Menneske og natur

Eit varmt berg

Eg sat der på berget i sola, ved vatnet, og tenkte på at eg ikkje hadde vore glad før i dag.

Eg sat der på berget i sola, ved vatnet, og tenkte på at eg ikkje hadde vore glad før i dag.
At tidlegare på dagen hadde sorgene frå gårsdagen stått så tydeleg skrive i hovudet, og klesvaskhaugen som aldri syntest å minke etter ferien, gav meg ei kjensle av å ikkje ha oversikt, ikkje meistre livet - den låg der som eit slags symbol på det eg ikkje fekk til.
Men så sat eg der på berget ein times tid etter, og kjende at gleda var der like vel.

Eg let gleda kvile der i magen og strekte beina ut framfor meg.
Berget varma, sola varma, og når eg let att augeloka mot det skarpe lyset, gløda det liksom bak dei.
Eg høyrde på lydane frå vatnet, klukkinga, nokre plask, og stemmene frå den spreidde folkemengda i og ved vatnet.
Der, med sola mot andletet og lydane yst i øyregangane, kunne tankane mine flyte utover vassflata til dei vart borte.

Ei slik konkret handling - å dra frå sorger frå i går og klesvask, til eit berg ved eit vatn, med mann og barn og sola til selskap.
Klesvaskhaugen var der då eg kom heim også, den hadde ikkje blitt mindre, heller større med nye badebukser og badehandkle, men likevel var kjenslene rundt den annleis.
I alle fall for ei stund.
Kanskje overmannar den meg i morgon att, men akkurat no har eg framleis sola bak augeloka.

Blyanttegning: Hans Gude/Nasjonalmuseet