer tempererte områder og etablert seg i norske farvann mellom 1997 og 2010. Og av de 1600 norske marine bunndyrene som ble undersøkt, har 565 flyttet seg lenger nord. Forflytningen skyldes et varmere klima, ifølge utredningen Endringer i norsk marin bunnfauna 1997-2010.
Det finnes 49 forskjellige rekearter i Norge, inkludert de to nyoppdagede. Men det er bare én art det fiskes etter. Dypvannsreka, Pandalus borealis, som vi piller og danderer på smørbrødene våre.
Det finnes flere bestander av dypvannsreker. I Norge er det én i Barentshavet og én i Nordsjøen og Skagerrak. Rekene i Barentshavet har allerede flyttet nordøstover ettersom havet har blitt varmere.
Forskerne frykter at rekene i Nordsjøen og Skagerrak kan bli klimaflyktninger i Nord-Norge. Dypvannsreka kan forsvinne fra sine sørlige leveområder i Norge.

Rekejakta
Bølgene begynner å vugge båten fra side til side. Vi forlater den vesle vika Nesvåg i Sokndal. På denne værharde kyststripa, helt sør på Vestlandet, rundt ti mil vest for Lindesnes, fisker Frank Nesvåg etter reker.
Etter ti minutter er vi på fiskefeltet. På overflata tilsier ingenting at dette er et fiskefelt. Havet har den samme blågrå fargen så langt øyet kan se. Men det er unike bunnforhold for reker her, forteller Frank. Man kan dra trålen over et stort område uten at den setter seg fast. Det er ganske utrolig å tenke på − når du ser på de taggete, spisse fjellene som former strandlinja − at bunnen her er flat. Trålvennlig. Full av reker i det bløte mudderet.
Frank stopper båten. De to trålene skal senkes. En trål er et langt nett som blir holdt åpent av to store «dører» i metall. Den erfarne fiskeren knytter igjen enden på nettet.
Så senkes trålen ned på havets bunn.
− Hvis Nordsjøen blir varmere så forsvinner reka helt eller så tilpasser den seg, mener Frank.
Fiskeren tror at det meste vi har sett av klimaendringer til nå, har vært naturlige. Han er ikke så bekymret.
− Det er egentlig ikke så mye vits i å være bekymret, for det er ikke mye vi kan gjøre med det. Vi bruker jo olje og kull alle mann, og så lenge det er kull og olje igjen i verden, så blir det vel varmere. Naturen ordner vel opp uansett hvor galt det er, bare han får litt tid på seg, sier Frank.

De amerikanske rekene som forsvant
Ja, naturen har en fantastisk tilpasningsevne. Forskere har studert fugler i nærheten av atomkraftverket i Tsjernobyl, hvor en reaktor eksploderte i 1986 og forårsaket den mest alvorlige atomkraftverkulykken i verden. De fant at fuglene her hadde høyere nivåer av antioksidanter, som beskytter fuglene mot konsekvenser av strålingen. Fuglene som levde nær ulykkesstedet var i bedre forfatning enn fugler lenger unna.
Men sjøfuglene sliter med å tilpasse seg klimaendringene. Fuglefjellene fra Runde i vest til Røst i nord stilner. Sjøfuglene lomvi og krykkje har det aller vanskeligst på Røst. Fisken har trukket nordøstover ettersom Barentshavet har blitt varmere, og forskerne tror det kan være grunnen til at sjøfuglene her finner mindre mat. På andre siden av Atlanteren, ved kysten av Maine, kaller amerikanerne det «tomt rede-syndromet». Sild og lysing har trukket lengre bort fra kysten for å finne kaldere vann, og lundefuglene fanger heller smørfisker til ungene sine. Men den nærmest ovale smørfisken er for bred til at fugleungene klarer å svelge den. Slik tømmes redene før ungene har lært å fly.
Den fine balansen i økosystemet har blitt forstyrret. Også dypvannsrekene på østkysten av USA sliter. Når vannet blir varmere klekkes rekelarvene opp til to uker tidligere enn vanlig, før maten deres blomstrer. Larvene kan ligge og vente på mat ei ukes tid, så dør de av sult.
I fjor klarte de amerikanske fiskerne utenfor Maine bare fiske halvparten av kvoten sin. I år er fisket stengt. Ikke ei eneste reke får de fange. Rekebestanden har kollapset.

Larver og alger i utakt
Det er mer spennende å fiske fisk, sier Frank. Fisk er større. De vises på ekkoloddet. Du kan se når det kommer en stor stim. Rekene, derimot, er usynlige. Målet er å fange 300 kilo reker denne dagen, men han vet ikke hvor mange han har, ikke før han heiser trålen etter sju timer.
Han er optimistisk på vegne av rekebestanden. Fiskerne i Nordsjøen og Skagerrak finner mange småreker i fangsten. Det er et godt tegn, for det viser at fjorårets rekelarver har overlevd og vokser seg store.
Rekelarvene spiser alger. Når det er mange småreker, betyr det at «mismatch», der rekelarvene klekkes før algene blomstrer opp på våren, ikke er en akutt trussel.
Michaela Aschan, fra Universitetet i Tromsø, har forsket på denne uoverensstemmelsen mellom rekelarver og algene de spiser. Det som skjer ved kysten av Maine i USA kan skje med rekene i Nordsjøen og Skagerrak, mener hun.
− Det kan skje når som helst, sier Aschan.
Fordi forskerne ikke har ressurser til å følge med på om rekelarvene klekkes i tida algene blomstrer, kan det godt være at «mismatch» har oppstått allerede, uten at man har merket det. I løpet av de neste ti årene, antar hun, kan vi se den samme svikten i rekrutteringen av reker her.

En stygg mistanke
Det spiller også en rolle hvilken type alge som blomstrer. Den algen som var i flertall i vårens oppblomstring, var mest sannsynlig for stor til at de små rekelarvene klarte å spise den. At akkurat denne algen blomstret i år, er trolig et engangstilfelle. Lars Johan Naustvoll, som forsker på planteplankton for Havforskningsinstituttet, mener at det kommer til å være «riktig» mat til rekelarvene i framtida. Avgjørende for rekelarvenes overlevelse, er at maten kommer til riktig tid.
Rundt 2005 observerte forskerne en annen ”mismatch”, tydeligst mellom 2007 og 2011. Oppblomstringen av plankton skjedde tidligere enn vanlig. Vanligvis skjer våroppblomstringen av alger i februar-mars, men i 2010 ble den observert rundt én måned tidligere i Skagerrak. Tidlig våroppblomstring kan føre til at algene allerede er ferdigblomstret når rekelarvene klekkes. Den tidlige blomstringen kan skyldes de milde vintrene vi hadde i denne perioden.
− Vi har en stygg mistanke om at det henger sammen med klima, sier Naustvoll.
− Milde vintre gir endring i nedbør og smelting. Smeltevann gjør at vi får et ferskere topplag i havet, noe som gir forhold som planteplanktonet elsker. Får vi mildere vintre og mer avrenning til sjøen, kan man få tidligere våroppblomstring, forklarer forskeren.
Rekebestanden i Nordsjøen og Skagerrak minket markant fra 2008 til 2011. At våroppblomstringen av alger og klekkingen av rekelarver var i utakt, kan være én av faktorene, men ingen har forsket på denne sammenhengen.
Vi må tilbake til 80-tallet for å finne tilsvarende lave rekefangster, men bestanden i Nordsjøen og Skagerrak har nå tatt seg opp.

Vannmassene rår
Journalisten har imidlertid kollapset. Jeg løper ut og kaster opp over rekka. Bølgene er ikke høye.
− Man kan ikke si at det er bølger i dag, sier Frank.
Men strøm er det, og båten vugger slik sjøvannet skyller over dekk. Inne igjen i kahytten må jeg legge med ned, se opp i taket som er stille. Havet er så stort, og jeg føler meg så liten. Det er vinden, strømmene - vannet - som har kontrollen. At mennesket kan endre klimaet: vindene, strømmene, temperaturen, regnet – havet –føles uvirkelig i møte med naturens krefter. Likevel er det akkurat det forskerne sier at vi gjør.
Havet har blitt varmere. Fra 1990 til 2010 har det dype vannet i strømmen som går langs norskekysten steget til 0,7 grader over normalt.
− Mange har mistolket temperaturøkningen siden 60-70-tallet som menneskeskapt, sier Svein Sundby.
Han forsker på hav og klima og var hovedforfatter i kapittelet «The Ocean» i FNs klimapanels siste rapport.
Sundby forklarer at siden 60-70-tallet har vi hatt en ganske stor oppvarming i hele Nord-Atlanteren. Det meste er en del av de naturlige svingningene. Men bakenfor disse svingningene, ligger det en langsiktig oppvarmingstrend, som følge av menneskeskapt global oppvarming. Den har vært moderat så langt, men vil øke i dette århundret, forteller havforskeren.
Fra 60-70-tallet til rundt 2008 dro de naturlige svingningene og den menneskeskapte oppvarmingen i samme retning. Sammen gjorde de havområdene våre varmere.
De naturlige endringene i klimaet svinger. De lengste svingningene har sterkest innvirkning på livet i havet. Det var vår lengste naturlige klimasvingning som nådde toppen for få år siden, og som nå har begynt å gi en nedkjølende effekt i stedet for en oppvarmende effekt. I de neste 20 til 30 årene vil derfor denne lange, naturlige svingningen kjøle ned våre havområder, mens den globale oppvarmingen vil gjøre dem varmere. De to vil motvirke hverandre. Det er når denne lange svingningen igjen snur, like før midten av dette århundre, at den menneskeskapte oppvarmingen og denne naturlige klimaendringen igjen vil forsterke hverandre.
− At det blir mindre varmt nå de første årene, hjelper ikke så lenge det slår til igjen. På lengre sikt kan vi få en enorm temperaturutvikling over noen få år. Da er virkningen av de menneskeskapte klimaendringene blitt mye større enn de er i dag, sier Sundby.

Golfstrømmen svekkes
Golfstrømmen er en grein av Atlanterhavsstrømmen, som fører varmt vann fra sør til oss i nord. Det er ikke gjort direkte målinger av styrken på Golfstrømmen, men modellberegninger kan tyde på at det har vært en reduksjon i innstrømningen av Atlanterhavsvann siden 1980-tallet, og særlig de siste 10 årene. Det kan skyldes naturlige svingninger. Atlanterhavsstrømmen drives av at varmt vann strømmer inn fra sør og avkjøles i Norskehavet, slik vannet synker til bunns. Det er forventet at Golfstrømmen vil svekkes utover århundret, som følge av menneskeskapt global oppvarming. Men forskerne tror at økende vindstyrke til en viss grad vil veie opp for at det dannes mindre bunnvann. Det er lite sannsynlig at vi vil oppleve en brå endring i Golfstrømmen før 2100. Sundby mener at vi i vår region vil få en mye sterkere oppvarming i dette århundre enn det vi noen gang har opplevd før.
− I 2050 kan det være så varmt i Nordsjøen at vi ikke kan se for oss at dypvannsreken, Pandalus borealis, kan ha leveområder der, sier forskeren.

Veien videre
Utenfor Nesvåg er Frank opptatt med å holde stø kurs. Han tenker ikke på hvordan havtemperaturen kan bli 35 år fram i tid. Han styrer. Ikke med rattet, men med knappene, et trykk på den grønne knappen: to grader øst, tre trykk på den venstre: tre grader nord. Når vi kommer til et av de fire hjørnene i det firkanta fiskefeltet, tar han til rattet, her må det svinges skikkelig. Slik holder vi på i syv timer. Først én runde – fire timer − så en halv runde til. På en av fiskebåtens mange skjermer viser en blå strek hvor vi har kjørt. Den blå streken overlapper andre streker; grønne, røde, gule og blå linjer forteller at Frank har vært her før. Fiskebåten, Vestavind, er bare en rød firkant på skjermen. Ei rød pil stikker ut foran firkanten og viser båtens retning. Det er dit vi er på vei.

Eksperimentet
I Stavanger har Renée Bechmann og hennes kollegaer ved IRIS forsket på hvor det bærer hen for rekebestanden vår. I laboratoriet har de utsatt voksne reker og nyklekte rekelarver for de forholdene FNs klimapanel forutsetter at vi vil få i 2100, dersom vi ikke klarer å begrense utslippene våre av klimagasser.
− Det er bedre å forske, i stedet for å gjette på om dyrene kommer til å gå under, sier Bechmann.
De siste åras forskning har vist at det er vanskelig å forutsi hvordan dyra i havet vil tåle klimaendringene, og Bechmann mener det er viktig å gjøre forsøk for å finne ut hvordan dyra påvirkes av havforsuring og økt temperatur. I forkant av forsøkene med rekene, var hun mest bekymra for hvordan de ville tåle havforsuring.
Havet tar opp klimagassen karbondioksid (CO2) fra lufta. Når det blir mer av denne gassen i atmosfæren, tar havene opp mer CO2. Dette reduserer den globale oppvarmingen, men fører til havforsuring. Den økte CO2-mengden i atmosfæren de siste 200 årene har allerede ført til at de øvre vannmassene i havet har blitt 30 prosent surere.
Dette er dårlig nytt for rekene, CO2-økningen kan blant annet gjøre det vanskelig for dyr som har kalk i skallet sitt å danne nytt skall.
− Dyrene i havet reagerer veldig forskjellig på klimaendringer, forteller Bechmann.
Kaldvannkoraller, som vokser langs kysten vår, tåler havforsuring svært dårlig. Det samme gjør koraller i varme hav. Hjernen til klovnefisken, kjent som Nemo-fisk, påvirkes også av havforsuring. Nemo kan lukte rovdyr, men når den ble utsatt for økt havforsuring, gav det uventa endringer i adferden. Fisken svømte ut av revet selv om det var rovdyr i nærheten og ble dermed spist.
Det viste seg imidlertid at varmere vann var et større problem for rekene enn surere vann.
Høyere temperatur gjorde at rekelarvene klekket raskere, og at de ikke vokste seg like store som larvene i normal temperatur. I to av de tre forsøkene så forskerne også at flere larver døde når de ble utsatt for høyere temperatur. Økningen i dødelighet var på rundt 20 prosent.
− Rekelarvene kan få problemer med å klare seg dersom temperaturen øker til omtrent 10 grader, forteller Bechmann.
Larver som klekker for tidlig kan få større problemer med å finne mat, og små larver kan ha mindre sjanse for å overleve enn større larver, forklarer hun.
Rekene i laboratoriet får ikke muligheten til gradvis å tilpasse seg de nye leveforholdene, men så er de også beskyttet mot farene i det virkelige liv, som sultne torsk og matmangel.
− Den korte historien er at det blir verre når man legger til de andre faktorene, som ikke er tilstede i akvariet, sier Bechmann.

Reka og isbjørnen
Dypvannsreka i Nordsjøen og Skagerrak liker seg best i temperaturer mellom seks og åtte grader. I forsøkene ble 6,7 grader brukt som normaltemperatur, mens det var rundt 9,5 grader i de «varme» akvariene. Kan reka tilpasse seg slike temperaturer hvis endringen skjer gradvis og over flere generasjoner?
Torleiv Brattegard er pensjonert marinbiolog fra Universitetet i Bergen og forfatter av utredningen om endringen i norsk marin bunnfauna. Han mener det er umulig å vite hvordan den genetiske utvikling vil bli for reka.
− Vet du hvordan isbjørnen ble til? spør Brattegard.
− Det var en irsk brunbjørn…, begynner marinbiologen.
Brunbjørnen og isbjørnen skilte lag for mellom 343 000 og 479 000 år siden. På mindre enn 20 500 generasjoner, tilpasset bjørnen seg leveforholdene i Arktis.
Dette er evolusjonær utvikling.
Brattegard tror forsøkstemperaturen er i det øverste sjiktet av hva rekene våre tåler.
- Hvis det blir veldig stor forskjell i bunnvannet, for eksempel at det går fra 6-8 grader til 10-12 grader, da vil rekene forsvinne på én sesong. Men vi vet jo ikke hvor fort oppvarmingen går, sier han.
Det kan virke mer sannsynlig at reka vil trekke seg nordover, enn at den vil tilpasse seg en stor og brå endring i temperaturen.
Rekene i Barentshavet har allerede flyttet seg nordøstover. Det er mulig at dypvannsrekene som nå lever sør i landet kommer og fyller tomrommet etter dem. Rekelarver fra Nordsjøen og Skagerrak driver nordover med havstrømmene, men overlever ikke når de kommer opp i Barentshavet, slik klimaet er nå. Fortsetter temperaturstigningen i Barentshavet, kan sørlandsrekene ende som klimaflyktninger i Nord-Norge.

Fiskefamilien
Frank har fisket i Nord-Norge før. Men ikke etter reke. Han fisket etter et lite dyreplankton som heter Raudåte. Da var han borte i opp til én og én halv måned om gangen. Det var derfor han solgte den store fiskebåten og kjøpte den lille reketråleren, slik at han skulle få mer tid hjemme med familien i Nesvåg.
Denne dagen har vi fisket litt under Franks mål om 300 kilo reker. Det er nok mer reke på mandag, kan Frank trøste seg med, for da har rekene fått være i fred mens de tre fiskerne på feltet har hatt frihelg.
På brygga i Nesvåg sorterer Frank rekene. Franks far kommer kjørende i sin lille, elektriske bil. På med hanskene. Den pensjonerte fiskeren setter seg i båten og sløyer fisk, det blir litt fisk også når en fanger reker. Så kommer sønnen, Kjetil. Han er matroslærling, kanskje blir det fisker av ham også en dag. Kanskje ikke.