En klimasuksess i havet

Jeg har alltid vært redd for havet. For dybder. Det endeløse mørke og mystiske dypet under overflaten som skjuler en verden av liv. Det virker nesten abstrakt, som en fremmed blå planet av store og små vesener som eksisterer der nede, men som likevel puster i vår felles lunge. Det er noe med kreftene. De knusende, skummende og frådende kreftene som setter meg så voldsomt i respekt av havet. Jeg var bare fem, kanskje seks, år da jeg kjente denne respekten ta innbo i meg som frykt. Beinhard, blå, overveldende frykt. Jeg husker følelsen av å flyte rundt i en bitteliten optimistjolle ved Færder fyr. De mørke skyene ulmet i horisonten. Bølgene svulmet opp foran baugen, som rullende fjell foran øynene på meg. Jeg husker en barnehånd som dro fortvilet i et skjøte, tommelen som med et uhell klemte seg fast i roret og glassfiberbunnen som ble flekkete av små røde dråper med blod. En klønete liten kropp som følte seg mindre en noengang. Ropet om hjelp som ingen hørte. En mørkeblå evighet av hav. Salte tårer mot salt sjø.

(Artikkelen fortsetter)