Det første møtet med isbjørn

Like sikkert som at drivisen kommer når kulda setter seg, er det at isbjørnen kommer med isen. Havisen er isbjørnens rike. Det er her den finner maten sin, søte små seler.
Isen har sin egen puls, som isbjørnen må følge. Sommerstid kan isen trekke seg langt mot nord, nord for Svalbard. Noen bjørner blir igjen på land, som skipbrudne på Svalbards mange øyer. Andre bamser blir med isen nordover og tilbringer sommeren i Polhavet. Utover høsten og i takt med fallende temperaturer, fryser havet øst for Svalbard til igjen. Som frost på en rute, sprer isen seg sørover. På sin vei pakker den inn øyene den forlot noen måneder i forveien og lar ventende isbjørner stige på.

Og her på Hopen sitter det fire spente personer, de ivrigste brukerne av Meteorologisk Institutts iskart på nett. Hvor ligger iskanten i dag, mon tro? Er det noen endring fra i går? Den ivrigste av oss, sjekker også satellittbilder og andre nettressurser, for å ha litt ekstra kontroll på situasjonen før met.no kommer med sine kart i 16-tiden. For is betyr isbjørn. Og det årlige isbjørnveddemålet er satt. I det samme isen danner et sammenhengende teppe mellom Edgeøya og Hopen, er det garantert at en bamse setter labbene sine på land her. Sansene må skjerpes, utgangsdørene må åpnes med forsiktighet, hushjørnene rundes med god klaring og sovehjertet klargjøres for å bli vekket i tide og utide av Tysons rabiate gjøing som varsler at det er isbjørn i området.
Det første isbjørnbesøket fører alltid noe spesielt med seg. Her er historien om hvordan det artet seg vinteren 2013.

Det blåste stiv kuling mens tungt snøfall og kraftig snøfokk reduserte sikten til noen få hundre meter. Altså det vi sørpå vil kalle en snøstorm. Jeg var ute og slo av en prat med bikkjene. Først med Tyson og så Bølge, Krækling og Gisle. Tyson er en ekte polarbastard, den siste av sitt slag. Født på Bjørnøya, med aner fra Hornsund, kom til Hopen som liten valp og her opplært i den edle kunsten isbjørnvarsling. Er nå mester i faget og har den vanskelige jobben med å lære opp tre forvirra Alaskan Huskyer fra Tromsdalen.

Etter å ha klødd Gisle, som ikke har truffet isbjørn før, bak øret og fortalt ham om viktigheten av å bjeffe høyt når det dukker opp en hund som er 10-15 ganger så stor som ham, gikk jeg de 30 meterne opp til hovedinngangen til stasjonen. I det samme jeg kom meg inn døra kom Nils rasende mot meg med kamera i hendene og et særdeles oppspilt kroppsspråk.

- Så du bjørnen?
- Isbjørn? Hva snakker du om?
Jeg hadde jo akkurat vært ute og hadde ikke sett noen bjørn. Ikke var det noe lyd i hundene heller.
- Kom, kom!

Nils satte kursen mot kjøkkenet og videre ut på terrassen, jeg halsende etter. Og sannelig, borte ved inngangen til kaldtlageret sto det en liten bamse og sniffet nysgjerrig. 30 sekunder tidligere befant jeg meg sju-åtte meter fra der isbjørnen nå sto. Antagelig sto den og så på meg mens jeg var på vei inn. Gisle sto fortsatt på samme sted som da jeg forlot ham, nå stirrende nysgjerrig på isbjørnen. Mine formaninger om bjeffing hadde tydeligvis ikke nådd fram. I noen sekunder virker bamsen mest nysgjerrig på døra til kaldtlageret. Men hund blir fort mer interessant enn dør.

Isbjørnen vender seg mot hunden, snuser litt i lufta, senker hodet og inntar en posisjon jeg har sett før. Angrepsposisjon! På tide å sende av gårde litt fyrverkeri for å feire at årets første isbjørn har ankommet. Jeg har allerede funnet fram signalpennen og slenger hurtig av gårde et skudd. De to smellene som følger, jomer godt mellom husveggene. Isbjørnen reagerer umiddelbart, viser rumpa til Gisle og setter kursen mot isen. Årets første møte ble litt nærere enn jeg helt liker, men det ble en spennende opplevelse for Gisle og førstereisguttene på ishavet, Tom kokk og Nils fagarbeider.

Med isbjørnen på plass var det også på tide å la Tyson vise de andre hundene hvordan en mester varsler og jager isbjørn. Det er tross alt hundenes viktigste jobb her.
Jeg hadde lite lyst til å slippe lærlingene løs på en tydelig aggressiv bjørn. En sedat og avslappet bamse passer bedre. Og snart kom en skikkelig plugg av en hannbjørn luntende over isen sørfra. Godt voksne hannbjørner tar gjerne livet med ro og lar seg ikke affisere av spesielt mye. Og sedate bjørner har en beroligende effekt på hundene også. Dermed blir møtene gjerne korte og nesten hyggelige, istedenfor lange og hissige.

Jeg slapp Tyson løs sammen med Bølge for å jage vekk isbjørnen, som nå hadde lagt seg til ro på landkallen (isen som danner skille mellom land og havis). Tyson gjør som han har gjort så mange ganger før, raser av gårde mot bjørnen mens han høylydt gjør verden oppmerksom på at nå er helvete på gang. Håpet nå er at Bølge skal forstå tegninga og gjøre det samme. Men neida, det er jo folk til stede som han kan få kos fra. Så i stedet for å jage bjørn, gjør han sitt beste for å tiltrekke seg oppmerksomhet fra oss som står og ser på. Halen går som en propell, mens han hopper og spretter rundt oss.
Samtidig har Tyson stilt seg opp på en haug ti meter fra isbjørnen og gjør som besatt. Men idet han oppfatter at Bølge får kos, snur han halen til bjørnen og kommer løpende tilbake. Hvis det er noen som skal ha kos her, så er det ham! Tyson raser fram og tilbake mellom oss og bjørnen, uten verken å få jagd bjørn eller få kos.

Isbjørnen virker helt uanfektet av det som foregår. Den ligger med hodet på labbene og titter innimellom opp på Tyson. Etter et par minutter, skjønner jeg at dette er jo bare tull. En skikkelig ulveflokk er kanskje det som skal til, tenker jeg og slipper løs Krækling og Gisle. Flokkmentaliteten vil nok vekke jaktinstinktet. Så absolutt ikke. Krækling og Gisle setter fart, men ikke mot bjørnen. Her skal det løpes og lekes. Isbjørnen vies ikke så mye som et bjeff.
Tyson, tydelig misfornøyd med studentene sine, setter etter de to nyankomne og prøver å forklare situasjonens alvor, uten å lykkes. Bamsen tar det fortsatt med knusende ro. Selv begynner jeg å bli litt frustrert. Det er ikke antydning til at de nye hundene er interessert i å jage isbjørn. Så for å skape litt liv i leiren, smeller jeg av en liten salutt med signalpennen. Bamsen får fart på seg, Tyson setter etter, de andre bikkjene forsvinner i alle retninger. Selv begynner jeg å tvile på mine pedagogiske evner.
Heldigvis kommer det flere muligheter.