Reportasje

Den store villmarksbløffen

Kristoffer Clausen levde et år alene i skogen. Han skrev bok og laget tv-serie. Han ble kåret til Årets villmarking i 2010. Så viste det seg at han hadde jukset.

15. august: Nå har jeg vært her i to uker, og det føles rett og slett bare veldig rart.
26. august: Jeg merker at motivasjonen har fått seg en knekk. ( ... ) Jeg har det ikke helt bra med meg selv, og det er bekymringsfullt.

Ved et hvitmalt hus på en høyde over en innsjø nær svenskegrensen. Jegeren og friluftsmannen Kristoffer Clausen står smilende på tunet, omgitt av en stor, taus skog og med gordonsetteren Frøya ved føttene. Ingen annen bebyggelse er å se, kun skog og vann. Her bor han, og her bodde han da han seinsommeren 2009 brøt opp for for å leve aleine i villmarka. I ett år skulle han klare seg uten andre hjelpemidler enn sovepose, gevær og fiskestang. "For å få muligheten til å være litt for meg selv", som han sier. Det norske folket fulgte ham på bloggen hans. De elsket det han drev med, slik de elsker Lars Monsens ekspedisjoner. En ung mann som tok på seg et historisk, nasjonalt ansvar. Som videreførte arven fra Helge Ingstad og de andre heltene. Et jordnært, fåmælt, hardtarbeidene og ærlig menneske, slik nordmenn tenker at bare nordmenn kan være.
Klausen peker mot grusveien som slynger seg langs innsjøens bredder.
– Jeg kom kjørende langs vannet der nede da Dagbladets journalist ringte. Du har jukset, sa han. Han hadde funnet ut at det jeg skrev i boka ikke var sant. Jeg hadde ikke vært et år alene i skogen, jeg hadde også vært en tur i Sverige. De hadde funnet lektroniske spor, jeg hadde brukt kredittkortet mitt der. Jeg nektet ikke, for det var jo sant det han påsto. Jeg hadde vært i Sverige. To ganger til og med. Nei, tre. Det var ubehagelig, men det var også en lettelse. Jeg hadde båret på hemmeligheten i lang tid. Jeg visste at jeg kom til å bli avslørt. Nå slapp jeg å gå rundt og vente mer.
– Burde du ikke fortalt det selv?
Nyheten slo ned som en bombe i villmarksmijøet. De som først hadde løftet ham opp, trakk ham nå ned. Årets villmarking hadde jukset. Han var ikke den helten han ga seg ut for å være.
Kristoffer Clausen tenker seg ikke om før han svarer.
– Jo. Jeg burde nok det.

MÅLET VAR Å VÆRE ALENE I SKOGEN fra 1. august 2009 til 1. august 2010. Det kunne vært et personlig mål, det behøvde ikke å være et uttalt mål. Men i vår tid kan du ikke bare rote rundt i skogen på ubestemt tid og forvente at folk vil høre på når du forteller om hva du har opplevd. Du må ha et tydelige prosjekt. Du må lage en konkurranse av det, med et svimlende mål og klare regler. Først da våkner pressen, sponsorene, leserne og tv-seerne. Dette visste Kristoffer Clausen. Han laget reglene selv. På nettsiden sin skrev han:

Helt siden jeg leste boka Pelsjegerliv av Helge Ingstad har jeg drømt om å gjennomføre dette. I ett helt år skal jeg forsøke å overleve under åpen himmel og kun leve av det jeg skyter eller fisker eller måtte finne av andre spiselige ting i naturen. Utsyrt med sovepose, børse, fiskestang og nødvendig turustyr må jeg greie meg gjennom alle årstider og skal jeg ha tak over hodet må jeg bygge det selv i form av gapahuker, gammer eller lignende.

Og sånn ble det. Stedet han valgte seg var Frønningen i Lærdal kommune på Vestlandet, 15 mil inn Sognefjorden. Uten veiforbindelse, men med tilgang på sjøen, fjellet og skogen, på bær og tang, fjellørret, torsk, hjort og kanskje rein.
Vi går inn i det hvitmalte huset. Dyrepelser overalt. Geværer. Villmarksklær. Videoredigeringsutstyr. Vi setter oss ved kjøkkenbordet. Gordonsetteren Frøya legger seg på gulvflisene. Hun var med gjennom hele året i villmarka. Kristoffer forteller at hun er nesten helt døv nå, etter år på jakt og høye smell fra geværene. For det er jeger Kristoffer Clausen først og fremst er, og aller helst bedriver han snikjakt.
– Da du bestemte deg for å bo et år alene i skogen, hva besto denne dragningen mot naturen i?
– Godt spørsmål. Nå er det jo gått noen år siden jeg avsluttet prosjektet. Jeg kjenner at jeg har lyst til å gjøre sånne ting igjen, men ikke nødvendigvis aleine. Jeg har egentlig aldri hatt noen dragning mot å gjøre det aleine. I år 2000 gjorde jeg noe av det samme, men da var jeg sammen med en kompis. Vi leide en seter i Snåsa i Nord-Trøndelag, jeg jaktet, han fisket. Vi gjorde det vi ville i et helt år, men vi var to, jeg hadde selskap, og tro meg: Det er noe helt annet.

VINTEREN VAR SPESIELT HARD. I lange perioder var temperaturene under tjue grader minus. Kristoffer bygde seg en gapahuk i fjellene over fjorden. Han jaktet hjort og rev og skogsfugl, han sanket bær og fisket ørret. Og han hogde svimlende mengder ved. Fra et filmklipp på youtube:

I dag skal jeg gjøre noe jeg aldri har gjort før, og det er å spise rev, sier Kristoffer. Han flår reven, deretter tar han en øks og hogger hodet av den pelsløse skrotten som nå mest av alt minner om en liten dinosaur. Så legger han hodet i en gryte over bålet, mens han forteller at det må koke i minst to timer, slik at han ikke får i seg trikiner. Skinnet vrenger han og henger over en grein så måfuglene kan hakke på fettet.
Kristoffer har fisket en ørret. Han åpner buken og spiser rognen rå, holder de rødgule eggene som en drueklase og lar dem skli ned i halsen.
Kristoffer skyter en hjortekalv og koker hodet i halvannen time før han spiser det. På filmen graver han ut øynene med hendene og putter det i munnen som om de var potetgull med dip. Mye energi og noe helt annet enn ørret, sier han.

Vinteren var kald og ensom, men så kom våren og livet ble enklere. Sommeren ble en ren lek. Kristoffer flyttet leiren ned til sjøen, han barberte skjegget og klippet håret og de siste sommerukene var et rent slaraffenliv. Da høsten kom utga han boka En vill mann med stor suksess. Seinere kom tv-programmet Villmannen. Han ble kåret til Årets villmarking i 2010. Alle var imponert over at Kristoffer Clausen hadde klart å overleve et år i villmarka. Så fant Dagbladet ut at kredittkortet hans var registrert brukt i Sverige i den samme perioden som han angivelig befant seg i villmarka. Da han ble konfrontert med påstandene, innrømmet han alt.
”Bløffet om år i marka” var tittelen på Dagbladets oppslag, og de andre mediene fulgte opp. "Den store villmarksbløffen" dominerte mediebildet. Plutselig befant Kristoffer Clausen seg i søkelyset med et helt annet fortegn enn han hadde forestilt seg. Det var rent juks, og juks hører like lite hjemme i friluftsmiljøet som doping gjør i idretten.

DET VAR ET BRUDD som sto i så grell kontrast til den opprinnelige fortellingen at tilgivelse var umulig. Bedraget var så stort, og fallet var langt og hardt. Boka hans ble stoppet, tv-serien avlyst, miljøet snudde ryggen til helten, som nå var blitt en slags forræder. En nettbutikk annonserte at de solgte boka hans til halv pris fordi bare halvparten av det som sto der var sant. Det faktum at han hadde klart seg alene i villmarka i elleve måneder var det ikke lenger noen som brydde seg om. Alle var kun opptatt av det faktum at Christoffer Klausen hadde brutt de reglene han selv hadde laget. Det var ingen nåde i villmarksmiljøet. De hadde løftet ham opp. Nå dro de ham ned igjen.
Selv fulgte han vår tids spilleregler og la seg helt flat. Han sa at han var lei seg, at han skjønte at folk var sinte og skuffet, at han ikke hadde ment det sånn. Det var en dum tabbe og han unnskyldte til alle han nå følte at han hadde sviktet.
– Jeg lagde meg to regler, forteller Kristoffer. --Den første var at jeg skulle klare meg på den maten jeg fant i naturen. Den andre var at jeg skulle bo ute. Jeg lagde dem for å gjøre det litt barskt for meg selv, men det viste seg at det ble for barskt. Selv om jeg var vant til å være mye ute og mye aleine, var det som regel bare for noen dager. Det å plutselig sitte der i uker og måneder - det var jeg overhodet ikke forberedt på.
– Hva var vanskeligst?
– Å ikke ha noen å snakke med. Å være sulten og kald venner man seg til,
men ikke det å være helt aleine. Det var ikke slik at jeg ønsket meg tilbake til sivilisasjonen, men jeg drømte om å være sammen med noen, å ha noen der ved bålet.

KANSKJE VAR DET DEN SAMME ERFARINGEN Kristoffers store forbilde, Helge Ingstad, gjorde da han på slutten av 1920-tallet levde som pelsjeger sammen med indianerne i Nord-Canada. Også der besto dagene i en evig jakt på nok mat, helst rein, masse fett, helt avgjørende for overlevelse i det arktiske klimaet. Også der var livet ensomt, selv om Ingstad sjelden eller aldri beskriver denne ensomheten som noe annet enn positiv. Kanskje var han så tøff, kanskje unnlot han bare å nevne alle kveldene da han som Kristoffer savnet selskap rundt bålet. På Ingstads tid var det uansett ikke like mange ytre faktorer å forholde seg til. Han hadde ikke lovet noe, derfor var han fri til å gjøre hva han ville. For Kristoffer Clausen, derimot, ble disse løftene raskt begrensninger, og den friheten han hadde drømt om fikk en ubehagelig undertone.
– Jeg var tvunget til å være på akkurat det stedet i et år, og den eneste som hadde tvunget meg, var meg selv. Allerede etter noen få uker i august kjente jeg en veldig trang til å komme meg vekk, forteller han.

Men i filmsnuttene fra de første ukene ser han annerledes på det. For en heldig mann jeg er som kan være på denne lille plassen i et helt år, sier han.
– Sånn tenkte jeg i begynnelsen. I perioder, spesielt under jakta på høsten, da jeg kunne drive med noe jeg likte, da hadde jeg roen og var lykkelig. Men jeg er ikke god til å gjøre ting jeg ikke syns er moro. Da blir jeg rastløs.
– Og da brøt du for første gang dine egne regler?
– Det skjedde ganske tidlig. Det gikk bare en måned før jeg dro på jakttur til Sverige. Det var nok ekstremt skuffende for mange å få vite det i ettertid. Jeg hadde bare vært der i fire uker. Jeg skulle på reinjakt oppe i fjellene, men så var det ikke noe rein der. Samtidig ringte en kompis og fortalte at han var på skogsfugljakt i Sverige. Det var bra med fugl, fortalte han, og da tenkte jeg at det ikke kunne gjøre noe, så lenge jeg bodde ute og levde på samme måte. Jeg prøvde vel å rettferdiggjøre det overfor meg selv. Jeg er en impulsstyrt fyr som ikke alltid tenker så grundig gjennom alle avgjørelser. Så jeg tok bilen og kjørte til Sverige. Det hadde kanskje ikke vært noe problem hvis jeg hadde vært ærlig om det.
– Følte du at det var et svik?
– Jeg kjente at noe var galt. Jeg lot være å skrive om det på bloggen min, sikkert fordi jeg fryktet at folk ville oppfatte det som juks, at det brøt med den illusjonen jeg hadde skapt.
Kristoffer tilbrakte noen jaktdager i Sverige. Så kjente han et stikk av dårlig samvittighet. Han bestemte seg for å dra tilbake, men midt i Sverige, langs E45, fikk han motorstopp.
– Det var i begynnelsen av skogsfugljakta og derfor var det masse nordmenn der. Nå er jeg på feil sted til feil tid, nå må jeg ikke bli sett, tenkte jeg. Jeg måtte skaffe bergingsbil og få tauet bilen til Torsby, som var det nærmeste verkstedet. Jeg måtte vente i tre dager til motoren var reparert. Jeg leide meg et hotellrom og gjemte meg der. Jeg følte meg som en fange på rømmen. Men jeg lå ikke på hotellrommet og drakk Cola og spiste burgere. Jeg gikk ned tre kilo den uka, men det har jeg ikke giddet å si noe om tidligere. "BODDE PÅ HOTELL" sto det i avisene. Jeg visste at de som leste overskriftene tenkte sitt. Og at det ikke nyttet å argumentere mot.
– Hvorfor skrev du ikke om denne utflukten til Sverige. Du bodde jo elleve måneder alene i skogen, det er imponerende, og leserne ville sikkert forstått?
Kristoffer Clausen gnir hånda over hodet.
– Det var jævlig synd at jeg ikke skrev om det, altså. At jeg ikke innrømmet alt og flettet det inn i historien. Da jeg dro tilbake til Frønningen igjen var jeg jo der helt aleine i de neste sju månedene, og det ville kanskje bare gjort historien mer interessant om jeg også skrev om Sverige. Og jeg tror nok at alle ville forstått meg.

22. november: Jeg var virkelig nede i kjelleren en periode, men nå er humøret noe bedre.
27. februar: Ligger i tipien og leser Pelsjegerliv for tohundreogåttifjerde gang. Innser at jeg er på god vei inn i en ny psykisk bølgedal, som sannsynligvis kommer til å bli den verste.

VI SITTER VED KJØKKENBORDET. Kristoffer Clausen spør han kan by på noe. Han har ikke så mye, sier han, faktisk nesten ingen ting. Han roter i kjøkkenskapene og finner en halvfull flaske med gul husholdningssaft, som han løfter opp uten noe større overbevisning. Han drikker ikke kaffe selv, men mener at det kanskje kan finnes et glass med pulverkaffe der fra et tidligere besøk.

Han fryktet at bilreparasjonen var blitt lagt merke til av andre som visste hvem han var. Kristoffer Clausen er en kjent figur i jaktmijløet, han har laget et uttall filmer og har et gjennomsnitt på over 200 jaktdager i året.

Da han kom tilbake til Frønningen var jaktsesongen i full gang. Han slapp å spise mager fjellørret. Nå var det hjort som sto på menyen.
– Da var livet på topp igjen. Jula og vinteren var også bra. Jeg nøt å være aleine i skogen. Folk vil kanskje tenke det motsatte, at det er trist å sitte i en gapahuk på julaften og nyttårsaften, men jeg likte det. Da det nye året kom og vinteren var på sitt kaldeste begynte jeg å tenke at jeg kom til å klare det. Jeg visste at det gikk mot lysere og varmere tider, jeg tenkte det kom til å bli enklere. Men det motsatte skjedde.
– Forklar.
– Det å være aleine sånn over tid er mer enn noe en mental kraftanstrengelse. Nå begynte jeg å tenke at jeg egentlig allerede hadde klart det. At vinteren var det tøffeste, at jeg ikke hadde noe mer å bevise. Men det var jo fem måneder igjen av kontrakten jeg hadde gjort med meg selv og leserne og tv-seerne. Jeg følte at jeg måtte være der resten av tida fordi jeg hadde lovet det, men jeg hadde ikke lenger noen lyst. Det var da jeg virkelig begynte å kjenne på det. Jakta var slutt og rastløstheten kom tilbake med full kraft.
– Så du dro igjen?
– Den første Sverigeturen tok jeg på ren impuls. Men så gjorde jeg det igjen i mars. Til Sverige den gangen også, med den samme kompisen. Men denne gangen gjorde jeg det rett og slett for å komme meg vekk. Det var en enorm frihetsfølelse.

Kristoffer Clausen dro til Sverige for andre gang. Hadde han dratt for å tilbringe tid på luksuriøse spahoteller eller i mørke casinolokaler, ville det gitt en viss mening. Men han gjorde ikke det. Han dro dit for å jakte. Som om en fange skulle rømt fra ett fengsel til et annet fordi han var nysgjerrig på hvordan det så ut der.
– Siden ingen oppdaget min første Sverigetur ble det enklere denne gangen. Terskelen var lavere. Jeg angrer ikke på at jeg dro, men jeg angrer veldig på at jeg ikke var ærlig om det.
To uker før han dro fikk han vite at faren hadde uhelbredelig kreft i bukspyttkjertelen. Mediene skrev senere at det var derfor han dro, for å besøke sin syke far. Han gjorde det også, men Kristoffer avvsier at det var motivet. Han dro for å jakte. Men han besøkte faren, som han alltid hadde hatt et nært forhold til. Faren var lege, det var han som fulgte opp Kristoffers diett under året i villmarka. Da våren kom dro han også på besøk til Frønningen.
– Han døde for litt over to år siden. Han var veldig stolt av meg. Gudskjelov at han aldri fikk oppleve nyheten om at jeg hadde jukset, sier Kristoffer.

HISTORIEN OM KRISTOFFER CLAUSENS villmarksår kunne sluttet der, men det gjør den ikke. Det ble en tredje tur til Sverige.
– Det var på sommeren. Jeg kjedet meg og ga egentlig litt faen. Jeg dro til Sverige fordi det var mindre sjanse for at jeg skulle bli oppdaget der. Det var godt å komme seg vekk, men sviket lå der og lurte. Det var en blandet følelse, helt klart.
Han hadde avtale med Cappelen Damm og TV2. Med store sponsorer, Bergans og flere andre. Han visste at de ville bli skuffet hvis han ikke innfridde. Han snakket med både forlag og sponsorer underveis, men han holdt kjeft om turene til Sverige, så ingen visste.
– Du skulle være en fri mann, men ble isteden fanget i denne løgnen?
– Til en viss grad, men det overskygget ikke prosjektet. Jeg gjorde det føst og fremst for meg selv, ikke fordi jeg hadde behov for å vise det til verden. Når jeg tenker tilbake på det i dag, så tenker jeg på de 300 dagene jeg tross alt tilbrakte der helt alene. Det er de jeg husker.

Bildene og de kursiverte sitatene er hentet fra Kristoffer Clausens bok En vill mann, Cappelen Damm 2010.