Island fra vest til øst

1.SPENNINGEN
Fire venner. Fast i tollen på Islands flyplass. Mens vi venter, fekter en med fiskestenger. En annen fikler med turkniven. En tredje stripper på overkroppen. Vi står utenfor politiposten og bobler over. Som kuslipp fra fjøset om våren. Hvorfor? Forventninger. Vi skal krysse Island (70 mil, ca). Vi skal kjøre og gå og se og fiske fra ytterste vest til øst på Island, Europas største øy etter Storbritannia. Vår ekspedisjon er ørliten, men føles stor.
Island er som skapt for drama. Landet har vokst opp på et av verdens største ”hotspots” (bokstavelig talt) for vulkansk aktivitet, i ensom majestet i havet mellom Norge og Grønland, balanserende oppå ”den midtatlantiske ryggen”, en undersjøisk fjellkjede som under havoverflaten strekker seg rundt jordkloden og deler Atlanterhavet i to. Og her, under der vi nå står og bobler i tollen, ligger skjøten mellom to gigantiske plater som bærer hvert sitt kontinent, og som hvert år skyves to cm fra hverandre. Som to snegler som har tatt farvel og kryper sakte hver sin vei. Glødende magma fra jordens indre presses konstant opp og fyller revnen som ellers kunne delt Island i to. Tollerne lar oss gå, vi løper til leiebilen og kjører.

2. RØYKEN
Vi prater for mye til å høre på musikk i bilen. Etter en time er vi i Reykjavik. Spennende by, som filmregissør Quentin Tarantino omtalte omtrent slik: ”Reykjavik har så mange supermodeller at du til og med finner dem på McDonald’s”. Vi ser nye signalbygg, tegn på oppgangen før finanskrisen i 2008, og for oss nå, tegn på utenlandsgjelden landet pådro seg, og som politikerne i dette øyeblikk strides om hvordan de skal løse. Byen omgis av tåke. Og ifølge historien var det røyk fra varme kilder som gjorde at de første bosetterne kom hit, derav byens navn (røykbukta). Vi forlater hovedstaden. En reise sier: videre, alltid videre. Bare ti minutter utenfor sentrum, på vei mot sør, forsvinner sporene av sivilisasjon: Myrer, sletter, fjell, svarte lavasteiner. Vi lager en sang, ”Vi har alt for oss selv”. Alt for oss selv, synger vi i bilen, utenfor ser vi røyk og damp prustende fra jorda, regnvann som trenger ned, varmes opp og skytes tilbake. Vi nærmer oss kysten, forbi daler formet av istider.

3. ALT ER NYTT
Vind, blå og grå himmel, om hverandre, i alle retninger. Forandring er det uforanderlige her. Er det sol nå, kan det regne rundt neste sving. Også landet er i konstant forandring. Men det tenker vi ikke når vi ser ut bilvinduene eller går ut. Vi stirrer. Gaper. Ser svarte områder som minner om bilder fra månen. Alt virker gammelt. Alt ser opprinnelig ut. Naturen slik den alltid har vært. Men det er romantisk vås. Det meste med Island er nytt, i geologisk forstand. Jordkloden er 13-14 milliarder år gammel, den eldste steinen funnet på Island er ”kun” 16 millioner år.
Vulkanene under oss er naturens arkitekter. Jevnlig skytes masse opp, og ut. Som blir til ny stein, nytt land. Derfor er landet evig ungt. Som forfatter Unnur Jøkulsdottir skriver i fotoboken Iceland in all its splendour: ”Island er som en uferdig tenåring, fortsatt midt i skapelsen, og vi aner ikke hvor det ender.”
En eller annen gang vokste landet seg høyt nok til at den undersjøiske fjellkjeden stakk opp av havet, høyt nok til at de første nordmennene kunne finne den og bosette det for 1100 år siden.
Og som vi i 2013 krysser i store firehjulstrekkere mens vi drikker kaffe og teller timer mellom hvert menneske vi ser.
Vi ser verken slott eller festninger. Øyas historie er natur. Vi kjøper tørrfisk og gomler til ganen blir sår og kjeven sliten - mens vi stirrer på kontraster. Lava og isbreer. Vulkaner og hav. De høyeste fjellene blir ikke veldig høye. De synker av egen tyngde ned i myk grunn, som isfjellene i havet.

4. LOST
Vi har kjørt noen timer, usikker på hvor lenge. Et hvitt slør dekker landet, gjør landskapet skumlere, ikke mildere. I blaff forsvinner tåka et sted høyere oppe. Fjell kommer til syne. I hellinga opp mot det, en hvit gård. Bygd av mur, som så mye her. For å holde stand mot naturen. Veien nærmer seg havet, bukter seg innover, og det bobler i oss. Rundt hver sving ser vi noe nytt. Vi vet hvor vi er, men samtidig ikke. Vi er ”lost” i ordets beste betydning.

5. EN ELV
Passerer Bobby Fischer-museet i Selfoss. Her ble sjakkgeniet gravlagt, her bodde han, i paranoid landflyktighet etter VM-seieren over Spasskij i 1972. Vi kjører innover landet, som enda lenger inn er ubebodd, her er kun lavaørkener, vulkaner og fjell.
Vi stopper ved en elv. Vinden har lagt seg. Fisker man elven her fra høyre side, har man Hekla i ryggen. Hekla har gang på gang gravlagt deler av Island med lava og aske. Vader man over elven, ser man rett på vulkandronningen. Et tåkebelte skjuler toppen, som for å roe oss, som om dette kun er et fjell. Det virker. Vi ser kun på elven. Den er krystallklart kildevann. 12-13 grader varmt. Rik på mineraler, næringsrik, derfor er landet kjent for stor ørret. Det er mengder av fjærmygg i lufta og på vannet. De stikker ikke. Vi fisker og synger: Vi har alt for oss selv! Største fisken vi får er på seks hekto. Vi pakker sammen. Vi må videre, fra Hekla.

6. VEI 1
Kjører langs kysten. Tåka tykner. Vi ser ikke Vestmannaeyr, vulkanøya på samme fjellrygg. Vi ser innover et slettelandskap som ender i en steil vegg. En foss renner ned der. Og fra den, brungrønt smeltevann fra isbreene over. Ut til havet, nytt kretsløp.
Elver kommer fra, for oss, usynlige kilder. Vi blir fåmælte. Det bare er noe her. Skafta-elven (som har fraktet både flomvann og glødende lava) og vulkanen Katla passeres uten at vi vet det. Men vi merker det. Det svarte. Golde. Steile. Svarte tilsynelatende døde lavasandstrender så langt vi kan se. Men ingenting er ingenting. På noen steder har gress og mose funnet nok næring i sanden, det grønne overtar, går over i vierkratt for å bli til svart sand igjen. Svart, utbrent er ikke ingenting. Det er mineraler, næring, byggesteiner, som gjør at det gror og forandres, det tar bare tid. Det grønne oppå det døde svarte utbrente. Levende dødt.

7. EYAFJALLAJØKUL
Vi må ut. Vi løper mot havet, rastløse, oppstemte, skremmer opp fugler. Slår hallingkast på hellig grunn og passerer juvel etter juvel. Først når vi leser bøker etterpå, forstår vi hvor vi var. Markarfljøt heter den voldsomme elva her. Som for tre år siden vokste og vokste.
Det begynte 20. mars 2010, og utbruddet varte i 24 dager. Men seismografer forsto at det ikke var over, vulkanen forflyttet seg bare. Åtte kilometer vest for første utbrudd kom en flod av vann. Smeltevann fra et utbrudd under en isbre. Flodbølgen vokste, erfarne islendinger brøytet hull i veien, ga vannet fritt leide. Den fallende asken fra utbruddet gjorde dagen mørk som natten. Folk brukte gassmasker, frivillige spadde asken bort, som vanlig. Vinden hjalp også. Den fraktet askeskyene vekk fra øyene, spredde seg og lammet flytrafikken i Europa i flere dager. Alt henger sammen med alt.

8. MØRKET
Vi ser noe blåhvitt over en åskam, og dras mot det. Vi bråstopper. Vi løper over kanten. Synet er på en måte sjokkerende. Man får lyst til å rope eller banne. Gjøre noe. Kaste noe. Vi ser en lagune fylt med drivende isfjell som sakte flyter med strømmen mot havet, for der å smelte. Alt er stort, truende, stille, vakkert.
Tåka har lettet, nå faller mørket på. Vi er snart helt øst. Veien svinger seg under fjell som vi ser har rast ut flere steder, som henger over oss og truer med å rase igjen. Det er usikkert om vi bør kjøre fort eller sakte forbi. Vi ser mindre og mindre, til slutt ingenting annet enn veien i lyskilden. Alt rundt er svart. Vi ankommer ytterste øst på natten og aner ikke om vi legger oss på vulkansk område. Om det er porøse fjell over oss. Om det er isbre lenger inn. Det bobler under oss og i oss. Vi må vente på lyset i morgen for å se.