Edward O. Wilson og livets mangfold

Edward O. Wilson døde 26. desember 2021, 92 år gammel. Få, om noen, har betydd mer for biologifaget i vår tid. Blant annet bidro han sterkt til evolusjonsbiologien, økologien, genetikkens betydning for vår adferd og flere andre fagfelt. Hans forskning på maur og hvordan de kommuniserer var banebrytende. Og hans utrettelige formidling var avgjørende for forståelsen av jordas biologiske mangfold og betydningen av å ta vare på naturen.

*

Våren 1993 sto jeg i en bokhandel og bladde i The Diversity of Life, utgitt året før. En uvanlig vakker bok, illustrert med helsides akvareller og fargefotografier, utstyrt med omfattende noteapparat, ordliste og innholdsfortegnelse. En bok full av fakta, forklaringer, teorier og eksempler.

Edward O. Wilson hadde jeg hørt om siden jeg studerte biologi på midten av 70-tallet. Sammen med Robert MacArthur hadde han allerede lansert den banebrytende øyteorien (eller mer presist øybiogeografien) i boka Theory of Island Biogegraphy (1967). Her brukte forfatterne matematisk modellering for å vise hvordan det biologiske mangfoldet blir regulert under naturlige forhold.

Mens jeg studerte på Blindern var det imidlertid Wilsons omstridte bok Sociobiology (1975) som ble heftigst diskutert rundt kantinebordene. Wilson var for de fleste av oss «grunnleggeren av sosiobiologien», og det var ikke akkurat en hedersbetegnelse. Den 700 siders tungvekteren av en fagbok dreide seg hovedsakelig om evolusjon og mekanismer bak sosial adferd hos dyr. Men i det siste, korte kapitlet på 29 sider forsøkte han å vise at metodene for å studere dette feltet også kan anvendes på mennesker. Kan menneskesamfunnet studeres på samme måte som for eksempel et maursamfunn? Slike tanker falt i dårlig jord blant samfunnsvitere og mange biologer i store deler av verden. Wilson ble snart beskyldt for å la biologien rettferdiggjøre skjev fordeling og ulikhet mellom mennesker. Men dessverre ble diskusjonen preget av at mange av debattantene misforsto på vesentlige punkter, og tilla forfatteren synspunkter han ikke hadde.

Til tross for stormen og all tiden den tok, gikk det ikke mange år før Wilson kom med nye, banebrytende sakprosabøker. To av dem (On Human Nature og The Ants) vant den høythengende Pulitzerprisen, og Wilson ble etter hvert minst like berømt som sakprosaforfatter og maurforsker som «han med sosiobiologien».

Denne vårdagen i 1993 sto jeg altså foran Wilson-hylla i bokhandelen med en bok som både skulle endre mitt liv og få avgjørende politisk betydning. Noen år tidligere hadde jeg vært med på å stifte det norske Regnskogfondet. Avskogingen i tropene medfører et enormt tap, både av biomangfold og av kunnskapen om bruk av organismene til mat, medisiner osv. Dette opprørte meg sterkt, den gang som nå. Som biolog følte jeg et ansvar for å bidra til faktaformidling og politisk handling. I The Diversity of Life fant jeg akkurat det jeg trengte. En bok full av eksempler på hva som kunne skje og hva som måtte gjøres.

(artikkelen fortsetter)