Bokutdrag

Det store komleløftet

Det kjem til eit punkt i livet der det ikkje går an å halda tilbake.

Der svolten tek over og du må vere tru mot eigen fortid.

Det er ti år sidan no. Vi var nettopp blitt eit par, og det var på tide å reisa heim til foreldra mine.
Over fjordar og fjell, med fly og ferje. Som vanleg visste dei ikkje kva godt dei kunne gjera, men dei visste kva livretten min er. Og når yngstesonen kjem heim frå Oslo med ny kjærast, blir det sjølvsagt diska opp. Men maten fall ikkje i smak.
Ho er til vanleg både veloppdratt og altetande, men komler fekk ho ikkje taket på. Aldri meir blei det servert komler når vi kom heim, i alle fall ikkje den første dagen. Derfor kom det som ei overrasking at ho i bryllaupstalen sin til meg eit par år etter lova at ho skulle læra seg å laga komler. Det var litt av ei kjærleikserklæring. At ho, som knapt kunne koka poteter, no hadde sett seg som eit mål å servera meg dette måltidet ho sjølv ikkje liker.
Ho sa at ho skulle laga dei frå botnen av, eg sa at ho som austlending kunne byrja med denne ferdigmiksa mjølblandinga som berre treng å bli tilsett vatn. Såpass raus er eg.
Problemet var berre at ho ikkje sa når ho skulle laga komler.
Så kvar jul sidan vi gifta oss, har ho fått denne ferdigmiksen innpakka i det finaste julepapiret. Det var på ein julaftan sonen vår første gong stilte spørsmålet som sidan stadig dukkar opp:
– Hva er det egentlig med pappa og komler?
Det er gått fleire år no, og enno har ho ikkje innfridd bryllaupsløftet. Når det kjem til middag, er ho ikkje kravstor og kunne fint levd på tunfisk rett frå boksen. Det hjelper ikkje at eg innimellom har lese høgt frå Dag Solstads klassiske essay om «Norske vaner, særlig matvaner – og den radikale kvinne». Han opnar med å slå fast at «Det norske livet blir bare tristere og tristere», og skriv seinare at «det å spise er noe man må finne seg i».
– Er det her vi skal enda? spør eg fortvila og les vidare:
«I en sånn atmosfære hvor generøsiteten og overskuddet er borte, blir også maten prega av det. Spisekartet vil bestå av fiskepanetter, frossen fisk, røkte pølser, dag ut og dag inn, inntil ekteskapet endelig oppløses.»
Ho meiner at komleløftet var eit teikn på livslang kjærleik, at det derfor ikkje hastar med å innfri det. Forholdet vårt skal jo vara evig, og det er viktig at eg har noko å sjå fram til.
For å få servert heimelaga komler må eg framleis reisa frå Oslo, heim til mor mi og øya eg voks opp på.

Eg liker å reisa heim.
Det var ferie og ein av dei fine sommardagane då vi gjekk på kyrkjegarden og vitja grava til besteforeldra mine. Kyrkjegarden er gammal og fin, slakke, grøne bakkar og klar sikt mot gnistrande hav som på dagar som denne smelta saman med himmelen.
Besteforeldra mine er gravlagde saman, bortanfor ligg ein onkel som forsvann altfor tidleg. Det er både fint og trist å gå sånn i roleg tempo på ein kyrkjegard ein varm sommardag, dessutan kjennest det trygt å vita kor mi siste reise ein gong skal enda. Det var ho som brått braut idyllen.
– Er det ikke rart å tenke på at du ikke skal gravlegges her? spurde ho.
Eg måtte stoppa opp og sjå på henne. Hadde eg høyrt riktig?
– Skal eg ikkje gravleggast her?
– Selvsagt skal du ikke det, svara ho.
Så blei det stille.
Det er alvorleg nok at ho ikkje har innfridd løftet frå bryllaupet, men meinte ho no at eg skal enda i Oslo for evig og alltid?
Ja, det gjorde ho. Dessutan ville ho ikkje at eg skulle byrja å snakka om mi eiga gravferd, noko eg har ein lei tendens til å gjera når eg kjenner for sympati.
– Du har meg og våre to barn som er født i Oslo. Som bor i Oslo. Det er der du hører til nå. I Oslo, sa ho for å understreka alvoret.

Så var det stille igjen.
Kva er eigentleg ein heim? Plassen du bur på? Der du kjenner deg trygg? Ein stad der folk forstår deg? Det du lengtar til når du har vore borte? Der du kjenner dei som ligg på kyrkjegarden? Ein stad der du med stoltheit og takksemd kan forsyna deg med komler ein gong til, utan at nokon ser på deg med undring?
I femten år har eg budd i Oslo, likevel reiser eg stadig vekk for å koma heim. Når det lyser Heim på mobilen, er det ein av foreldra mine som ringer frå fasttelefonen som framleis er plassert i hjørnet vendt mot vest på kjøkenet. Tele- fonen står framleis under oppslagstavla med bilete av takkekort frå konfirmantar og nygifte og telefonnummer til politi, ambulanse og brannvesen. Det er trygt på så mange måtar. På veg ut porten frå kyrkjegarden snur eg meg og ser på kyrkja der eg blei døypt, konfirmert og gift. Ikkje langt unna ligg barneskulen der eg spela fotball i kvart friminutt og aldri var den som måtte stå igjen til sist når det skulle veljast lag. Eg ser meg tilbake og tenker at eg ein gong aldri skal koma hit igjen. Det er visst likevel ikkje dette som skal bli endestoppet mitt. Seier ho. Vi er mange no, alle vi som bur, lever og skal døy der vi ikkje kjem frå. Vi som i mange år drøymde oss vekk, men som no lengtar heim. Vi er i eksil, og vi kjenner det inni oss ein stad. Dette handlar ikkje om at eg misliker Oslo. Eg har forsona meg med adresse i hovudstaden, eg er blitt glad i både delar av byen og fleire av folka som bur her. Dei fleste som bur i Oslo, kjem dessutan eigentleg frå ein annan stad i landet. Og stadig er det fleire som har komler på menyen.
Oppveksten gav meg ingen arr, bortsett frå det på kneet då eg køyrde ein trimma moped i grøfta, og dei to på høgre peikefinger etter at vi fekk ny, skarp brødkniv.
Eg veit eg er heldig.
Rundt kjøkenbordet i huset der eg voks opp, finn eg framleis to gifte foreldre, søsken, onklar, tanter, nevøar og nieser. Når alle er samla, er det gjerne komler til middag. Kvar ferie møter eg naboar som passa på meg då eg var liten, lærarar som såg meg, kameratar eg har hatt sidan barnehagen. Folk på øya kjenner meg, historia mi og dialekta.
Og alle eg kjenner på øya, liker komler. Ja, bortsett frå nabodama Wenche. Men ho er innflyttar frå Bodø.

Utdraget er hentet fra Kjartan Brügger Bjånesøys bok Komlelandet, utgitt på Kagge forlag 2013.