Det tapte landet

Jeg tenker jeg har vært privilegert. Jeg hadde en oppvekst i et område der jeg opplevde en slags balanse mellom villabebyggelse og kulturlandskap. Lett tilgang på fjorden hadde jeg også. Den var bare et steinkast unna. Her tumlet jeg rundt på eple og-rabarbraslang, bygde europallflåter ala Kon Tiki, sov i gapahuk og gravde snøhuler. På vei til skolen råket man borti både rev og fasan. Og grusveier til Kongens gård var det, med hester, kuer og sauer og ensartet var det. Naturen og kulturlandskapet var lekeplassen vi foretrakk. Eller kanskje var det foreldregenerasjonen som jagde oss ut? Det spiller ingen rolle. Takknemlig er vel ordet jeg egentlig leter etter.

Stedet der jeg vokste opp mistet underveis balansen mellom villabebyggelse og kulturlandskap. Tendensen var at lokalbefolkningen skilte ut tomter og omsatte epler, pærer, rev og fasan til kroner og øre….og på neste hånd, ironisk nok til gårdskjøretøy som landrovere eller rangerovere. Ikke nok med at man bygde ned hagene, men det ble gjerne satt opp blokkbebyggelse også, vel å merke i meget høy prisklasse, med garasjeanlegg hvor landrovere og rangerovere skulle regjere og bidra til å skaffe langreiste varer og tjenester for å øke vår livskvalitet.

Ja, prisen har vært temmelig høy dersom man ser hele utviklingen under ett.
Jeg hvilte ved furua og tenkte; at når alt kommer til alt så vi er jo bare mennesker og vi må gjøre det beste ut av situasjonen, må vi ikke? For vi har jo en fornemmelse av kun å være flyktige fenomener i det store verdensmaskineriet. Flere omstendigheter førte til at jeg flyttet derfra. Broren min og jeg snakket ofte om at stedet vi vokste opp var blitt det tapte landet.

Jeg tenker at jeg er privilegert. Jeg fant tilbake det tapte landet på Jeløy utenfor Moss. Her lever familien så vidt i balanse med kulturlandskapet, epler, pærer, rev og fasaner. Lett tilgang på fjorden er det også, den er bare et steinkast unna. Og her tumler vi rundt. Sønnen min farer på eple og rabarbraslang, vi bygger europallflåter ala Kon Tiki, vi sover i gapahuk og graver snøhule. På vei til skolen råker ungene borti både rev og fasan. Naturreservat har vi også, vernet av Kongen i statsråd og ensartet er det.

Naturen og kulturlandskapet er det vi foretrekker. Kanskje jager vi ungene ut? Det spiller en rolle! Takknemlig for muligheten...er vel ordene jeg leter etter. Stedet der vi bor ser ut til å miste balansen. Epler, pærer, rev og fasan kan måtte vike til fordel for firefelts motorvei gjennom villastrøk, kulturlandskap og naturreservat.
Ikke nok med at man skal legge naturen øde, men helst skal man også bygge en bro av hinsides størrelsesorden, vel å merke til en svært høy prisklasse hvor landrovere og rangerovere skal regjere, i samkvem med en evig strøm av vogntog som skal bidra til å øke livskvaliteten vår ytterligere med langreiste merkevarer og norskprodusert laks foredlet i Kina.

Ja, prisen er så forbanna høy dersom man ser hele utviklingen under ett. Her er det ikke tid til å hvile ved furua! For når alt kommer til alt så er vi jo mennesker, der vi til stadighet bør prøve å gjøre det beste ut av situasjonen, bør vi ikke? For kulturlandskapet, naturreservatet og vi som bor her, er så ganske mye mer enn kun flyktige fenomener i det store verdensmaskineriet.

Flere omstendigheter kan føre til at vi flytter her i fra. I familien snakker vi om frykten for det tapte landet.