Dømt til døden?

Dyrenes primstav er uten markeringer. Solen tennes og slukner i horisonten, årstidene dør og gjenoppstår i kjente mønstre. Alt er gjentagelser.
Isbjørnen er på en evig vandring i et landskap hvor tilsynelatende ingenting kan overleve, men hvor mye lever likevel. Han ser og blir sett. Naturen har alltid ett øye åpent, kanskje for å våke over fødselen av nytt liv. Men når noe nytt fødes, må noe annet vike. Det er døden, som forråder livet.
Isbjørnen vandrer alltid alene. Svømmer, hviler, jakter på mat. En grusom sult gjør ham sint og driver ham mot nye områder. Blir sliten, men tør ikke snu. Ser ikke land, men fortsetter. Han er ikke slik som i eventyret, han er ingen fortrollet mann. Han er ikke skapt av mennesker, men av noe annet. Noe som vi aldri kan forstå.
Isbjørnen er den røffe elskeren som forfører deg - og forlater deg etter akten. Har lar seg aldri eie eller overvinne. Han er likegyldig, men aldri ond.
En soloppgang oppdager han en binne som har med seg en unge. Hun hadde to forrige gang han så denne binnen. Hvor var den eldste? Binnen er ikke i brunst denne gangen, så han går videre.
Det store, hvite dyret senker hodet og legger på sprang. En bevegelse i havoverflaten, et voldsomt basketak under isen. Blodet som farger vannet, skrikene som ikke bærer langt nok. En selunge faller. Det finnes ingen nåde i naturen.

Vandreren.
Isbjørnen vandrer. Menneskenes primstav viser måneden desember. Det siste måltidet var i oktober. Han ser spor, lukter menneskedyr. Ikke langt unna, de klarer aldri å skjule lukten sin. Av og til har de noe som bråker og lukter enda verre. Som gjør dem raskere enn Isbjørnen. Han liker ikke menneskene, men frykter dem heller ikke. Hva gjør de her ute?

Natten er lang som døden, og kuldegradene får selv Isbjørnen til å bevege seg mot den falleferdige plankehaugen som menneskene har forsøkt å gjemme seg i. Han banker på, men venter ikke på svar. Lager et dypt sår i treveggen og hører hvordan lyden av desperasjon pulserer i luften.
Han roper tilbake: ”kom ut!”. Så et glimt av en flamme, og en voldsom smerte. Han mister balansen og faller mot bakken. Det blir stille.

Naturen viser ingen nåde.