Drømmen om nord

I nesten seks måneder vandret jeg gjennom det langstrakte landet. Et sted mellom Nord-Trøndelag og Nordland fant jeg meg selv. Aldri hadde jeg vært mer lykkelig. Jeg gikk mil etter mil i ensomhet, og lærte meg å sette pris på møter med mennesker. Sakte gikk det opp for meg at jeg var verdensmester i fordommer. Jeg forhåndsdømte mennesker, i stedet for å ta meg tid til å bli kjent med dem.

På vei fra Lindesnes til Nordkapp tok jeg det endelige oppgjøret med flink pike-syndromet. Alt skulle være perfekt. Helt fra barneskolen skulle jeg være best og flinkest og ha de beste karakterene. Til slutt gikk jeg på en smell. Da jeg begynte på videregående skole, var jeg tom for krefter og motivasjon. Derfor tok jeg en pause for å gå Norge på langs. Da jeg kom tilbake, forsto jeg at pausen kom til å bli varig. Jeg ble en av dem som droppet ut av skolen, og visste at det var riktig. Jeg ville oppsøke flere eventyr i villmarka, og leve av det.

Den neste turen tok nesten knekken på drømmen. Svalbard, 2013. Altfor mye vind, altfor tung pulk, altfor trått føre, altfor mange gnagsår, altfor sterk blodsmak i munnen, tørr og jernaktig. Jeg trodde jeg var forberedt, at jeg hadde det i meg. Det jeg husker best fra turen, er meg selv, hengende over skistavene mens tårene drypper ned i snøen og spørsmålene hoper seg opp i hodet: Hva slags liv er dette? Hva er vitsen?
Jeg revurderer alt etter fiaskoen. Alle valgene. Alle drømmene. Og langt der inne finner jeg ut at jo; jeg er villig til å tåle uvær og motgang, for å kunne være overlykkelig når været endelig snur.
Det neste eventyret skulle handle om nord. Om Nordens siste store villmark, Nordkalotten.

Det er noe forlokkende med ordet ”nord”. Det høres vilt og vakkert ut. Utrygt. Ensomt. Det tok ikke lang tid å bestemme seg for hvor jeg ville dra, og hva jeg ville gjøre. Jeg ønsket å gjøre en lang vintertur. Jeg ville leve i og med naturen på dens premisser. En hel vinter gjennom Nordkalotten og Sápmi. Samelandet. Landet av rein.
Jeg drømte om den blå timen, fullmåne og millioner av blinkende snøkrystaller. Om tett skog, bål blant furulegger og stjerneklar himmel. Jeg lengtet etter forblåste vidder, blafrende nordlys og synet av vandrende reinflokker.
Jeg er mørkredd, men ville finne roen i mørketida. Kjenne på ensomheten. Sette pris på de aller minste tingene. Jeg ville fryse, men være overlykkelig når jeg var varm. Jeg ville sette meg selv på prøve, men leve lenge på mestringsfølelsen etterpå. Så det måtte bare bli slik. Nordover.

Mørketid

Stormen kaster seg brølende over oss. Den ene teltstanga knekker, teltduken slår meg i ansiktet, fokksnøen fyller forteltet. Jeg får på meg klærne og hører brølet øke i styrke, så høyt at malamuten Nanni kryper forskremt sammen.
Jeg kaver meg ut av det flagrende forteltet, ut i snøen, begynner febrilsk å pakke pulken. Skal vi bli her og stå han av, eller prøve å komme oss ned fra fjellet? Teltet sjangler. Jeg evakuerer. Stapper det viktigste i en sekk og begynner å gå mot Dividalen. Alt jeg kan se, er mine egne skitupper.
Nei! Dette går ikke. Bedre å søke ly i teltet, til det lysner. Jeg snur. Skisporene mine er allerede utslettet av vinden. Hvor kom jeg fra? Hvor er teltet? Jeg kaver rundt i stormen og snøfokket og leter, stadig mer desperat. Ingen pulk, intet telt. Jeg siger ned på knærne, graver i snøen med hendene, prøver å få laget litt le mot vinden, fullstendig forgjeves; det føyker igjen like fort som jeg graver.
Jeg har en nødpeiler i lomma. Skal jeg ...?

Ingen vei tilbake

To måneder tidligere, den 25. november 2013.

Jeg lander på flyplassen i Tromsø med et digert bagasjelass. Folk stirrer. Noen hvisker og peker. Der står jeg – ei lita, blond jente på skarve 158 centimeter, med en like stor pulk ved min høyre side. På min venstre side en stor og hårete ulv som ikke ser ut til å like flyplasser. Jeg kjenner meg altfor utilpass. Likevel er det godt å ha gjort unna den verste strekningen på turen så langt, det å gå ut av døra på leiligheten på Melhus. Det var dørstokkmila si, det.
Men nå er vi her.
Nord for polarsirkelen, midt i mørkeste mørketida.
Ingen vei tilbake nå.