Du skal ikke drepe et eneste dyr

En morgen i sommerferien spurte sønnen min:
– Hvorfor dreper vi dyr?
Til det hadde jeg ikke noe bedre svar enn at vi av og til trenger mat.
– Men det er mange dyr vi tror vi har rett til å drepe, selv om vi ikke skal spise dem, fortsatte sønnen min.
Han hadde rett. Hele mitt liv har jeg med den største selvfølgelighet klasket veps og humler i vinduskarmen og fisket flere abbor enn jeg har klart å spise. Jeg har fanget mus i musefeller fordi jeg synes det var spennende. Da jeg vokste opp var det en selvfølge at hvis du så en hoggorm, da slo du den i hodet med en kjepp, sånn at verden skulle bli litt tryggere.

Sønnen min hadde rett. Vi dreper dyr. Det er dette alt sammen handler om, så konkrete er utfordringene våre, men vi sier det aldri. Pattedyr forsvinner. Fugler forsvinner. 40 prosent av verdens insekter er i ferd med å dø ut. Utryddelsen av jordas arter foregår i et tempo som er tusen ganger høyere enn det som er normalt. Departementets beregninger viser at vi i år kan «ta ut» 42 ulver og 55 gauper. Repparfjorden i Finnmark skal fylles med 30 millioner tonn giftig gruveslam, som vil utrydde alt liv. Vi dreper dyr, vi ødelegger habitater over vann og under vann, men det snakker vi ikke om, det er for konkret, for kjedelig, for banalt. I stedet snakker vi om «klimakrisen», og det er et ord jeg ikke forstår. Det forteller meg ingenting om noe som helst. Det maner ikke til handling. Det skisserer løsninger som kun kan forstås av ingeniører. Men det vanskeligste er dette: Klimakrisen er ikke et geografisk begrep. Repparfjorden ligger i Finnmark. Gaupa streifer rundt i skogene på Østlandet. Men klimakrisen, hvor er den?

(saken fortsetter).