En asfaltelskers bekjennelser

Lenge var min kjærlighet uproblematisk. Jeg ble forstått, akseptert og oppfattet som helt normal. I de miljøene jeg levde i tilhørte jeg endatil majoriteten. Jeg skilte meg ikke ut, ble ikke offer for skjult eller åpent normativt press, og ingen mente utøvelsen av mitt kjærlighetsliv var helseskadelig.

Men så flyttet jeg hjem igjen til Norge, og i en kombinert repatrierings- og reintegreringsprosess, forsto jeg raskt at her var det om å gjøre å ikke bare skjule, men aktivt nedsnakke det jeg egentlig, innerst inne, elsker høyere enn alt annet. For hva gjør en ikke for å tilpasse seg majoritetens etablerte sannheter? Hva gjør en ikke for å få venner, for å høre til, for å få aksept og bli oppfattet som tilregnelig av omgivelsene?

Likevel - nå er det nok. Jeg har bestemt meg. Det er på tide med åpenhet og ærlighet. Det er på tide å utfordre den norske folkesjela. Det er på tide å komme ut av skapet. Det er på tide å rope ut:

Jeg elsker asfalt!
Jeg ELSKER asfalt!
Jeg elsker ASFALT!

Altså, det er ikke asfalten i seg selv jeg er så himla begeistret for, men det å løpe på den. Ja du hørte rett: Jeg elsker å løpe på asfalt! Ofte, mye, langt og lenge! Gjerne ganske flatt, og med lite svinger. Tørr asfalt om sommeren. Elsker det. Lange, harde, rette strekker så langt øyet kan se. Det beste som finnes!

Ikke det at jeg misliker å løpe i skogen eller på fjellet. Det er helt strålende det, og noen av de aller fineste turene jeg har hatt, har vært med joggesko i marka (dette er for så vidt sant, men jeg poengterer det først og fremst for ikke å stå i fare for å bli fratatt statsborgerskapet). Men løpeturer på grus, sti, stein og lyng er primært «turer». Løpeturer på tørr asfalt derimot, er primært «løping».

Og jeg elsker tur, men elsker løping mer. Derfor!

For selv om det er vakkert innover langs et tjern i skogen når disen ligger over et vann og får de oransje strålene fra morgensola til å danse, kan ingenting måle seg med euforien jeg kjenner som asfaltløper i en altoppslukende monotoni der hvert steg avløser det forrige i perfeksjonert isett og avspark, endorfinjagende tempo og et (selvfølgelig fullstendig misvisende) selvbilde som får en gaselle til å fremstå som dvask. Det, kjære venner, er løpelykke!

Og det kan være fint med terrengløpingens variasjon i underlag og stigning med dertilhørende allsidig trening og intensitets- og temposvingninger. Men ingenting er som asfaltøpingens forutsigbarhet som lar deg finne dagsformens maksfart i forhold til lengden på turen, og der, akkurat der kan du ligge og presse og teste ut egen form, kropp og teknikk mens du løftes fram av gleden over lette sko mot fast underlag som formelig skriker etter tempoøkning og du må konsentrere deg om å holde igjen heller enn å gi på. Det, kjære venner, er å elske!

Det er å elske løping, og for meg elsker jeg det mest og best på asfalt.

Jeg vet jeg nå står i fare for å høres ut som en prestasjonsjagende sportselitist som søker tempo og resultater. Så la meg avkrefte det med det samme! Jeg løper ikke for helsas skyld eller for å slå kollagen eller sjefen i Birken. Faktisk er jeg så møkka lei av konkurransehysteriet knytta til Birken at jeg helt har slutta å lese arrangementsavisa deres (les: DN). Jeg løper for gledens skyld og for å komme meg ut. Har alltid elska å være ute – på fjelltur med telt, på fisketur med fluestang, på sykkeltur i skauen, på skitur eller bare på tur ut ett eller annet sted jeg ikke er kjent for å glede meg over å gå meg bort og kjenne på det mektige fjellet. Og det beste med turene har alltid vært pausene. Gjerne matpauser eller kaffepauser, men også bare pause-pauser der jeg kan legge meg ned i lyng og gress, se meg rundt og høre på alle de uhørlige lydene i naturen.

Og det er de samme tinga som nå trekker meg ut på løpeturer. Så hva gjorde meg egentlig til asfaltløper? Jeg veit ikke sikkert, men tror det har å gjøre med hvor jeg mista jomfrudommen blanda med min litt engstelige personlighet og et ønske om å overleve. Dette må forklares med et aldri så lite tilbakeblikk.

Jeg er av dem som begynte å løpe som voksen. Ikke som følge av midtlivskrisa og et behov for å skrelle av noen kilo, men fordi jeg syntes Ole Einar Bjørndalen så så kul ut når han gikk fort på skøyteski ut av svinger. Det var tidlig på 2000-tallet og jeg hadde aldri i mitt liv eid andre ski enn tunge fjellski (gjerne med stålkanter) som utelukkende er egnet til å gampe utafor preparerte løyper. Men så satt jeg der og så Bjørndalen på TV, og det så virkelig skikkelig kult ut med den skøytinga. I svinger særlig. Med høy fart.

Så uten så mye som en teknikktime i noen form for skiløping eller-kjøring, kjøpte jeg skøyteski mens det ennå var litt sært, og kasta meg ut i marka. Det var moro det, selv om jeg blei forbigått av andre med skøyteski når de hvilte i intervalltreninga si. Og jeg kom meg ut. Herlig! Så da snøen forsvant den våren, tenkte jeg at jeg kanskje skulle skaffe meg et par joggesko for å komme meg ut igjen også uten ski på beina. Vi hadde nemlig pådratt oss vårt første barn, og fluefiske og sånn som jeg var vant til at trakk meg ut, var med ett for tidkrevende. En rask løpetur derimot, se det hadde jeg tid til. Så jeg begynte å løpe, likte det og som god nordmann oppsøkte jeg grus, sti og skog på hver eneste tur. Jeg var overbevist om at mer løping på asfalt enn høyst nødvendig transport til nærmeste jordflekk ville sende meg sporenstreks inn i et skadeinferno og skape akutt behov for knær i plast.

Så langt alt vel. Jeg var begynt å gå på ski og løpe, og løp som alle andre. Men så skulle tilfeldighetene ha det til at vår familie skulle tilbringe noen år utenlands. I fem år bodde vi i områder av Australia og USA hvor mulighetene for skigåing er like gode som forholda for bølgesurfing i indre Oslofjord. Og i det totale fraværet av Bjørndaleninspirert skøyteknoting, ble det plass til desto mer løping. Det var i denne perioden jeg gikk fra å like løping til å elske løping. Litt snikende kom de første turene med endorfinrush, runners high, eller hva det nå egentlig er – jeg blåser i hva det heter, men følelsen! Følelsen av at hele verden med ett er enkel og alt ramler på plass har jeg til dags dato bare opplevd på løpeturer. Det er klart man må elske slikt! Og det er klart man står i fare for avhengighet. Jeg var hekta.

Jeg var hekta og jeg blei hekta mens jeg løp på asfalt. Men hvorfor løp jeg på asfalt? Som den gode nordmannen jeg er? Og med en hjemlig debut som skogsløper med asfaltangst? Det er her min engstelige natur kommer inn i bildet. I fem år så jeg det som fullstendig uaktuelt å løpe andre steder enn på asfalt. Jeg bodde tross alt i land der alt som raslet i buskene i skogen og henholdsvis ikke var menneske (Australia) eller var menneske (USA) høyst sannsynlig ville ta livet av meg! Jeg turte altså ikke. Jeg er nøyaktig like redd for slanger og edderkopper som for kannibalske psykomassemordere, så jeg holdt meg til gater og sykkelveier. Og lærte å elske løping på dem.

Verre er det ikke. Jeg er ingen eliteløper som skyr skogens stier for å perfeksjonere løpsprestasjonene. Jeg bare liker å løpe. Og får den aller beste følelsen på asfalt.

La meg derfor slippe den nedlatende, liksomomsorgsfulle bekymringa over knærne mine! Jeg har ikke noe problem med knærne! De har det helt fint. På asfalten også.

Dessuten løper jeg da ikke for knærnes skyld. Jeg løper fordi jeg elsker det. Elsker det overalt. Men aller mest på asfalt.

God tur! Løp som du vil. Løp gjerne på fast underlag iblant.