Landbruket i Norge har store utfordringer, men rovdyr er ikke den største.

Det artsrike og vakre kulturlandskapet gror igjen. Blomsterengene blir borte. Skogen kryper høyere til fjells. Dette er fakta. 16 prosent av landet vårt står i fare for å gro igjen. Selv om klimaendringer har noe av skylda for at skogen vokser til, er det våre mer direkte aktiviteter som er hovedgrunnen til endringene i landskapet.
Kulturlandskapet er blitt formet av mennesker gjennom lang tid. Gjennom vårt jordbruk i tusenvis av år har det blitt skapt leveområder som har passet en rekke arter som tidligere levde på de naturlige åpne slettene i Europa, som ble pleid av ville beitedyr. Da vi drepte de store planteeterne som visent og urokse og dyrket opp slettene på kontinentet, flyttet artene inn i kulturlandskapet vi skapte.

Her til lands utgjør kulturlandskapet både slåtteenger og slåttemyrer der slåttekarene har slått med ljå, ugjødsla beitemarker og beiteskoger der dyrene har høsta av gress, urter og løv gjennom vår, sommer og høst, setervoller der dyrene har beita i påvente av å bli melka av budeiene og viddene der tamrein har beitet seg fra sommer- til vinterbeiter og tilbake igjen. Artene i kulturlandskapet lever i dag på menneskenes nåde, og endringer i vår bruk påvirker mangfoldet. En fjerdedel av de trua artene i Norge er avhengige av kulturlandskapet for ikke å dø ut. Problemet for disse artene er at de artsrike og verdifulle kulturlandskapstypene gror igjen. At vi også har vekst i skogen og i grøntområder rundt byene er imidlertid ikke et problem. De trua kulturlandskapsartene lever nemlig ikke i overalt hvor det er gjengroing, men finnes i bestemte typer kulturlandskap som tidligere ble skjøttet som en del av landbrukets fôrsanking. For å bevare de trua artene må vi opprettholde de artsrike kulturlandskapene, som slåtteenger, slåttemyrer, beiteskoger, hagemarker, høstingsskoger, strandenger og naturbeitemarker.

Nå og da sies det at de store rovdyrene truer kulturlandskapet, at de fører til opphør av beite over hele landet, og at dette truer naturmangfoldet. Det er bare riktig for det største rovdyret av dem alle, nemlig mennesket. Rovdyr vanskeliggjør beitebruken i noen områder, men ikke nødvendigvis på arealer med truede arter. Det som påvirker flest av de trua kulturlandskapsartene er intensivering og effektivisering av jordbruket. Når landbrukspolitikerne krever at kyr skal gi over 7000 liter melk i året kan ikke Dagros gå på beite om sommeren. Høyet fra den ugjødsla slåttemarka der vortebiteren og enghaukeskjeggen bor er ikke nok som vintermat. Bonden må enten slutte å slå enga og gå over til kraftfôr, eller gjødsle og pløye enga sånn at gresset vokser fortere. Begge alternativene gjør at gresshoppen vortebiter og planten enghaukeskjegg mister levestedet sitt.

Både effektivisering av kulturlandskapet, gjennom drenering, pløying, høyt beitetrykk og gjødsling, og opphør av bruken, endrer kulturlandskapet. Veldig mange arter på beite- og slåttemarker er avhengige av jevn skjøtsel og at det samtidig ikke gjødsles, en kombinasjon som blir mindre og mindre vanlig. Fordi de økonomiske forutsetningene i landbruket endrer seg i takt med politikernes rop om effektivisering, legges ofte de minst lønnsomme arealene brakk først, samtidig som produktive arealer i bynære områder blir utsatt for utbyggingspress.

Landbruket i Norge har store utfordringer, men rovdyr er ikke den største. Vi ønsker oss en landbrukspolitikk som tar vare på norsk naturmangfold gjennom å legge til rette for skjøtsel og bruk av det artsrike kulturlandskapet, og samtidig lager mat på norske beiteressurser og ikke på importert kraftfôr. Flere utvalgte naturtyper, flere utvalgte kulturlandskap, endringer i produksjonstilskudd, mer SMIL-midler: det finnes mange verktøy som politikere og myndigheter kan bruke for å bedre situasjonen. Det er bedre for naturen, for husdyrene, for deg og meg og for framtida.

Det er mulig at ei ku som melker 7000 liter i året er effektiv, det har i hvert fall gitt oss billigere melk i butikkene. Men det har også ført til økt import av kraftfôr og ødeleggelse av kulturlandskapet. Hvor verdifulle er vortebiteren, enghaukeskjeggen og de andre artene som er avhengige av kulturlandskapet? Et rikt naturmangfold er den viktigste forsikringa vi har mot effekter av klimaendringer, og dette mangfoldet omfatter både trua planter, insekter, sopper, og store rovdyr. Det første vi må gjøre for å bevare naturmangfoldet er å slutte å sette rovdyr opp mot andre trua arter, og innse at det er vi mennesker som er den stygge ulven i kulturlandskapet.

Få ukentlig nyhetsbrev med våre beste saker, tips og triks sykt gratis ved å klikke her.