Her er Tristan (3) på vei til Øst-Grønland

Se for deg dette: Vi reiser vestover, vekk fra Norge. Over Island dreier vi i nordlig retning. Så zoomer vi inn på Øst-Grønland. Her ligger et øde og forblåst landskap ved verdens største fjordsystem, Scoresbysundet. Noen takkete fjell, et isøde, nesten ikke folk. Uendelig vakkert. Ser du nærmere etter vil du kanskje legge merke til et turfølge på fire som legger i vei fra Konstabel Pynt lufthavn.
Det er midten av april 2014, og en lite familievennlig isfront sørger for 30 minusgrader. Fra avstand ser det kanskje ut som en vanlig ekspedisjon. Men i den 322 kilo tunge bagasjen, fordelt på seks pulker, har ekteparet Kim Broux og Jochem Cuypers blant annet en rifle til vern mot isbjørn – og over 200 engangsbleier.
Hvorfor? Fordi sønnene Tristan (3) og Nanook (1) er med foreldrene på langtur.
Hvordan i all verden får de det til?
Og hva er egentlig poenget med å ta med småbarn på polarekspedisjon?

- Slik er det ikke ute, altså. Da blir det ikke så fort kaotisk, sier pappa Jochem (31).
Villmarkens sønner, Tristan (4) og Nanook (2), sitter i pysjen ved spisebordet hjemme i blokkleiligheta på Landås i Bergen. Minstemann har akkurat sølt kveldskakaoen utover bordet, mens eldstemann etterspør et videoklipp fra turen på Øst-Grønland. Et vanlig småbarnshjem. Hverdag, rastløshet, en oppvask som venter.
- Hvorfor alle disse turene? spør mange. De som forstår, trenger ingen forklaring. Å være underveis lenge gir familien vår noe helt spesielt.

Dette er en historie om et friluftsliv som ikke visnet på grunn av bleieskift og amming. Snarere tvert imot. Turene sprenger grenser for hva de fleste tenker er mulig.
- Mange av vennene våre sa: Bare vent, når dere får barn tar langturer og eventyr slutt. Det var en skummel tanke, medgir Jochem, mens kona Kim (34) legger barna.
Han er lege og forsker, hun er sykepleier. Begge er født i Belgia. Kjærligheten fant de i villmarka i Namsskogan i 2000. Hun var på ferie, mens han drev med hundekjøring på det norske landslaget. Begge er svært drevne turfolk med erfaring fra fjellklatring, vinterekspedisjoner og milelange sykkelturer.
Friluftslivet med barn startet fire (!) dager etter at Tristan kom til verden, i november 2010. Mamma Kim forteller om en flott solskinnsdag og femten minus.
- Jeg hadde et sterkt behov for å komme meg ut, så da tok alle tre turen til toppen av Ramberget her i Bergen. Jeg bar Tristan i et babysjal inntil kroppen, under dunjakka, og det fungerte veldig fint. Så da fortsatte vi med byfjellene i Bergen, før vi tok fatt på Hordalands kommunetopper.
- Før barna kan snakke og gi signaler selv, hvordan fanger dere opp om de for eksempel fryser?
- Med baby på tur er det viktigste å ha kroppskontakt. Da kjenner du hele tiden hvordan barnet har det. Nå som gutta har blitt litt eldre, vet vi godt hvordan de reagerer på ting. Vi er først og fremst foreldre. Vi følger selvfølgelig godt med, og setter barnas trygghet og velvære aller først, understreker Kim.
- Gjorde dere mange nybegynnerfeil?
- Vi måtte i alle fall lære veldig mye med Tristan. Vi var veldig usikre på hva vi trengte og pakket med oss alt mulig. Sekken var alltid fullstappet. Kunsten er å komme seg ut døra, ler hun.

Nå har villmarksbrødrene Tristan og Nanook vært på henholdsvis 365 og 150 fjelltopper – flere av Europas høyeste, og overnattet 425 og 250 netter i telt. Før Tristan fylte ett år hadde han vært på toppen av Galdhøpiggen og krysset Folgefonna. I 2012 ble han trolig verdens yngste polfarer på det hardbarka ekspedisjonsparadiset Baffin Island i arktisk Canada. De har også vært på eventyr i Alpene, USA og Svalbard. Tristan tok sine første skritt da familien syklet New Zealand på langs, mens lillebror Nanook begynte å gå under ekspedisjonen på Øst-Grønland i vår.
- Hvor mye får minstemann egentlig med seg av en slik ekspedisjon?
- Nanook får med seg mye underveis, mange inntrykk som stimulerer, men det er ikke sikkert han kommer til å huske så mange hendelser fra turen. Han opplever først og fremst tryggheten, gleden og tilknytningen av å få være sammen med familien sin på tur, sier Jochem.
- Trenger man å dra så langt for å oppleve det?
- Absolutt ikke. Alle må finne sitt nivå og sine gleder. I hverdagen drar vi på mange nanoturer i nærområdet, men det er selvsagt eventyrlysten som driver oss til mer eksotiske naturområder. Dessuten gir langturene en helt annen ro og frihetsfølelse, sier Kim.

Hvor tidlig kan egentlig barn bli med på tur? Akkurat det er omdiskutert. 10 minus er ofte grensa barnehager setter grensa for leking ute, siden små barn er spesielt utsatt for nedkjøling.
- Så lenge man har erfaring, planlegger godt og tar sikkerhetshensyn, mener vi barn alltid er store nok til å være med på tur, sier Jochem.
Tilbakemeldingene fra familie, venner og kolleger er positive. De fleste blir inspirert og imponert av hva familien får til – for mange er det jo tross alt utfordrende nok å få med barna på en enkel pølsetur i nærmeste skogholt. Andre blir provosert. ”Uansvarlig”, ”egoistisk” og ”risikofylt”, lyder enkelte kommentarer.
- Hva tenker dere om det?
- Hvis man selv ikke har særlig friluftserfaring, kan jeg skjønne at det kan høres litt ekstremt ut. På langturer i krevende natur må man selvsagt ha erfaring. Ellers er det ikke å anbefale, mener Kim.
- For oss er det en naturlig livsstil. Vi er født med det, oppvokst med det og lever for det. Det er i naturen at vi føler oss hjemme. Hvorfor skal vi begrense oss, hvis vi finner glede i våre turer og hvis alle turer går på barnas premisser?, sier Jochem.
- Utsetter dere barna for unødvendig risiko i noen av naturområdene dere oppsøker?
- Det er jo mye farligere å oppholde seg i trafikken enn å gå på skitur i isødet! Et friluftsliv bygger man gradvis opp. Også vi har begynt med en helt vanlig søndagstur, som vi fremdeles kan dra nytte av, sier Jochem.
- Hvor stor del av turene handler om selvrealisering?
- For oss er det en realisering av hele familien. Et felles familieventyr. Alle må finne sin måte å leve på. Friluftslivet er livet vårt. Det er det vi elsker, smiler Jochem. Kim legger til:
- Målet er å få tid sammen, nyte øyeblikkene og kose oss underveis. Vi bygger igloer, kiter, aker, synger, forteller historier og leker. På langturer kan vi koble av fullstendig, og nyte øyeblikkene med barna våre enda mer.
- Hvordan har friluftslivet blitt annerledes etter at dere fikk barn?
- Med barna har vi oppdaget naturen på nytt. Før var målet det viktigste med å dra på tur. Barna har lært oss gleden av å være underveis, mener Jochem.

Et øde landområde, en spennende inuittkultur, en rik fauna og Helge Ingstad-boka ”Øst for den store bre”. Dette fikk Jochem til å drømme om Øst-Grønland. Sist vår ble drømmen virkelig. I fem uker gikk de gjennom Jameson Land og Liverpool Land, ikke langt fra der Ingstad overvintret for 80 år siden. Vesle Nanook (navnet betyr isbjørn) satt i pulken, mens storebror Tristan var både pulkpassasjer og skigåer.
- Den største forskjellen på en ekspedisjon med og uten barn, er at det blir tyngre for oss, siden vi må ta med oss de brukte bleiene videre. Forsøket på å tørke tissebleier over primusen på Baffin Island funket dårlig, ler Jochem.
Bleieskift i temperaturer ned mot 30 minus krever sitt utstyr. En pulk fra Nordic Cab med lukket kabin er løsningen, sier familien.
- Barna har god bevegelsesfrihet og sitter i ly fra vær og vind. Dessuten går pulken på meier, noe som sørger for mindre friksjon og bedre isolasjon, sier mamma Kim.
For kulda er det farligste momentet på vintertur. Det har vært tragiske ulykker med barn i pulk.
- Små barn regulerer egen kroppsvarme dårlig. Det viktigste er å sjekke barnet regelmessig, spesielt hender og føtter. Varmeposer kan være god forebygging på ekstra kalde dager, forteller Jochem.

Turene går ikke alltid etter planen. Bitende kalde dager og sterk vind har gjort at familien har snudd på vei opp enkelte fjelltopper. Heldigvis har aldri barna blitt syke eller skadet underveis på turene. Men, foreldrene har vært bekymret. En kveld på Øst-Grønland blåste det opp til full storm, i 30 kuldegrader.
- Det ble bare verre og verre utover natta. Kuppelteltet ristet. Jeg sendte Jochem ut for å bygge en høyere snøvegg. Jeg var redd for om teltet holdt. Det var skummelt.
- Hva gjorde dere?
- Jeg pakket ned nødutstyr, varme klær og mat i en vanntett pakkpose og var klar for å evakuere til en iglo vi hadde bygd som sikkerhet rett ved. Man må alltid ha en plan B. Heldigvis holdt teltet. På slike turer er solid utstyr en forutsetning.
- Hvordan reagerte Tristan og Nanook på uværet?
- De gløttet så vidt på øynene, men sov for det meste. Siden vi fyrer med brenner, hadde vi god temperatur inne i teltet. Vi ble værfaste et par dager, men fikk tiden til å gå med ballspill og historiefortelling.

Opplevelser i naturen har stor verdi for barns utvikling. De siste tiårene har barn og unge vært mindre ute i naturen enn tidligere, viser en studie fra Høgskolen i Telemark. Mer skjermtid, urbanisering og flere organiserte aktiviteter er noen av forklaringene på at det har blitt mindre klatring i trær, plasking i søledammer og sisten i skogen. Utviklingen bekymrer ekteparet.
- Gjennom jobbene våre i helsevesenet ser vi begge følgene av dagens livsstil, både psykisk og fysisk. Vi ser hvor viktig friluftslivet er for barnas ve og vel, sier Jochem.
Foreldrene ser det på gutta. Mestringen som lyser opp på en fjelltopp. Fantasien som blomstrer langs en sti. Den fysiske utfoldelsen. Balansen på en stein. Gleden av å se et dyr. Både Kim og Jochem mener kjærligheten til naturen er noe av det fineste de kan gi videre. De ønsker flere småbarnsfamilier skal få øynene opp for mulighetene, ikke begrensningene, turlivet med barn gir.
- Jeg var selv så heldig å vokse opp i en turglad familie. Det har gitt meg utrolig mye. På tur lærer man å løse problemer og å stå på. Dette er overførbart til andre situasjoner i livet. Vi er også opptatt av at barna skal lære seg å respektere naturen rundt seg, sier Jochem.
- Hva hvis gutta blir datanerder?
Kim og Jochem ler.
- Hvem vet, men det tror jeg ikke skjer, smiler Jochem.
- Vi forbyr ikke fjernsyn eller nett, men det er ikke noe barna etterspør. Det hender Tristan vil se en videosnutt fra en tur, og det er selvsagt helt greit. Forhåpentligvis lærer de en sunn balanse, sier Kim.
- Hva gjør dere om Tristan eller Nanook ikke vil på tur?
- Det skjer egentlig ikke. Vi gir dem alltid valgmuligheter. De får selv bestemme om de for eksempel vil sitte i pulken eller gå selv. Underveis har vi det gøy med lek og historier. De assosierer det å være på tur med noe positivt, sier Jochem.

I stua er det ingen tv, men bokhylla er fylt til randen av turbøker. På veggen henger to store kart: Ett over de nordlige polarområdene og ett Europa-kart, merket med fjelltopper som er besteget.
- Mange lurer på hvordan vi får det til. Vi lever enkelt og smått. Små ting i hverdagen, som at vi ikke har oppvaskmaskin eller bruker bilen minimalt, utgjør en hel del, sier Kim.
Langturer skaper nye lengsler. Nye eventyr venter.
- Det første jeg sier til Kim når vi kommer hjem fra langtur er: Kan vi ikke bare dra igjen? Et enkelt liv, og tid med Kim, Tristan og Nanook betyr mest.
Jochem tar fram et sitat av den skotske naturvernpioneren John Muir:
”Going to the mountains is going home.”