Det eneste arbeidende dyr: Mennesket.

Det som er det mest forbausende ved mennesket, er i grunnen dets påfunn med å arbeide, og hvor meget arbeid det pålegger seg selv eller sivilisasjonen pålegger det. Hele naturen drar seg, bare mennesket arbeider for å leve. Det arbeider fordi det må, fordi livet blir utrolig meget mer komplisert ettersom sivilisasjonen skrider frem, med plikter, ansvar, frykt, hemninger og ambisjoner som ikke skyldes naturen, men menneskenes eget samfunn.

Om fritid:
Maskinkulturen bringer oss raskt nærmere fritidens tidsalder, mennesket vil bli nødt til å anvende mer tid på underholdning og mindre på arbeid. Det hele blir et spørsmål om omgivelser, og når mennesket oppdager at det har en mengde fritid til sin rådighet, vil det bli nødt til å tenke mer på hvorledes det fornuftigst skal kunne utnytte denne fritiden, som de raskt forbedrede produksjonsmetoder har pånødet det. Hvorom alt er, ingen kan forutsi noe om det neste århundre. Det ville være en modig mann som torde spå noe om verden bare tredve år fra i dag. Men det evinnelige jag etter fremskritt må uunngåelig, før eller senere, føre til at mennesket blir nokså lei av det hele og begynner å ta opp til vurdering i hvilken grad det har gjort seg til herre over den materielle verden. Jeg kan ikke tro at mennesket, under gunstigere materielle livsvilkår - når sykdommer er utryddet, fattigdom er opphevet, menneskets levetid er forlenget og tilgangen på føde er rikelig - vil bry seg om å ha det så travelt som i dag.

(...)

Kultur, slik som jeg oppfatter det, er først og fremst et produkt av fritid. Kulturens kunst er derfor først og fremst lediggangens kunst. Fra et kinesisk synspunkt, er den mann den mest kultiverte, som best forstår den kunst å være ubeskjeftiget. For det synes å være et filosofisk motsetningsforhold mellom å være travel og å være vis. De som er vise kan neppe sies å være travle, og de som er for travle kan ikke være vise. Den største vismann er derfor den som best forstår å "dra seg" med anstand.

Om å skaffe mat:
Mens jeg sitter her ved skrivebordet mitt, kan jeg se en due som kretser omkring kirketårnet utenfor vinduet, uten å tenke på hva den skal ha til middag. Jeg vet nok at mitt middagsmåltid er en adskillig mer komplisert affære enn duens, og at de få sakene jeg spiser skyldes tusener av menneskers arbeid og et uhyre innviklet system, med dyrkning, forhandling, transport, levering og tilberedelse. Det er grunnen til at det er vanskeligere for mennesket å skaffe seg føde enn det er for dyrene. Ikke desto mindre ville et jungeldyr, hvis det ble sluppet løs i en by og var i stand til å tilegne seg et begrep om hva menneskenes travelhet gjaldt, sikkert stille seg noe skeptisk og uforstående overfor dette samfunnet vårt.

Det første som ville falle et slikt dyr inn, er at mennesket er det eneste dyr som arbeider. Den eneste unntagelse er noen få trekkdyr, mens selv de dyr som blir holdt som selskapsdyr slipper å arbeide. Politihunder har bare sjelden noe å gjøre; en vakthund gjør det den selv vil mesteparten av dagen og tar seg en god lur i solsteken så snart den føler trang til det; den aristokratiske katt arbeider slett ikke for å leve, og da den er utrustet med en bevegelighet som setter den i stand til å overse naboens gjerder, er den seg ikke engang sitt fangenskap bevisst - den bare går hvor den selv vil. Så har vi da altså denne arbeidende menneskehet; den er temmet og innesperret, men den blir ikke fôret; det siviliserte og høyt utviklede samfunn tvinger den til å arbeide og selv sørge for sin føde. Jeg er fullt oppmerksom på at menneskesamfunnet har sine fordeler - kunnskapens gleder, hyggen ved en samtale, og fantasiens nytelser, som for eksempel det å overvære et skuespill. Men faktum er allikevel at menneskelivet er blitt for komplisert, og at arbeidet med å skaffe oss livets opphold direkte eller indirekte opptar godt og vel nitti prosent av vår tid. Sivilisasjonen består vesentlig i en søken etter fødemidler, og ved fremskrittet forstår man den utvikling som gjør det vanskeligere og vanskeligere å skaffe seg disse. Hvis det ikke var blitt gjort så vanskelig for mennesket å finne føde, ville det ikke vært den ringeste grunn til at mennesket skulle arbeide så hardt. Det farlige er at vi blir oversiviliserte og kommer til et punkt, som vi forresten har nådd allerede, hvor arbeidet med å finne føde er så slitsomt at vi mister vår lyst på maten under strevet med å skaffe oss den. Dette kan vel neppe synes særlig fornuftig, hverken fra jungeldyrets eller fra filosofens synspunkt.

Om byer:
Hver gang jeg ser en by tegne seg mot horisonten eller ser ut over hustakene, føler jeg meg uhyggelig til mote. Et par vanntårn, baksiden av noen stativer for lysreklame, kanskje et spir eller to, og en flate av et eller annet asfaltlignende takdekke, mursteinsvegger som reiser seg stilt til skarpe, vertikale konturer uten form eller orden , med noen skitne ubestemmelig farvede skorsteiner, noen klessnorer og en del radioantenner iblant. Og ser jeg ned på gaten, ser jeg atter grå eller ubestemmelig farvede murvegger med små mørke, helt like vinduer i like rekker, noen åpne og noen halvt dekket av gardiner, kanskje med en melkeflaske i vinduskarmen eller med noen få blomsterpotter med små, sykelige blomster. Hver morgen kommer et barn opp på taket med en hund og sitter på noen trappetrinn for å få litt sol. Og når jeg atter hever blikket, ser jeg rekke på rekke av tak, kilometervis av dem; heslige, kantete konturer så langt øyet når. Og her lever menneskene. Hvordan lever de, de familiene som bor bak et par av disse mørke vinduene? Hva gjør de i livet? Det er nesten utrolig. Bak hvert annet eller tredje av disse vinduene bor det et ektepar som går til sengs hver aften, lik duer som vender tilbake til sitt dueslag; så våkner de opp og drikker sin morgenkaffe, hvoretter ektemannen kommer ned på gaten og begir seg et eller annet sted for å finne brød til familien, mens hustruen gjør iherdige og fortvilede forsøk på å drive støvet på flukt og holde det lille hjemmet rent. Ved fire-fem tiden kommer de ut på trappen for å snakke med, og glo på, sine naboer - og for å få seg et pust frisk luft. Så faller natten på; de er dødstrette og går til sengs igjen. Og slik lever de!

Om de velstående:
Det er andre, mer velstående mennesker, som lever i flottere leiligheter. Mer "kunstneriske" værelser og lampeskjermer. Enda renere og ordentligere leiligheter! De har litt mer plass, men bare litt mer. Å leie en syvværelses leilighet blir betraktet som en luksus, for ikke å snakke om å eie en! Men det betyr ikke nødvendigvis mer lykke. Mindre økonomiske bekymringer og mindre gjeld å tenke på, det er så. Men også flere følelsesmessige komplikasjoner, flere skilsmisser, flere hankattemenn som ikke kommer hjem om natten; eller kanskje jager ekteparet sammen om nettene etter utsvevelser av en eller annen art. Adspredelser er ordet. Gode Gud, de trenger sannelig å bli adspredt, å få sin oppmerksomhet avledet fra disse kjedsommelige, ensformige steinveggene og skinnende tregulvene! Selvfølgelig går de og ser på nakne kvinner. Følgelig mer nevrasteni, mer aspirin, mer kostbar sykdom, mer nevrasteni, mer aspirin, mer kostbar sykdom, mer hjernebløthet og gallestein, flere svulster på tolvfingertarmen og flere ødelagte fordøyelser, ødelagte nyrer, betente blærer og spolerte milter, for store hjerter og overanstrengte nerver, mer brystsyke og høyt blodtrykk, mer sukkersyke, revmatisme, søvnløshet, åreforkalkning, hemorroider, svulster, kronisk dysenteri, kroniske forstoppelser, appetittløshet og livstretthet. For å gjøre bildet fullstendig: flere hunder og færre barn. Det kommer selvfølgelig an på hva slags mennesker det er og hvilket temperament de men og kvinner har som bor i disse leilighetene, hvor lykkelige de er. Noen lever et lykkelig liv, og noen gjør det ganske enkelt ikke. Men stort sett er de kanskje mindre lykkelige enn de som må arbeide hardt; de har mer ennui, kjeder seg mer. Men de har bil, og kanskje et landsted. Ja, landstedet! Det er deres redning! Så arbeider altså folk hardt på landet for at de skal kunne komme til byen, slik at de skal kunne tjene tilstrekkelig penger til å reise tilbake til landet igjen.

Og som du tar deg en spasertur gjennom byen, ser du at bak hovedgaten med sine skjønnhetsinstitutter og blomsterbutikker og reisebyråer er det en annen gate med apoteker, kolonialforretninger, isenkramhandler, barberforretninger, vaskerier, billige spisesteder og tobakksforretninger. Du kan gå i en time, og hvis det er en stor by, er du fremdels der; du ser bare flere gater, flere kolonialforretninger, isenkramhandler, barberforretninger, billige spisesteder og tobakksforretninger. Hva lever alle disse menneskene av? Og hvorfor kommer de hit? Meget enkelt! Vaskerifolkene vasker klærne til barbererne og kelnerne, kelnerne serverer vaskerifolkene og barberne når de spiser, og barbererne klipper håret på vaskerifolkene og kelnerne. Det er sivilisasjon. Jeg skal vedde på at enkelte av barberne, vaskerifolkene og kelnerne ikke fjerner seg en mil fra det sted hvor de arbeider, fra det ene år til det neste.

Gudskjelov at de har kinoene, hvor de kan se fuglene synge på lerretet, trær som vokser og svaier, Tyrkia, Egypt, Himalaya, Andesfjellene, stormer, skibbrudd, kroningsseremonier, maur, larver, moskusrotter, en kamp mellom firfirlser og skorpioner, fjell, bølger, ørkener, skyer, ja, selv en måne - alt sammen på lerretet!

Å, vise menneskehet, forferdelig vise menneskehet! Om deg er min sang. Hvor uransakelig den sivilisasjon hvis mennesker sliter og arbeider og grubler seg grå hår til for å tjene sitt brød, og som glemmer å leke!

Utdrag fra "Smilende livskunst" (1964). Gjengitt med tillatelse fra Ashcehoug forlag.