Vi har hatt en deilig tur til Skjærsjøen

Del 1
Forbildene forandres. En gang pappa. Så en fotballspiller. Så mamma. En gang et band. En forfatter. En venn. Nå? Aleneforeldre. Jeg stirrer besatt på aleneforeldre. Om jeg hadde en fetisj, er den helt byttet ut. Jeg får ikke aleneforeldre ut av huet. Studerer dem, slik sjakkspillere studerer åpninger og fotballbarn ser Messis scoringer.
Åja, så han gjør det sånn. Nettopp, hun løser det på den måten.
Mens jeg for ett år siden leste genetikk og så på filmer, ville jeg nå bruke all tid på å spørre slike foreldre: Hvordan gjør du det?
Vi bruker 30 år på en slags selvtillit. Som far til tre små må jeg bygge en ny. Det var da jeg oppdaget aleneforeldrene.
Spesielt en i nærområdet. Han går tur med fire barn. En liten en i bæremeis, en på sykkel med styrestang og to litt større som går selv. Han smiler ikke, fyrer ikke bål eller er festlig og får til alt. Men han går rundt med fire. Han er dratt i fjeset, men snakker rolig til dem, ingen hyler, og jeg stirrer. Jeg erotiserer ham ikke, bare nesten. Han er min Mr. Universe.
Det er også en dame jeg spionerer på. En somalisk Anne Kath Vestly. Jeg så henne først på REMA, med to tvillinger (ca 1,5-2 år) og en på kanskje tre. Barna faller, river ned varer, virrer rundt, vil ha is. Hun smiler, sier noe artig og henter flokken rolig inn. Jeg har sett henne ved lekeplassen også. Hun er min Somali Dream.
De har noe jeg vil ha. Erfaring. De strever nok, men de går på. De går i sakte film. Bokstavelig talt. Det er som om kroppene har innsett at livet i denne fasen går best i sakte film. Og jeg forguder dem.

Selv har jeg knapt tatt en tur etter at unge 3 ble født, og konas rygg kollapset. Men tvinges man utpå, mestrer man. Lørdag 06.00, på badet: Unge 1 på do, unge 2 i hockey over ei potte, unge 3 uten bleie driter på gulvet, tråkker på det, faller oppi, alt er brunt klin, og er du veik, hyler du nå. Grace under pressure, sier jeg, mens jeg r-o-l-i-g putter unge 3 i badekaret, fyller bøtte med vaskevann og vasker gulv, så unge, mens jeg tørker barn 1 og 2. Fem minutter senere er alt og alle rent, så rent at ansiktet til Therese Johaug ligner restene av et bål i forhold. Dagen kan begynne. Jeg klarer noe. Jeg ser det stoiske stålblå blikket til Mr Universe, og sier:
UT! UNGER VI SKAL TIL SKJÆRSJØEN, rett ved Ullevålseter. Ekspedisjon!
Jeg virket bipolar, men de er for små til å skjønne sånt.

Del 2:
Det var flere endetidssignaler denne dagen. I bilen i Maridalen passerte vi en rekke med rulleskiløpere. De var ute, brukte kroppen, men ingen smilte. Jeg bestilte rulleski rett før vi fikk barn 3, men rakk ikke å hente skiene. Nå ropte jeg fra bilen: ”Gå forsiktig, man får fort en hjerneskade!”
Så passerte vi et lag med syklister. Jeg kjøpte nylig bra sykkel, har ikke brukt den. Han fremste snøyt snørr mot bilen da vi kjørte forbi. Vi parkerte ved Hammern.
Ut med vogn. Ut med unger. Unge 1 dritsur, unge 2 nekter jakke og lue. Jeg ser for meg Somali Dream og Mr. Universe, gjentar EKSPEDISJON og puster med magen. Etter hundre meter vil unge 3 ut av vogna. Og datteren min vil hjem. Vil til Liv eller Helena og har glemt Prikken eller Kuken eller hva kosedyra heter. Hun snur. Jeg undervurderer henne. Hun stikker faktisk.
Unge 3 har tatt med en ball. Han kaster den utfor skrenten mot elva, jeg etter. Unge 2 orker ikke vente, går oppover. Da kommer to syklister i vill fart mot oss. Jeg rekker å se at de har sølete sykkelbriller og ser ut som de har diare over hele seg mens jeg drar unge 2 og 3 ut av veien. Unge 1 ser jeg ikke. Jeg brøler. Syklistene bremser. Datteren min kommer skrekkslagen til meg. Jeg gir henne sjokolade i smug. Hun blir med til Skjærsjøen.
Unge 3 detter i søla, ler, detter, dressen blir våt, men han gir jo faen, han er yr som kyr på vårslepp og kaster ballen utfor stupet igjen. Da høres en romlelyd. En lang rekke kommer OPPOVER grusveien. Det er rulleskilaget. På grus. Herregud, for et land. Skrinne kropper, ingen smil, som sakte dans på vei mot brennende hus, tenker jeg smålig og IKKE misunnelig.

Jeg henter ballen og kyler den oppover. Den er lett, tas av vinden, utfor stupet igjen. Unge 3 etter, jeg etter. Unge 2 roper: SYKKEL!!
Nye syklister hoier oss ut av veien. Vi hoier tilbake. For en søndag. For en naturopplevelse. Ut i naturen. Hvorfor i helvete skal vi ut? Hva er poenget? Da ser jeg Mr Universe, med halvlangt herligrufsete hår, som sier: ”Grace under pressure. Dere kommer snart til Skjærsjøen”. Og Somali Dream: ”Tenk på hvor høye lydene ville vært inne nå.”
Vi fortsetter oppover. Sjokolade pumpes ut. I noen sekunder smiler vi, på rekke, sammen. Vi kunne skrevet på Facebook: ”Ungene og jeg har hatt en deilig dag på Skjærsjøen.” Da hører vi en skrapelyd. Det er en dame, eller en mann, hard to say, slepende på… traktordekk! Hva er det her for sjuke greier? Hvor har vi havna? Mens nye skrinne syklister dundrer forbi, med diare på bryst og rygg og rulleskifolk humper alvorlige nedover. Det er for drøyt, det her, mens jeg er nedi elva etter ballen og pælmer sjokoladebiter opp på veien for at unge 3 ikke skal følge etter, for dette er Lars Monsen Extreme. Det her er 20 løsninger på situasjoner du ikke ante fantes.

Da skjer det. Et yngre ektepar Tar oss igjen. De smiler intenst. Kan vi stille deg noen spørsmål. SPØR I VEI! Svarer (roper?) jeg. Vi er fra Jehovas vitner. HVA?? HER?! Ja, vi er glade i naturen, og folk er mer åpne når de er i naturen. Har du sett endetidstegnene? OM JEG HAR SETT ENDETIDSSIGNALENE? Ja, det har jeg: Det ruller lag på lag med kvinner og menn nedi Maridalen på rulleski, alvorlige og skrinne som om de var på vei til Bergenbelsen, det sykler folk som snyter seg på bilen min, syklister med diare på overkroppen hoier rett før de kan bli drapsmenn, HOI-HOI! mens barn med ordet MILSLUKERN på lua går på rulleski OPP denne grusveien, forbi min sønn som ofrer livet mitt for en plastball, min datter vil til Prikken eller Kuken, jeg er snart tom for sjokolade, og en mann eller dame sleper traktordekk etter seg, og hvis ikke dette er endetid, hva er det da? VI SKULLE JO BARE HA EN FIN TUR TIL SKJÆRSJØEN! (og hadde dette skjedd i dag, ville jeg lagt til: Og Fotballfrue, som lever av bilder av flat mage, poster enda et bilde av flat mage, og damer går amok, og en som heter Gry poster stor mage i protest, og damer går amok av glede, for at ulike mager finnes, og alt er like sykt og like lite overraskende som at en pornoskuespiller knuller, men vi omtaler det som forferdelig og flott, skjønner dere? Det er endetidssignaler overalt! OVERALT!)
De ser på meg. Da hører vi surklelyder, som om noen kveles. Og endetiden kommer, slept av 10-12 hunder, og bak, en vogn med hjul og en mann som stirrer rett fremfor seg.

Eh, sier Jehovas vitner, takk for praten, vil du ha en brosjyre? JA, FLERE!
Jeg ser Mr Universe nå. Somali Dream også. Begge smiler bredt. Da ser jeg det. Vi har klart det. Vi er ved Skjærsjøen. Visst pokker er vi fremme! Solen blinker på vannet, trærne bades i gull, barna løper av glede, jeg drar pølser ut av termos, saft, og årets siste sol varmer, barna tygger, og det er som forsiden på Vakttårnet-brosjyren Jehovas vitner ga meg, og jeg er så glad, eg er stor, som Odd Nordstoga synger, og jeg ser opp på himmelen og ser Mr Universe og Somali Dream forsvinne, i sakte film.
Jeg har klart noe. Vi har klart noe!
Og stille, skuende mot Skjærsjøens vakre bredder, sier jeg: Takk alle aleneforeldrene som viser oss amatører veien. Jeg tar to snus for å feire dere. Og oss. Takk.