Elsker du også dette landet?

Hvert år rundt denne tiden, blomstrer det et eller annet sted en diskusjon om hva det vil si å være norsk. Svarene koker gjerne ned til noe generisk og abstrakt om verdier og hygge, som man kan si om stort sett hvem som helst, hvor som helst, når som helst. Man kan slenge på noen fine ord om fjord og fjell. Men når det kommer til de faktiske fjordene, fjellene, myrene, og heiene, blir saken fort en annen.
For om man gjør sin tilværelse på et sted til en kamp mot det fysiske landet, kan man da hevde å tilhøre det?

Landet er mer enn et bakteppe for nasjonalromantiske motiver, mer enn en rekreasjonsmulighet, mer enn en pengesekk. Landet er de tre milliard år gamle fjellene i Lofoten, det er slitte røtter av gneis fra den gang jordmassene ble dannet, det er en 2000 år gammel barlind på Varaldsøy, det er hver fossekall, fjellørret, ulv, bjørn, og metemark. Hver mikroorgansime som gjør jorden fruktbar. Dette er vårt land, og våre landsfrender.

Jeg har brukt mye av mitt liv på å reise, og for meg er å reise en dans med landskapet. Det er å følge elvene fra kilde til hav, å se skog bli til hei og skog igjen, fjell dukke under havflaten, ned til dype, vulkanske kjeder langt forbi nasjonalstaters grenser. Jeg har reist gjennom land som har vært lette å like, og land som har vært mer utfordrende å komme overens med. Men nå er jeg nå engang norsk, og det vil si at det norske landet har en spesiell plass i mitt hjerte. Og da særlig landskapet langs kystlinjen, de milde, ville fjordene, lyngen og de vridde furutrærne.

Å tilhøre et land er for meg å dedikere tid og krefter på å leve sammen med et landskap, også når det er utfordrende og vått og kaldt og har breiflabb overalt.

Å elske dette landet betyr ikke for meg å vifte med flagg og søle ketsjup på bunadsskjorten. Det vil si å trå varsomt i skog og myr, særlig om våren når spirene er spede og jorden bløt. Det vil si å fiske den makrellen jeg har tenkt å spise, heller enn så mye jeg klarer å dra i land. Det vil si å velge en annen rute enn den jeg hadde tenkt av og til, for å la dyr og planter være i fred. Det vil si å rydde etter meg når jeg har hatt et måltid et sted, heller enn å bli sur på maurene som kommer og plukker opp eventuelle rester.

Om man er født i et land, eller flytter dit, gjelder det samme. Det er ikke medgjørlighet overfor menneskelige innfall, men om man kan og vil bli en del av landskapet som bestemmer om man har en tilhørighet. Hva slags hudtone man har eller hva slags språk man synger på, er i denne sammenheng uvesentlig. Det er ikke det språket man kommuniserer med landet på uansett.

Det som ikke er uvesentlig, er om man utelukkende utnytter stedet man bor på, eller nekter å dele det med andre arter i økosystemet.

Om man utelukkende ser på naturen som en utfordring, eller en ressurs som skal og må utnyttes, er det ikke lenger et sunt forhold. Om man forgifter jord og fjord, drenerer myrene, eller skraper havbunnen tom for liv, kan man ikke samtidig hevde å elske dette landet. (Artikkelen fortsetter)

Det finnes dem som vil hevde at staten Norge er viktigere enn landet Norge, om man er folk. Men da har man ikke møtt fjellene i Finnmark, eller grantrærne på Trysil, som begge har levd langt lenger enn 'norsk' har vært et ord. Stater kommer og går, men landet har lengre linjer.

Det finnes dem som vil si at staten Norge sikrer velferd og frihet.

Det er vel og bra med velferdsstat og et visst spillerom for ytringer, men ingen kan være frie på en måte som betyr noe uten rent vann, frisk luft og et levende jordsmonn. Ingen kan ha det vel i en velferdsstat om livet blir en stadig flukt innendørs, vekk fra en stadig mer forurenset, støyende, og forgiftet natur.

For om man ikke går utenfor stuedøren, hageporten, bygrensene, om man ikke stanser bilen og tar et steg ut i regnet, er det lett å glemme at landet finnes på ordentlig. Det er alltid hverdagen man tar mest på alvor, og den som blir mest virkelig. Og om ens hverdag leves med fysiske eller digitale vegger mellom en selv og landet, eller man bare besøker det i form av friserte stier i helgene, får man ikke utviklet noe forhold. Men man trenger ikke gå langt. Man trenger bare se ned på jorden ved busstoppet, og se spor etter røsslyng og blåbær der. Lytt etter måke eller trost, skjærenes kvitter og kråkens kraks. Hver snegl som krysser din vei og hver bit mose som gror på takstenen, er del av landet. Man trenger bare se litt til siden, og det er der.

Og en dag, om man vil være sammen med et land, er det dette kroppen din bli del av etter at du er ferdig med livet. Vekster, insekter og sopp skal sørge for at den formen du har nå blir tatt opp i sirkelen igjen, og blir til nye vesener. Så stell pent med dem, for de skal bringe deg videre. For det er når man blir del av et jordsmonn man i grunnen blir del av landet. Det virkelige landet.