En epistel og en guide til «Don Quijote» - verdens første og beste roman

Støvtørking i bokhyllene, og der, under en stabel med Ludo og barnebøker, ligger historien om den skarpsindige lavadelsmannen Don Quijote, en nedstøvet utgave fra 1916, som jeg kjøpte og leste en gang for mange år siden, og jeg lar rengjøringen vente og begynner å lese og blir minnet om hvorfor jeg en gang tenkte at dette er den beste romanen jeg noen gang har lest.

Nå vil mange tenke at dette er snikskryt. Don Quijote ble utgitt i 1605 og 1615 (to bind). En 400 år gammel roman er uleselig, så hvorfor påstår han dette? Vel, Don Quijote er ikke uleselig. Den er like handlingsdrevet og lettlest som Ringenes Herre. Dessuten er den morsom. Og smart. Og rørende. Og så moderne at den like godt kunne vært skrevet i dag.

Hvis vi legger komplisert litteraturteori og intrikate analyser til side, og forholder oss til Don Quijote som en hvilken som helst roman man leser på sofaen en søndag ettermiddag, da ender vi opp med omtrent dette.

Don Quijote er en adelsmann fra regionen La Mancha, som har forlest seg på ridderromaner, en sjanger som var populær i forfatteren Miguel de Cervantes’ (1547-1616) samtid. Don Quijote blir så besatt av disse romanene at han mister grepet om virkeligheten. Han tror han er en ridder med et oppdrag. Han vil reise ut i verden for å bekjempe ondskap og urettferdighet, og han vil redde jomfruer i nød, personifisert gjennom en skikkelse han selv dikter opp, den vakre Dulcinea av Toboso.

Don Quijote ifører seg en gammel rustning, finner en lanse og saler sin hest, Rocinante, et radmagert øk som av utseende minner om dets eier. Så lurer han med seg en nabo, den enfoldige bonden Sancho Panza, som skal fylle rollen som den stolte ridderens væpner. Sancho Panza blir med på den farefulle ferden fordi Don Quijote lover å gi ham en øy i gave når deres oppdrag er fullført.

Så forlater ridderen av den bedrøvelige skikkelse og hans væpner sine hjem og legger ut på eventyr. En liten og fet, og en høy og mager. Sancho Panza er en enkel mann, uten utdannelse, men med virkelighetssansen i behold. Don Quijote er belest og bevandret i både det ene og det andre, men hver gang samtalen dreier inn på riddere og jomfruer i nød, forsvinner han inn i galskapen.

Sånt blir det moro av.

Den nedstøvede utgaven i bokhylla har et forord, en fin epistel skrevet av Nils Kjær, som også har stått for oversettelsen. Under kan du lese hele epistelen, samt den mest berømte scenen i Don Quijote.

(artikkelen fortsetter)