Det er Finnmark (en reise med sykkel)

Hva er det med Finnmark?
Først og fremst er det langt unna (særlig for oss oslofolk og søringer). Det ligger som et Ultima Thule og siste utpost før Barentshav, Wistingfelt, Svalbard og Nordpolen. Det er stort, det er kaldt og det blåser. Kan det hjelpe at det er sommer der eller er det i det hele tatt noe som kan kalles sommer på 71 grader nord? Og, selv om Finnmark er stort betyr vel ikke det at det er nødvendig å sykle langt, det må det da gå an også å sykle kort også i et stort område, det virker i det minste logisk. På kartet ser alt likefram og greit ut, E6 til og med, fylkesveier og riksveier, det er da veldig hjemmevant, men også veier som stopper tilsynelatende umotivert, og som ser ut til å begynne igjen rundt neste nes (men det ser kanskje bare slik ut på kartet?). Og det med å sykle kort? Vel, det var flere ting som ikke var tatt skikkelig hensyn til i den logikken.

Preludium og flyplass

48 år etter at jeg sist var i Finnmark, satt jeg på Alta flyplass og dro i glidelåsen på sykkelposen min. Posen så ikke bra ut utenpå, og den var verre inni. Med hjulene demontert hadde gaffelen blitt kraftig bøyd i bagasjehåndteringen fra Oslo til Alta og det ene krankhjulet var vrengt ut i en kraftig vinkel. Sykkelturen jeg hadde sett fram til, Alta - Havøysund, Hurtigruta til Hammerfest og så sykkel tilbake til Alta, virket nå ugjennomførbar. Men det var før jeg møtte Jørn. Han jobber i Sport 1 i Alta. Jeg forklarte saken for ham på telefonen: "Vi har fullt program med Offroad Finnmark nå, jeg er en travel mann, men jeg henter deg og sykkelen din på flyplassen, så ser vi hva jeg kan få gjort." 10 minutter senere var han der, og på den korte kjøreturen ga han meg en rask innføring i byplanlegging i Alta, tips om sykling, om overnattingsmuligheter, vær og forhold ellers og viste meg hotellet mitt. Jeg fikk beskjed om å komme klokken 11 dagen etter, for å se hva han hadde fått til.

20 minutter før avtalen vår var både Jørn og sykkelen ganske klar. Men varmluftpistol, pågangsmot og sykkelkunnskap hadde han bøyd både gaffel og krankhjul på plass igjen. Da jeg overstrømmende takket ham, svarte han med ekte medfølelse: "Men, du vet, når man ikke har sykkel...", jeg kunne se hvordan bare tanken på det gjorde at fortvilelsen spredte seg i ansiktet hans "... man er jo som en evnukk!"

(Artikkelen fortsetter)