Et møte med jerven

Jeg har aldri sett en jerv, skriver biologen Edward O. Wilson i en av sine bøker, og jeg er på sett og vis glad for det, fortsetter han. Ikke fordi jerven er slik et fryktinngytende rovdyr med krefter som tilsynelatende ikke står i forhold til den moderate størrelsen, men fordi den har noe mytisk og mystisk ved seg. Det er uhyre sjelden å se jerven, og skulle du være så heldig, ser du den helst som en svart prikk over snøen i noen flyktige sekunder. Men jerven har også verdi i kraft av bare å være til, vissheten om at de finnes. De representerer noe som fortsatt er en mystisk flik av en intakt natur.

Jeg har faktisk sett jerv i norsk natur, og det var stort. Før livets fotlenker satte en stopper for den slags, pleide jeg å tilbringe de siste førjulsdagene på fjellet. Det var korte dager, men på hvit snø kunne de tøyes til langt ut i de blå timer, lenge etter solnedgang. Det var totalt fravær av mennesker, stillhet, men allikevel ikke livløst. Mitt største minne fra disse turene var en sprengkald 20. desember. Jeg hadde overnattet i en liten steinbu langt inne på fjellet, men i grålysningen var det så uutholdelig kaldt i den uoppvarmede hytta, langt under – 20, at jeg måtte ut for å gå meg varm. Rett utenfor hytta la jeg veien gjennom et vierkratt for å se etter rype – da var den der, jerven. I noen små sekunder står den 6-7 meter unna med blottet tanngard. Jeg står med høy puls og opplever urmenneskets møte med rovdyret, før den snur om og forsvinner innover vidda. Litt senere er det solrenning, og jeg forstår jervens frustrasjon over å ha blitt jaget fram fra skjul. De første strålene åpenbarer en villreinflokk på lagelig jakthold.
Det er noe med jerven, et urdyr suverent i sitt miljø, en kompakt ansamling av krefter, på vei over viddene fra evighet til evighet.