Drømmemøte på Dovrefjell

Drømmen om å fotografere har ligget der i mange, mange år. Så ble den altoverskyggende.

I september tar jeg kontakt med fotograf Roger Brendhagen, hvorfor nøye seg med nestbest når man kan få best, og i begynnelsen av oktober sitter jeg på nattoget fra Bergen, spent til bristepunktet.
Å få Brendhagen som mentor er både spennende og skremmende.
- Plukk ut 100 av dine beste bilder, var beskjeden da vi snakket sammen på telefonen.
Jeg ble vettskremt, men begynte å plukke bilder som betydde noe for meg, en setting, en stemning.
Tankene svirrer mens toget suser igjennom den mørke natten - tvil, litt angst, men igjen, dette vil jeg.
En kort pause på Oslo S før jeg setter meg på toget opp mot Hjerkinn.
Overtrøtt nyter jeg et for meg annerledes landskap, og jeg tenker motiver.

«Vi ankommer Hjerkinn om 5-6 minutter» lyder det over høyttaleren.
Toget stopper og jeg går av. Der - der står han - naturfotograf Roger Brendhagen. Et bredt smil, en albue - velkommen til fjells. Høflig tar han min bagasje. Vi setter oss i jeepen og så er vi på vei inn i Brendhagens rike - Dovrefjell. Praten flyter på vei til Rusti hvor han har base, han smiler ofte og har en lun, kneggende latter. Roger Brendhagen har hele verden som sin tumleplass, men det er på Dovrefjell han finner roen - det er her han hører til.
En stolt Nikon-Ambassadør og dyrenes forsvarer. Merittlisten er lang, normalt over 320 reisedøgn i året. Work-shops i inn- og utland, bokprosjekt og foredrag for å nevne noe.
«Det gjelder å ha flere bein å stå på» sier han, det fikk han erfare da Norge og verden stengte.
Akkurat nå skulle han ha vært i Yellowstone. Istedenfor har han fotokurs for sånne som meg.

For første gang på mange måneder kjenner jeg en liten takknemlighet for
Covid-19. Som nybakt og motvillig pensjonist var Covid-19 det verst tenkelige som kunne skje meg.
Flere store og spennende turer ble avlyst. Jeg kom plutselig i risikogruppa og fikk følelsen av å være en parasitt. Plutselig tok andre fullstendig kontroll over livet mitt.
Dugnaden gikk greit i starten - mens vi trodde det var en ende på pandemien.

Å bli fotograf var drømmen, men livet tok en annen vending. Likevel var kamera alltid med meg. Små og store begivenheter ble dokumentert. Jeg fotograferte og min kjære filmet, det resulterte i fotobøker og filmsnutter, som vi skulle mimre over når vi ble gamle. Igjen grep skjebnen inn, og for fire år siden ble jeg alene. Nå ble foto min største og eneste lidenskap, så kom Covid-19, og nå er jeg på Dovrefjell for å lære av Roger Brendhagen. Dovrefjell danner en geografisk barriere mellom det sørlige Norge og Trøndelag, kjent fra Eidsvoll-eden fra 1814: «Enig og tro til Dovre faller».
Dovrefjell - selve nasjonalhelligdommen, her finnes et nær intakt økosystem med blant annet elg, villrein, jerv, fjellrev, ravn og kongeørn. Og den eneste norske moskus-stammen.

Først finjustering av kamera, så en kaffe, og vi er klare for første fotorunde.

Vi må utnytte lyset
Når det gjelder lyset er han litt av en trollmann, Roger Brendhagen, så jeg håper å kunne hente ut et tips eller to. Her er motiver på alle kanter, uansett hva du jakter på.