En annerledes kontaktannonse: Sankere etterlyses

Del 1: Det er greit å være feit i nedoverbakke

Kun det rekker jeg å tenke,
i det jeg ser beveren,
som akkurat har fått lukten av død og fordervelse (oss)
i nesebora,
akselerere lynkjapt ned den bratte sklirenna si.

Jeg har ikke våpen i hånd.
Ei heller intenderer jeg (pr. nå) å drepe, eller på annen måte tilstøte denne,
blant de nydeligste av skapninger,
noe som helst.

Klokelig velger den allikevel flukt,
slik de fleste dyr gjør,
i møte med
mennesker
og andre rovdyr.

Min rolle er kikker og beundrer, på beversafari i Ally-kano.
Fem minutter unna min egen bopæl,
i tjukkeste landbruksland,
med larmende vei hundre meter ned elva,
er opplevelsen balsam og pur vellyst
.

Et dirrende klimaks etter ti km med ordløs undring
En kjærlighets-reise gjennom jorder, eng og villmark.
Ender.
Og drikkende rådyrbukk fem meter fra kanoen.

Jeg skjelver lett i kroppen, men kjenner ingen trøtthet.
Motvinden har gjort meg, og min gode venn Torbjørn, usynlige.
Breathtaking.
Dog typisk.
Naturopplevelsene står i kø, også der mennesker har voldtatt og forsynt seg med kake på alle kanter.

Moder natur sukker stille, men kjemper videre.
Som en forsmådd, innbitt hustru, med sammenknepne lepper, forsøker hun å holde familien sammen.

Det er godt å vite, i en tid hvor vi knapt har villmarkspregede områder (etter definisjonen) igjen, at det fremdeles er uendelig mye nesten-villmark.
Der ute.
Fem minutter fra døra mi.

"Da sa Herren: «Gå ut og still deg opp på fjellet for Herrens ansikt, så vil Herren gå forbi!» Foran Herren kom en stor og sterk storm som kløvde fjell og knuste klipper, men Herren var ikke i stormen. Etter stormen kom et jordskjelv, men Herren var ikke i jordskjelvet. 12 Etter jordskjelvet en ild, men Herren var ikke i ilden. Etter ilden – lyden av skjør stillhet. 13 Da Elia hørte den, dro han kappen for ansiktet, gikk ut og stilte seg i huleåpningen" (1. Kong. 9,3-13).

Den feite kroppen med den vakre pelsen, treffer vannflaten på magaplask-vis.

Og det er der, millisekunder etter plasket,
i lyden av skjør stillhet,
når kald kveldsbris ER Gud som møter meg,
at jeg tar beslutningen;

(hemmelig litt til)

Jeg må opp til Femundsmarka for å besegle min avgjørelse.
Det må være slik.

Der oppe,
bak ensomheten,
i mai-vinterland,
hvor gylden vårkveldssol farger snøen gul,

i rusen etter inntak av fiskekjøtt
så rødt og rosa
at selve fargen kunne inspirert Agnar Mykle
til en slags naturerotisk skildring,

skriver jeg i notatboka mi;

"Monsteret som lever av at man spiser opp seg sjøl og alt rundt en.
Konsum og råkapitalisme.
New Public Management.
Målstyring.
Opplæring fra barnehage,
gjennom 12 års Nord-koreansk diktatur,
til å bli produksjonsenhet.
BNP-booster."

"Å skremmes til å la min egen bevegelse få hamsterhjulet til å spinne så fort, at stillstanden i eget liv blir total.
Systemets geniale konstruksjon pisker meg videre mot noe der framme som aldri er nok.
Pensjonspoeng.
En anerkjennelse som ikke kommer.
Det er så subtilt at jeg ikke kan skylde på noen.
For det er jo JEG som løper".

Så, føkk heller;

Nå blir det fanteri og opprør!
Det neste året (i første omgang) skal jeg leve på heltid som jeger, sanker, høster og veidemann.

Tilbake til opprinnelsen.
Til sanser i helspenn, da vi fulgte villreinen opp etter iskanten for 10000 år siden.

I Alaska, 2002, levde jeg et halvt år i bushen med 3 kompiser.
Vi kjøpte tørrmat for 20000 kr. Fem-føkkings-tusen-pr-mann-for-et-halvt-år...
Resten fra naturen.
Dette blir billig og bra.

Amen og Halleluja!

Del 2: Etterlysning! Kjenner du en ihuga veidemann/-kvinne med en ekstra lidenskapelig brann i sjela for det vedkommende driver med? Som i tillegg gjerne har en sterk livshistorie? Som følger det instinktive urkallet fra 10000 år tilbake, og "vandrer etter villreinen mot nord"?

(Artikkelen og en etterlysning fortsetter)

En som med respekt, kjærlighet, bærekraftsperspektiv og kompetanse høster rikelig av naturens lokalproduksjon innenfor en eller flere ulike nisjer? Gjerne også av arter som ikke så mange andre går etter?

Jeg har nemlig et årsprosjekt på gang.
I undring over tonnevis av bær som råtner på rot, og tusenbrødrevann tallrike som stjernene på himmelen, skal jeg leve et år som villsanker og veidemann på heltid. Det blir et dypdykk i den norske sankersjela.

Konseptet skal, i tillegg til at jeg innenfor gitte rammer skal forsøke å leve av sanking og bytteøkonomi, innebære portretter av interessante folk. Mennesker som har særkompetanse innenfor utdøende, kulturbærende eller bare annerledes former for matauk/sanking. Dette inkluderer også foredling av råvarene de skaffer til veie. Stort omfang/spesiell dyktighet innenfor normale jakt- og høstingsformer er også interessant.

Kjenner du til "en sånn en", som du tenker kan være interessert i å ta meg med på den aktiviteten som bedrives? En sjelden juvel som kan "lures til" å bli portrettert med penn og kamera?
Vel, da blir jeg veldig glad!

Jeg vil eksempelvis gjerne treffe:
"Sopp-Sverre" som plukker 100 kg kantarell om høsten.
"Gjedde-Per" som, i all sin sjeldenhet, har biinntekt av gjeddekakene sine.
Norges mest erfarne rypesnarer.
Den ivrigste bærplukkeren.
Vår mest ihuga "pelsjeger".
Ringdue-typen som tar to ferieuker fra 21. august.
De beste lokk-jegerne.
Han som står i frontlinja mot villsvin nede i Rømskog.
Hun som røkter 50 sik-garn seinhøstes.
Den mest aktive villvekst-sankeren.
Vår eldste, aktive "allrounder".
Vår mest erfarne elgjeger.
Han som ikke gjør annet enn å tørke, røyke, rake, grave og speike.
Den (kontroversielle) lisens-duden som skyter jerv på åte.
Den mest suksessfulle revejegeren.
De ensomme solo-folka som kløver ut hjort og villrein på hesteryggen i bratte vestlandslier.

Osv...

Ikke nøl med å ta kontakt på denne e-postadressen, med noen stikkord om (og eventuelt bilder av) personen du har i tankene;

villsankeren@gmail.com

På forhånd takk!

Hilsen Øystein