Det er lov å bli sint

(Artikkelen er oppdatert, med tilsvar fra ExxonMobil i sidekolonnen)

Det er mange grunner til at 2015 vil bli husket som et vendepunkt i arbeidet mot klimaendringer. I Kina har kullforbruket sunket. Paven snakker krystallklart om klima. Her hjemme skal Oljefondet ut av kull, og Norge skal få egen klimalov. Og i neste uke er det toppmøte i Paris.

Likevel tror jeg amerikanske journalister har levert noe av det aller viktigste som har skjedd i klimaåret 2015. Både medier og organisasjoner har gravd i fortiden til verdens største oljeselskap, Exxon. Jeg er temmelig sikker på at det de fant kommer til å bli husket og studert i århundrer framover.

Det store spørsmålet blir: Hvordan i alle dager kunne de?

Den første gangen Exxons egen ekspertise advarte mot klimaendringer var, såvidt vi vet, i 1977. Da fikk selskapets ledelse høre at det var vitenskapelig enighet om at utslipp av karbondioksid fra forbrenning av fossile brensler fikk jordas temperatur til å stige. Nøyaktig det samme kunne vært sagt i dag. Som alle lesere av Harvest vet, er det derfor verdens ledere nå skal samles i Paris for å prøve å hindre at kloden varmes mer enn to grader.

Så hva gjorde Exxon i 1977? Eller i 1978, da budskapet ble gjentatt? I ’78 handlet advarslene om risiko for to-tre graders oppvarming, og om at matproduksjonen til hele nasjoner ville rammes. Det er sikkert flere enn meg som synes noe lyder kjent med det budskapet også.
Exxon svarte med å sette i gang et gedigent forskningsprogram på klima. De holdt på i flere år, og de fant ut det samme som andre ordentlige forskere har funnet ut etterpå: Klimatrusselen er reell, den vil forandre livsbetingelsene for mennesker og natur på jordkloden i århundrer framover, og den skyldes vesentlig forbrenning av fossile brensler.
Og så da?
Så satte Exxon i gang en dekkoperasjon.

På slutten av 80-tallet ble klimaspørsmålet politikk. I USA advarte NASA-forsker James Hansen amerikanske politikere om konsekvensene. Vår egen statsminister Gro Harlem Brundtland ledet FN-kommisjonen om bærekraftig utvikling, og bidro til å løfte spørsmålet til toppen av den internasjonale dagsorden. Vi fikk klimakonvensjonen i 1992, og Kyotoprotokollen fem år etterpå. Det handlet om å få utslippene ned.

Eller nei. For Exxon, som hadde bedre tilgang på klimaforskning enn de fleste, som forsto hva dette handlet om og var godt forberedt etter mer enn ti år med interne advarsler, for dem handlet det om noe annet. Det gjaldt å hindre at verdens politikere – og særlig politikerne i USA – bestemte seg for å få utslippene ned. Og det var Exxon som lyktes.

Løsningen var å få folk til å tvile på vitenskapen. Exxon uttalte seg offentlig som om klimavitenskapen først og fremst var usikker. Selskapet begynte å finansiere det vi senere har lært å kalle klimaskepsis. De var ikke alene. American Petroleum Institute – en bransjeorganisasjon hvor Exxon, Shell og BP var blant medlemmene – opprettet en gruppe som skulle jobbe med klima. Union of Concerned Scientists har fått tak i et formålsdokument fra denne gruppa, datert 1998. Der står det at «seieren vil være vunnet» om medier, industriledere og folk flest oppfatter klimavitenskapen som usikker, og regner Kyoto-avtalens tilhengere som «uten kontakt med virkeligheten».

Og som vi vet: De vant.
USA og andre viktige utslippsland sa nei til Kyotoavtalen. Først nå, nesten to tiår senere, ser vi substansiell klimainnsats i de fleste store utslippsland. Om noen uker får vi antakelig en global klimaavtale. Det blir et gjennombrudd for klimapolitikken. For alle som skal leve på denne jorda i årene etter oss, ville det vært utrolig mye bedre om dette gjennombruddet hadde kommet ti eller tjue år tidligere.

Når det gjelder Exxon er det bare å håpe at de som har stått for disse beslutningene en dag får det de fortjener. Etter avsløringene i amerikanske medier er selskapet nå under rettslig etterforskning i New York. Mange har snakket om parallellen til tobakksindustrien og kampen mot sannheten om helsefarene ved røyking. Etter å ha villedet om helsefaren måtte tobakksselskapene ut med 206 milliarder dollar. Blant de mange som har begynt å snakke om mulig erstatningansvar for klimaskade er sjefen i Bank of England. Det ville jo være merkelig om det skulle være gratis å ødelegge verden med vilje.

Stortinget vedtok i vår nye bestemmelser for forvaltningen av Oljefondet. En av de nye mulighetene fondet har nå, er å selge seg ut av selskaper som forårsaker alvorlig klimaskade. Lobbyvirksomhet kan kvalifisere. Det burde ikke være så vanskelig å plukke ut en kandidat å begynne med, når vi vet at verdens største oljeselskap har drevet iherdig lobbyvirksomhet mot klimapolitikk, i år etter år, mot bedre vitende, på bekostning av folk og natur på en hel klode.

Og én ting til: Her hjemme har vi ikke klimaskeptikere av Exxons format. Men vi har mange som påstår at verden vil trenge hver eneste dråpe norsk olje vi kan klare å levere. Og den misforståelsen blir ikke billig, den heller.

Harvest får mye lovord for nyhetsbrevet. Det kommer på fredager og er fylt med våre beste saker, tips, triks, moro og spillelister. Du får det her.