Den urettferdige klimakrisen

Denne uken har vi sett bilder av hvordan tyfonen Haiyan har rammet den filippinske befolkningen. I skrivende stund er en halv million mennesker på flukt. Med global oppvarming blir Stillehavet varmere, noe som fører med seg mer ekstremt vær og mer nedbør. Haiyan er ekstrem, men det de færreste er klar over er at Filippinene har blitt rammet av ekstrem nedbør og flom fire år på rad nå. Økt temperatur fører til mer fordampning og mer nedbør.

Pakistan ble i 2010 rammet av en de verste flommene i landets historie. 4,6 millioner mennesker ble hjemløse. Året etter var ekstremflommen tilbake. Denne gangen mistet 250 000 mennesker husene sine. 250 kvadratkilometer med bomull, sukkerrør og ris ble ødelagt. Mange omkom. Man skulle tro at det nå ville ta en stund før Pakistan fikk ekstremflom igjen, men det gjorde det ikke. I september 2012 var det ekstremflom for tredje år på rad.

Vi er sikret.
Mot disse globale klimavirkningene kan klimakonsekvensene i Norge virke trivielle. Men er de egentlig det? En annen måte å se det på er at Norge kan betale seg ut av kriser som ville vært katastrofale for andre land.

Naturskadeforsikringer og folketrygd sikrer folk mot øko­nomisk ruin, mens statskassen er fylt opp med oljepenger vi kan bruke til å ruste opp igjen ødelagt infrastruktur. Hadde Norge vært et fattig land, der innbyggerne bodde i sårbare små hytter i avsides strøk uten veiforbindelse, ville ekstremværet Norge opplevde sommeren 2011 satt dypere spor enn det kanskje gjorde.

La oss som et tankeeksperiment forestille oss at store deler av befolkningen i Norge var avhengig av egenprodusert mat da avlingene sviktet i 2011. Eller se for deg at menneskene langs norskekysten fortsatt pakket seg sammen i trekkfulle små hus ytterst i havgapet, der familiefedrene stadig dro til havs for å hente opp mat til familien i åpen båt. La oss prøve å forestille oss hvordan denne fattige befolkningen ville like å bli rammet av fem stormer i løpet av ti dager, slik befolkningen i Trøndelag og Møre og Romsdal ble høsten 2011.

Eller la oss tenke oss hvordan julefeiringen til denne fattige befolkningen ville blitt om grendene de bodde i, ble utsatt for en orkan av historiske dimensjoner som veltet hus og trær og rev takene av både hus og fjøs, slik orkanen Dagmar gjorde julen 2011.

Tankeeksperimentet illustrerer det urettferdige ved klimakrisen. Redusert matproduksjon og redusert fiske i Norge kan kompenseres med økt import. Fattige land er ikke i samme privilegerte situasjon.

Frustrasjon.

Ingen har forsøkt å regne ut de totale sam­funnskostnadene for ekstremværet i 2011, men at det beløper seg til flerfoldige milliarder, er det liten tvil om. Fra orkanen Dagmar alene fikk Finansnæringens felles­organisasjon inn skademeldinger på nesten 500 millioner kroner. Kostnadene for å oppgradere vann- og avløpsnettet vil beløpe seg til nesten 500 milliarder kro­ner. For Norge som nasjon er dette småpenger. For et land som Bangladesh ville det vært nok til å knekke den gryende økonomiske veksten i landet.

Dette er klimaendringenes urettferdige ansikt. For mennesker på Filippinene og i Bangladesh handler ikke klimaendringene om svikt i mobildekning eller mindre smør i butikkhyllene. Norge kan kanskje håndtere to graders oppvarming, det er det langt ifra sikkert at de afrikanske landene i Sahel-beltet kan.

Dette har skapt ekstrem frustrasjon i de internasjonale klimaforhandlingene. USA og Europa har objektivt sett «bedre tid» til å forhandle enn det utviklingslandene har. Fortsatt er det bare et mindretall av europeerne som rammes av klimaendringer. Slik er det ikke i sør, der får mer ekstremt vær direkte følger for folk flest. Det skaper internasjonal konflikt.

Aldri har disse konfliktene vært tydeligere enn under klimatoppmøtet i København i 2009. Det var annonsert som toppmøtet som skulle løse klimakrisen. I stedet ble det toppmøtet der alt raknet.

Les mer i "Drivhuseffekten - klimapolitikken som forsvant".