Reportasje

Elgburger i solnedgang

Inne på grendehuset: Dag Solstad og Thure Erik Lund. Ute på tunet, ved Tyrifjorden: Elgburgere, trekkspill og langbenker. Velkommen til Øst-Modum litteraturfestival.

- Kan de som har holdt av stoler på første rekka flytte seg… det er der forfatterne skal sitte!

Vi hadde sykla i strålende sol fra Natvedt camping, langs Øst-Modumveien, i et landskap som minte om Vestlandet. Vi hadde spist elgburger og kommet i prat med tre trivelige lokale damer som satt overfor oss på langbordet ute på tunet. Tyrifjorden glitra i solskinnet. På den andre sida av vannet lå åsene som blågrønne, bølgende striper innover. Vi var på litteraturfestival.
Og nå sto arrangør Thure Erik Lund i egen hengslete person øverst i trappa på grendehuset og ropte:
- Nå begynner vi. Kom inn!
Lund gikk inn på den lille scenen foran tre svære, gamle skolefaner i glass og ramme, kremtet i mikrofonen og dro i gang:
- Vi lever i en ny virkelighet der alt er grunnleggende annerledes. Det fins ikke lenger virkelighet, altså; noe som virker. Vi er omgitt av nettet, det digitale, det abstrakte. Det er den nye virkeligheten. Den gamle virkeligheten oppleves som aparte, fremmed … som grå, skurrende felter i TV-apparatene på Øst-Modum på 70-tallet.

Lake & Literature.
Vi er noe over hundre mennesker i salen. Flest litt eldre folk, lokale antagelig. Men også noen helt unge. Alle følger intenst med på Thure Erik Lunds utlegning av sammensmeltninga av natur og teknologi, om skogsvirkeligheten og moderniteten og de to pussige typene lauvrøsker’n og bekkerensker’n som fór rundt på bygda på søttitallet en gang og som alltid var å se når TV’n begynte å skurre i grått. Folk i salen ler så de hikster.
Dette er Øst-Modum litteraturfestival.
Eller Tyrifjorden lake & literature event, som arrangøren spøkefullt kalte seg på Facebook ("vi prøver å lære av sånne eventfolk som gjør gråstein til gull. Forskjellen er at vi har gull, og serverer det som gråstein").
En lite omtalt festival på den gærne sida av Tyrifjorden, et slags ingenmannsland, der posten kommer sist fram.
I år med aktuelle Dag Solstad på plakaten. I fjor var Karl Ove Knausgård og Kjersti Annesdatter Skomsvold blant de inviterte forfatterne. For dette er litteraturfestivalen der de store stjernene i norsk litteratur deltar side om side med de mindre kjente, men like fullt kritikerroste forfatterne, håndplukket av arrangørene, som selv er forfattere, bosatt i Øst-Modum: Cathrine Knudsen, Astrid Nordang og Thure Erik Lund. Og Ståle Caspersen, som ikke er forfatter, men kjører lyd og spiller torader. Og dette er festivalen der det faller naturlig for publikum, eller leserne, å slå av en prat med forfatternavnene på plakaten.

Uoppløselige Solstad.
Ute i solskinnet står Dag Solstad. Snart skal han inn og fortelle om sin ferske roman, men den var det ingen som visste om da han ble booket til Øst-Modum en gang i vår. Derfor er Solstad dobbelbooket denne lørdagen, og han må raskt videre etter samtalen. Men nå står han og prater med en eldre kar med plasterlapp på kinnet, de er dypt inne i et eller annet, fikler med et lesebrett, men så viser Thure Erik Lunds framtoning seg atter på trappeavsatsen, vi må inn igjen!

For nå kommer det alle har venta på. Thure Erik Lund og Dag Solstad i samtale om Solstads nye bok: ”Det uoppløselige episke element i Telemark i perioden 1591 – 1895.” Førstnevnte er skitnervøs går det rykter om ute på tunet. Han har forberedt seg i en måned nå, han har sånn respekt for sin samtalepartner. Men ifølge samme kilde er respekten gjensidig: Solstad skal tidligere på dagen ha framført en voldsom lovprisning av Thure Erik Lunds forfatterskap. Så her er det ingen grunn til å frykte reprise av Eva Bratholms famøse bokbadintervju i 1997.
Mannen ved vår side følger spent med mens de to forfatterne rigger seg til. Han er leder av grendelaget, forteller han, har lest alt av Dag Solstad. Vi snakker litt om i fjor, da det ble så varmt i lokalet, det var noe med vinduene, de gikk ikke an å åpne, men det har de fått orden på nå.

- Å få til det store tankesveipet, det er det som er vitsen, sier Solstad.
- Derfor er det vanskelig å lese meg. Noen ganger har jeg hatt moro av å gjøre det litt vanskelig for leseren. Men ikke denne gangen.
Solstad har skrevet historien om sin mors slekt i Telemark, en 400 siders roman. Samtalen sveiper innom temaer som Myllargutens mulige jødiske aner og Solstads slektskap med Halvar Gråtopp i Drangedal via Erik av Pommern. Interessen for sjakk og travløp ("åja, jeg vet da hvem hesten Gylden Balder fra Modum er") berøres også, inntil det åpnes for spørsmål fra salen, og en spør om Solstad husker fargen på Geithus’ fotballklubbs drakter i kampen mot Sandefjord Ballklubb i 1958.
– De var grønne, sier Solstad etter kort betenkningstid. Folk i salen rister på hodet.
– Jo, de var grønne! Det var reservedraktene. For Sandefjord Ballklubb hadde også gule drakter.

Hanne Ørstavik og Nils Rune Langeland i pausepassiar. Ståle Caspersen spiller torader. Jon Øystein Flink tryller.

Skogsdiktere.
Ut i sola igjen. Vi tar tre kvarters pause nå, folkens, roper Lund. Tid til å kjøpe seg noe å drikke i baren de har fått rigget til, med øl, vin og mineralvann. Tid til å smake på Bygdekvinnelagets hjemmelagde elgburger eller elggryte. Ta en kaffe og en svele.
Så leser tømmerhogger Terje Tørrisplass på ekte hallingdalsmål. Oppfatter ord som ein glipe dag, dugurdskvil og hesjestaur. Setninger som Det hender eg eter meg sjuk på peanøtter og Den rustne ståltråden gjennom livet. Programmet har i år en duft av natur og skog: Stein Roger Nilsen leser fra novellene Kornsirkler i Lier og Brennesleskogen, Rebecca Kjelland fra diktsamlingene Leve gammaldansen og Ute av skog. Hun kommer fra Eidsvoll, og når hun drar i gang på brei dialekt svinger det så publikum ler og klapper.
Hanne Ørstavik og Astrid Nordeng tenker høyt sammen om førstnevntes romaner. Hun leser utdrag fra en av bøkene sine og Ståle Caspersen akkompagnerer på torader. Det siste innslaget står forfatter, lydpoet, sverdsluker og tryllekunstner Jon Øystein Flink for. Han hadde slik suksess med framføringene sine i fjor at han tar de samme i år. Han er litt fyllesjuk, forteller han, men skal nå likevel prøve å trylle litt. Men først lurer han på om vi vil høre lyddikt igjen?
- Ja! roper hele salen.
Og det blir gjenhør med lyddiktene ”Roger” og ”Family’n” til publikums store jubel. Så blir det sverdsluking, igjen akkompagnert av Ståle Caspersen på torader. Og trylling med tau. Har et tau to ender? Eller fire? Etter å ha sett Flinks ”rope tricks” er det ikke mange i salen som lenger tror sine egne øyne.
Ståle Caspersen spiller torader så det suser. Vi får lyst til å rydde bort alle stolene, vi vil danse! Men så blir det stille, publikum begynner å reise seg fra stolene, applausen legger seg, lokalet blir tomt og små grupper blir stående ute på tunet og småsnakke før de setter seg i bilene sine og kjører hjemover, til Vikersund, Geithus, Hokksund og Hønefoss, til Drammen, Lier og Åmot. Vi blir sittende alene ved langbordet. Nå ser vi ikke lenger syklene våre som står lent opp til en liten treklynge. Nå er det visst slutt.

Trekkspill langs veien.
Men nei, det er ikke slutt! Det fortsetter! Caspersen kommer bort med toraderen og spør om vi vil bli med på nachspiel. Det er bare ti minutter å gå. Vi låser opp syklene i mørke, følger lyden bortover Øst-Modumveien, vi er seks, syv stykker som går midt i veien, smådanser til torader-musikken. Stjernehimmelen lyser over oss, så klar og tydelig som du aldri vil se den i tettbygde strøk. Likevel mørkt så vi knapt ser veien foran oss. Men vi hører melodiene som strømmer ut fra Caspersens torader, de lyder sterkt og taktfast, svingende og flerstemt, på innpust og utpust.
Vi tar av fra hovedveien og begynner på grusveien som går i slake slyng oppover lia, og der oppe lyser det fra vinduene, folk sitter i trappa ned fra glassverandaen. Inni huset er det flere stuer, velkommen! Vi satser på kjøkkenet, av gammel vane. Der er lokale folk, her er forfattere, vertskapet Ståle Caspersen og Astrid Nordang. Stemningen er god, kvelden er ung, vi sitter rundt kjøkkenbordet, småprater, litt småbrisne, i hvert fall de av oss som var publikum.
Så kommer Cathrine Knudsen på at hønsehuset står åpent, hva om reven er på ferde! Det skulle tatt seg ut å komme hjem til massakrerte høner. Men husbonden sjøl, Thure Erik Lund, er ikke sein om å svinge hjemom for å lukke grinda.

••

Les også utdrag fra essayet «Om naturen» av Thure Erik Lund